29 november 2007

Hjemme igjen

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst. Det er jo pga at jeg har hatt mitt å stri med. Den store operasjonen, en arm som ikke er helt hundre og ymse småting som gjør at jeg ikke makter å sitte foran dataen enn max 10 minutter. Jo også har jeg jo vært på sykehuset en uke da. Jeg var jo litt komisk uheldig da og har hatt og fått en basill/virus greie som jeg måtte til legen for idag.

Jeg skrev noe på sykehuset på en lapp men det blir litt langt akkurat idag. Men uansett noe av det jeg fikk tenkt og kjent på når jeg var på sykehus hotellet var bryst proteser, forening for brystkreftopererte og bryst rekonstruksjon, det var veldig mye snakk om dette. Jeg kjente det da at å snakke, høre og lese om disse tingene ga meg håp. Alle disse begrepene symboliserer håp for meg. Håp om et nytt liv og et langt liv.

Nå må jeg slutte for nå sier det stopp av seg selv her. Jeg måtte jo bare oppdatere litt.

14 november 2007

Pannekaka!!

Ja imorgen er dagen da. Da de forsvinner! Hadet bra høyre puppen (spesielt den, siden den er kreft infisert) og hadet bra venstre puppen!! Vi sees IKKE igjen! Da blir jeg flate pannekaka!! 2/3 unnagjordt og godt er det! Jeg gruer meg ikke i det hele tatt, men jeg ser ikke bort ifra at en eller annen reaksjon kan komme rennendes plutselig. Men sånn er det, jeg tar det som det kommer, ikke noe vits i å grave fram noe som ikke er veldig tydelig ennå. Tusen takk for alle deres oppmuntrende herlige meldinger som har tikket inn på bloggen, e-mailen og sms i det siste. Jeg tar alt til meg og bare det at dere sender meg tanker gjør at jeg ikke føler meg fult så alene med sykdommen og mine egne tanker hele tiden. Det gjør godt.

Foresten så har vi fått en helt fantastisk gave fra en som Thomas kjenner og det er at vi får lov til å bo gratis i et boligkompleks i Orlando som heter Bermuda Dunes. Jeg er overveldet og begynte å grine av glede når jeg fikk høre det. Tenk at folk kan være så snille og greie, jeg kan ikke beskrive den takknemligheten jeg føler så nå blir det ihverfall USA tur på oss etter at jeg er ferdig med alt dette. Det er litt av en gulrot å se fram til da!! Jeg regner med at jeg er på sykehuset til tirsdag 20.november så hvis du har lyst til å besøke meg så er det bare koselig.

11 november 2007

Om 4 dager skal de vekk!!

Er det lov å være litt nedfor selv om det værste er over? Blir litt skuffa over meg selv når jeg plutselig oppdager det at jeg er litt nedfor. Det er jo ikke sånn jeg skal være når alt det verste er forbi. Da skal jeg jo bare være lettet, glad og fri (og det gjør jeg jo.. men). Det er kanskje lov...

Også lillegutt da. Han goingen der, midt i trassalderen og følelsene er høyt og lavt. Fra utrolig skrattlatter til drittsinne på et tusendels sekund. Må bare le noen ganger. De er noen ordentlig gode skuespillere i den alderen men akk så mye glede også da. Jacob er jo stort sett grei når jeg er alene med han (akkurat som om han skjønner at mamma ikke klarer ting sånn som før, derfor får pappaen kjørt seg stakkars mann!! Men som den mannen han er tar han jo den helt fint. Goingene mine!!)

Om 4 dager skal de vekk, brystene alså. Kanskje jeg skulle ha en liten avskjedssermoni med dem som takk for samværet og at de har gjordt en utmerket god jobb den tiden jeg har vært så heldig å få sammen med dem. Kanskje jeg skulle beklage for at jeg har tatt dem for gitt noen ganger også... Ja ja jobben er gjordt og jeg trenger dem ikke mere. Bare få bort den jævla kreften inni meg for jeg kjenner at den forsatt ligger å lurer inni der.

04 november 2007

Bare en vei

og det er OPP!!!
Jada mitt depressive selv er erstattet med en optimisme igjen og godt er det. Jeg kan se bortenfor det åpenlyse og framover igjen og det føles bedre ut. Grunnen til at det føles bedre ut er at kroppen og orket begynner å komme litt tilbake igjen. Idag er den aller siste gangen med et så lavt immunforsvar på lenge. Nå kan det bare gå en vei.

Når jeg ser tilbake på de 4 siste månedene har det vært at mareritt og jeg forstår ikke hvordan alt har klart å fungere og gå videre, men man blir veldig fokusert og praktisk når man er 'dødssyk' (grusomt negativt ord men...). Nå endelig er jeg ferdig med alt som heter cellegift og kan se lengre enn 'til neste cellegift'.

Det har også vært et sant mareritt (og fortsatt til en viss grad er) for foreldrene mine og min kjære søster. Min hjerte har verket med dem og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig det er at 'ungen' din blir så syk og hvilken smerte, pine og tortur i forbindelse med det og ikke kunne få gjordt noe annet enn å hjelpe til så godt man kan, og grusomhetene ved å se det at man forfaller er svak og endrer utseende til det ugjennkjennelige.( Selv om alle jeg møter sier at det ikke synes slik som man skulle tro). Jeg har vel vært heldig sånn sett da tror jeg. Jeg har kanskje kreft men ser ikke ut som en stereotypisk kreftpasient (en sånn avmagra, gul grå type med tunge, sløve øyne....). Det er jo et fåtall som ser sånn ut, men det er sånn vi ser for oss når vi hører ordet kreft/eller at en person har kreft. Forestillingen og mytene om kreft er mange, men den viktigste er at kreft er lik døden og all verdens ondskap. Folk er livredd det og derfor tror jeg man er så redd for å snakke om det og at det er litt tabu og skyldbetont.

Jeg har ikke så mye å skrive denne gangen bortsett fra at jeg føler meg friere og bedre. Tvangstrøyen av en cellegift er fjernet. Bare tanken gjør at jeg føler meg bedre og at jeg har hele tiden tatt innover meg at mine nærmeste også har hatt det jævelig til tross for all støtte de har gitt meg.

23 oktober 2007

Det er ikke så kult

Det er ikke så kult hele tiden å være like dvask og slapp som en fettklump. Nå er jeg lei av dette. Jeg er så sliten, sliten, sliten.....jeg blir så forbannet når jeg hører : at du har det vel ikke SÅÅ ille du. Du ser jo så frisk ut!!! Så fint at jeg ser frisk ut, jeg ser ingen grunn til å gå rundt med bøyd hode og velle rundt. Men faktisk så er jeg syk, noen ganger må jeg minne meg selv på det. Denne 5 gangen har vært spesielt tøff. Kanskje ikke psykisk men veldig tøff fysisk. Da jeg trengte avlstning fikk jeg det ikke til og endte opp med å bli helt utslitt og hadde vondt både her og der. Det ble for mye stress, slit og dårlig samvittighet fra min side.Jeg har følt meg som en pillemisbruker i det siste fordi jeg får vondt for den minste ting. Hver ting jeg skal gjøre krever mine aller siste krefter. Takk og pris for at Thomas forstår det og noen ganger føler jeg som om det bare er han som forstår det. At det krever ganske mye av meg å gjøre ting uten at jeg egentlig har noen fysisk kontroll over det selv. Det bare blir sånn. Thomas er så snill og uten hans støtte de siste ukene og månedene så hadde jeg sikkert blitt innlagt enten på gærnehuset eller sykehuset. Han har tatt mye av bøyen for meg. Han skjermer meg for de verste takene. Eller prøver så godt han kan ihverfall. Det er jo ikke så lett med en aktiv 2 åring, hus, middag og full jobb (for Thomas) i tillegg. Noe kommer jeg ikke bort ifra. Jeg må jo levere Jacob i barnehagen av og til, jeg må gi han mat og være oppmerksom på han og se og lytte til han. Men jeg vil det også uansett hvor sliten jeg blir.


Men jeg kommer ikke fra de tankene av og til at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det her og hvordan vi har klart oss så lenge uten at alt har revna helt. Det er et under for meg at ikke jeg har klikka, at Thomas har gitt opp og forholdet gått filleveien og ungen gått i vranglås. Så noe må vi jo ha gjordt riktig, men jeg tenker på bekymring på neste gang, min siste og 6 gang med cellegift. Jeg som har vært sååå uttrolig utslitt denne gangen skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tingene til å gå rundt når jeg bare vil gjemme meg bort, være alene og ri meg av stormen alene uten å plage alle rundt meg, være så forbaska sykelig og avhenging. Jeg hater det men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg og oss uten all den hjelpen vi får, men jeg hater å spørre. Virkelig!! Jeg spør liksom ikke hvis ikke det er iferd med å nesten knekke sammen helt her. Som når jeg sitter sammenkrølla i fanget til Thomas å griner meg ihjel eller ikke klarer å styre meg å begynner å grine på telefonen, da er det fare på fære. Jeg gjør jo aldri sånt. Jeg griner knapt alene for meg selv. Klarer det liksom ikke. Så hvis jeg griner så betyr det alvor og da trenger jeg det virkelig. Det er grusomt...Det er grusomt å slippe kontrollen og ikke være selvstendig.

Jeg er liksom ikke den Lindaen som jeg pleier å være, akkurat som en del av meg har gått i dvale og det er vanskelig å svelge. Jeg klarer ikke å krangle/ diskutere med folk en gang uten at jeg blir helt ødelagt av det, og det er absolutt ikke meg. Er det en som alltid har stått på krava og utfordra folk så er det meg, spesielt mine nærmeste. Det er jo bare sånn jeg er, og nå.... bare ingenting. Å krangle knuser nesten hjertet mitt og er noe jeg bare styrer unna for tiden fordi jeg blir helt fysisk dårlig av det.

Nå er det 2 dager til 6 kur og de 3-4 siste dagene før kur er jeg under et enormt press psykisk og føler meg mye, mye mer sliten. Legen har t.o.m pusha vival på meg (og det er først de 2 siste gangene jeg har tatt kanskje 1 eller 2) men det tar jo ikke bort hvordan jeg føler det inni meg. Maktesløsheten og utmattelsen!!! Det vonde. Det eneste som hjelper er musikk og prate om det. Og musikk blir det mye av!!!

Dette her ble veldig veldig negativt men akkurat nå har jeg litt behov for å ikke smøre det finere enn det er.

Men en bra ting til slutt da. Jeg skal donere bort bildene jeg har stående fra de 2 siste utstillingene (de jeg sitter igjen med da) til kreftforeningen og det synes jeg er så bra. Jeg blir litt glad over at jeg kan bidra med noe.

Litt fakta informasjon til slutt. Det som kommer til å skje nå er at torsdag 25. oktober har jeg min siste cellegift (takk og pris). Den 15.november skal jeg operere bort begge brystene (ja, du hørte riktig BEGGE brystene) til tross for negativ gentest, men de vil teste meg videre for andre genfeil jeg kan ha pga eggstokkkreft i familien. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut for da kan jeg iallefall aldri få brystkreft igjen. Men jeg kommer til å savne dem da. ;( Men jeg får jo nye da om 1 års tid. Bedre å ha to falske enn 1 tikkende bombe igjen!! Så er det 6-8 uker til de starter med strålebehandling. Strålebehandlingen er hverdag i 25 dager (bortsett fra helgene). Så er det jo fysioterapi samtidig. Jeg kan få litt vondt i armen pga fjerning av lymfekjertler på høyre side. I verste fall kan jeg få ødem i armen, det betyr at jeg får væskeansamling i armen og den sveller opp som en pølse. Men det er nok ingenting i forhold til nå så det er jeg ikke så bekymra over. Så det er lang vei igjen.

Men for å oppsummere:
cellegift, operasjon, strålebehandling og fysioterapi (og trening har jeg bestemt).
Men alt er bedre enn sånn det er nå. :) Godt jeg ikke vet hva som er foran meg.
Ignoranse is bliss!!! (enn så lenge).

09 oktober 2007

DU SKAL VÆRE TRO




Du skal være tro.


Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det
som rørte ved deg
gav tone.

Når din egen puls
gav rytme til handling.

Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!


André Bjerke


Kan du hjelpe meg?..:)

Wooohoooo jeg føler meg mye bedre nå enn jeg har gjordt på en liten stund (HVis man ser bort ifra munnførrheten, vondt i halsen og trettheten), så kjenner jeg meg bare uttrolig herlig boblende positiv. Livet smiler og hjernen har gått helt av konseptene. Det er bare så deilig men akk så slitsomt når kroppen ikke følger med og kræsjer med et brak. Men da er det godt å ha sofaen i nærheten, eller Thomas eller venner og familie. Kan jeg sitte med hode på skakke, åpen munn og ZZZZzzzzzzz litt. :) Nei det er herlig!!

Hvorfor er jeg sånn: det er bare så herlig å leve og kun fokusere på det og være i live og lukte på høsten og den friske lukta og sønnen min....Nydelig. :) Også har jeg bare 1 gang igjen da med kur.

Foresten hvis dere har et yndlingsdikt eller noe som er av betydning for dere og rører deg dypt så hadde jeg vært kjempegla om du sendte det til meg. Kanskje det kan gå sammen med et av mine bilder.

Jeg fikk nemlig ideen av Leif etter at han sendte meg diktet av Welhaven (!? var det vel Leif?). Jeg kjenner at det diktet jeg fikk(det nedenfor med bildet) rørte meg så dypt og at jeg hadde det perfekte bildet til det. Da jeg så diktet og bildet var ideen allerede satt igang: DETTE ER RIKTIG!!

Det er en inspirasjonskilde for meg og en måte å kommme meg gjennom ting ved å kunne bruke noe jeg har laget selv til noe som skaper en dypere, mere visuell og intens opplevelse. Akkurat som om akkurat det diktet var helt riktig til det bildet og det skaper mye bevegelse og inspirasjon i mitt fotograf hode. Så det er jeg litt gira på akkurat nå. Bildet ble mye sterkere med en passende poetisk tekst til, det ble liksom til noe annet. Det endret form på en måte. (Beklager kunstnersvada som jeg kaller det, men jeg blir bare så revet med. Jeg kunne analysert det på skole måten, men det er bare for spesielt intereserte og det er ikke det denne bloggen handler om- å analysere tekster og bilder rent bokstavelig).

Dette er uansett noe jeg skal ta tak i det etterhvert som jeg finner tekster og bilder til hverandre og skaper 'perfekt harmoni og dynamikk' . Jeg må ta det på veien siden ikke akkurat kreftene alltid er her, men nå har jeg et mål, noe å utrette på veien uansett hvor lang til det måtte ta. Målet er at denne 'boken' med dikt og bilder kan bli en inspirasjonskilde underveis (noe det jo allerede er) og etter både for meg selv og andre rundt meg kunstnerisk og personlig.

Kos dere alle og tusen tusen tusen tusen takk for all fantastisk støtte.
Legg igjen en kommentar på bloggen så vet jeg at dere har vært der. ;)
Ha en fin- fin dag.
Mange mange klemmer fra dronninga av hårløs her :)

03 oktober 2007

5 kur og jeg er redd!!!

JA jeg er redd. Kjenner på det folk så dramatisk kaller for dødsangst, for jeg tror kanskje det er det det er. Jeg gruer meg for kuren imorgen (4.oktober) så mye at jeg får alle symptomene i dag: vondt i hodet, veldig sliten, kjenner lukter som ikke er der og kvalm. Nå er det brystkreft måneden med rosa sløyfe aksjon i Oktober og jeg leser om mange forskjellige historier og det som slår meg er hvor forskjellig alle har det. Det er akkurat som om sykdommen arter seg forskjellig fra person til person både fysisk og psykisk (det er jo selvsagt, man er jo individer).

Men jeg er redd, for ved å lese alle disse historiene så skjønner jeg det at selv om alt går på skinner med behandling så er sykdommen så uforutsigbar at man kan aldri vite. Selv med alle de gode nyhetene jeg har fått og at alt som går som det skal, så klarer jeg ikke helt å riste av meg det som ligger å alltid lurer i underbevisstheten. Hva om kreften plutselig finner en annen vei å gå eller det skjer noe, eller jeg får tilbakefall (nå er jo ikke jeg frisk ennå da) eller eller eller...

Jeg snakker aldri om dette ellers og det er ikke noe jeg går å tenker på hele tiden. Heller tvert imot, jeg prøver å dytte det unna og konsentrere meg om det som skal til for at jeg skal bli frisk. Nemlig å være positiv, hvile og leve livet! Men det ligger alltid å lurer litt i bakhodet og noen ganger som f.eks idag så begynner det å tære litt på. Hvis jeg er innom alle 'what if's' så tenker jeg mest på Jacob og Thomas. Spesielt Jacob. Et barn klarer seg jo ikke på samme måte uten en av partene (de klarer seg jo, men de må handskes med ting som kan gi unødvendig byrde for dem og som de unngår når de har begge foreldre). Så det er det jeg tenker mest på.

Men noen ganger må man bare få det ut også for å kunne gå videre. Jeg klarer ikke å gå rundt å bære på sånne følelser. Da er det godt å ha Thomas som jeg er så gla i.

02 oktober 2007

30 september 2007

Positivisme


Som skrevet og forklart i innlegget under i' Smaller devil...' så har svulsten minket. Ikke bare minket men sprekki opp og er i 6 mindre fragmenter (ja alså nesten da...). Der den største kulen er 1,7 cm, 1 på 8 mm og de andre rundt 3- 5 mm. Og det er jo bare helt fantastisk.

Den siste tiden har vært kjempebra for meg. Jeg har vært i mye bedre form enn på lenge faktisk. Grunnen til det er at jeg har faktisk bare hørt veldig på kroppen og sovet veldig mye (jeg drar aldri noen steder med mindre jeg har en seng å legge meg ned på skulle jeg ha behov for det.. nesten). Selv om jeg har klart meg uten de siste dagene. Jeg har følt at jeg har mye mere energi denne gangen etter 1 1/2 uke. Så den siste uka har vært knall (iforhold til på mange måneder fysisk sett). Det har virkelig hjulpet å legge ansvaret fra seg og over på noen andre mht hus og barn. Jeg tror det er derfor.

Jeg har også rukket å tenke mere bevisst på døden og min egen sykdom. Jeg har faktisk tenkt mye på det, uten at det har sendt meg ned i ytterste mørke. Før har jeg bare fått en knivende smerteful følelse av å tenke på døden og at man ikke helt vet hvordan det kommer til å gå. Det høres kanskje absurd ut når jeg sier det at å tenke bevisst på døden og snakke om det har vært en lettelse. Jeg prøver jo å unngå å tenke at dette her er noe jeg kan dø av, det blir en tankegang som ikke egentlig hjelper til noe. Men å tenke på døden hjelper meg å innse, akseptere og faktisk leve med at jeg er syk og redusert en periode i livet mitt. Det tar presset litt av mine skuldre for å tenke at alt skal være sånn som det har vært i dagliglivet.

Det hjelper meg også å ta tak i det å konsentere meg i å prøve å endre tankegangen min i hva jeg bruker tid og krefter på. Jeg prøver nå å legge om tankegangen min slik at jeg ikke bruker masse tid og energi på ting som egentlig ikke gjør noen nytte f.eks drittsekken som snek foran meg i køen, idioten som kjeftet ned en butikkansatt eller sure, uhøflige mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv. Slike dumme ting som jeg kanskje før brukte unødvendig krefter på å irritere meg over eller bekymre meg over. Eller å bekymre meg over at folk liker meg eller ikke, eller hva de tenker eller eller eller osv. Ja lista er lang og jeg er sikker på at alle vet hva jeg mener. Sånne ting som bare suger energien ut av deg og avleder oppmerksomheten bort fra hva som virkelig er viktig. Det å kunne filtrere bort sånne ting som bare tærer på en for ingenting. Jeg tror det er viktig for meg å kunne bli bedre på sånt. Sånn som f.eks det at jeg ser at Jacob har det helt topp, han følger utviklingen og er sunn og frisk og en utrolig glad og fornøyd unge , mens jeg fortsatt sitter å "føler" at jeg burde ha dårlig samvittighet fordi jeg "føler" kanskje at jeg ikke er så mye sammen med han som "andre folk" er sammen med ungene sine. Men innerst inne så vet jeg jo at alt er bra og at jeg er sammen med ungen min og har kontakt med han på alle mulige måter. Jeg vet innert inne at jeg er der 100% når jeg er sammen med gutten min, og det er det som teller. Ikke hva alle andre måtte tenke, føle, vite og ha det. Det er sånne ting jeg også tenker mye på. Jeg må liksom omprogrammere de tankene i hjernen min. Det tar så mye tid å tenke slike tanker om hva andre måtte mene og forvente og hva som er normalt og ikke normalt. Det eneste jeg får gjordt noe med er meg selv. Jeg får bare gjordt så godt jeg kan, selv om jeg alltid streber for perfeksjon (og da kan man jo bare pakke sammen hvis noe aldri er ok eller bra eller godt nok der og da.) Prøver heller å tenke det at imperfeksjonisme er det som definerer oss og skiller oss ut...

26 september 2007

Smaller devil....

Ok, a long time since I have updated you. So here is the latest developement. Everything is going very well and according to plan when it comes to treatment. All in all I will have 6 treatments with kemotherapy, I have at this point had 4. I will have the next one 4 th of October. It has been stressfull and hard. But this last treatment has gone well and I am as well as I can be considering. I am tired, but very well. I had a scan of my breasts today (I have no idea what the word is in English, way to technical for me..), and instead of one large tumor at around 6-7 cm they found only fragments of the tumor. The tumor has split into 6 smaller lumps where the biggest one was 1,7cm and the other ones are 3-5 mm. So the treatments really works. And I still have 2 more kemos to go, so that is amazing and I am so happy.

Mentally at this point I am very well and happy. I have my moments of course, who woulden't in my situation. But today is one of the best days I have had since this started. I am looking forward and feel I can see the end of it. Well, at least the extremely uncomfortable and painful kemotheraphy, which is the worst since it breaks down all the cells in your body. The process is exhausting and I need a lot of sleep.

Untill next kemo I am just going to enjoy myself, smell the trees and the vind and love my family. Thanks for all your amazing support. It really just hits me in the heart. Lots of love!!

10 september 2007

1,5 cm

1,5 centimeter er det magiske tallet. 1,5 cm er så mye svulsten har minket mellom 2 og 3 kur. Jeg er strålende fornøyd og har fått klarsignal at det funker og at jeg ikke trenger å bytte kur. HURRA!!!
Tenk på bare 2 kurer så har 'skiten' minka 1,5 til 2 cm!!! Det er helt uttrolig!! Nå har har jeg jo kjent at svulsten har krympet enda mer siden 3 kur også da, og på torsdag så skal jeg ha min 4 cellegift behandling. Tenk over halvveis så er det verste over. Det er bare så fett å tenke på. Svulsten var jo kjempestor, 6-7 cm den ene veien.
Hvordan kan jeg unngått å oppdage det sier du?
Det skal jeg forklare; Det er mange grunner til det uten at jeg føler at jeg må rettferdiggjøre noe og forklare meg. Svulsten er nemlig ikke som en klar og ren og pen kul. Nei den faenskapen er verre enn som så. Svulsten er sammensatt av mange kjertler og svulster, celler og til og med nå begynner det å bli vanskelig for meg å kjenne den inni der (enda jeg vet at den er der) siden den har minket så fælt. På toppen av det hele så har man mye kjertler inni der og det blir jo også litt spesielt når man ammet og etter jeg slutta og amme Jacob. Jeg trodde kanskje det bare var noen kjertler eller melke ganger eller noe sånt som lagde problemer. Og akkurat her kommer jeg til det som er så viktig: det er derfor brystkreft er så lumsk for unge folk; ingen leger tenker brystkreft (det er faktisk ikke i deres tanker en gang), det er vanskelig å kjenne og derfor så innmari viktig at dere ikke tar lett på puppene deres uansett hvor unge eller gamle dere er. Jeg er ordentlig skremt av at det er sånn det kjentes ut å få en kreftsvulst. Det kjennes nemlig ikke ut som noen kreftsvulst ut ifra forventningene mine om hvordan en sånn svulst skulle være, og det er det som er så skremmende. Puhhh det ble lang setning. Vær så snill sjekk puppa deres og til mennene, sjekk puppa til damene dere også. ;) ha ha ha.. Men seriøst kjenn gjerne etter når dere først er i gang.

Tilbake til gode nyheter for alle som ikke vet. Kreften har ikke spredd seg til noen steder verken lever, lunger eller skjellett. Ikke har jeg den aggresive typen brystkreft heller (som 1/4 av kvinner med brystkreft får). Det eneste jeg ikke har fått svar på er gentesten. Om jeg har det genet som gjør at man øker sjansen for å få eggstokkkreft eller brystkreft med 85% (så vidt jeg vet). Men det er bare 5 % av kvinner som får brystkreft som har det genet heldigvis. Så sjansen for at jeg har genet er liten. Sist gang jeg var på Ullevål så kunne heller ikke verdens beste og mest grundige lege (som jeg har vært borti) kjenne de kulene jeg hadde under armen, så det betyr jo at de er enten borte eller så små at man ikke kan kjenne dem lenger.

Denne gangen, alså etter den 3 kuren, så har jeg virkelig kjent på det at jeg faktisk får en skikkelig hestekur i form av denne cellegiften. Denne gangen kom liksom energi nivået aldri helt tilbake og jeg måtte lære litt på den harde måten her. Ved å innse at jeg er syk og at det er ekstremt viktig å høre på kroppen. Etter jeg snakket med en veldig 'klok kone' om dette å være helt utslitt hele tiden og at hvis jeg legger meg ned så føler jeg meg enda sykere så har jeg kommet på bedre tanker. Tanker som å ikke ha dårlig samvittighet når jeg ikke orker å ta ut av oppvaskmaskinen eller at jeg er så svak at jeg ikke klarer å kaste den nydelige og glade gutten min opp i været (og det elsker han jo). Hun sammenlignet det at jeg er syk nå med at hvis jeg hadde hatt gips fra topp til tå så hadde det jo stoppet seg selv. Det gjør det jo nå også men jeg prøver å ha et mere bevist forhold til hva kroppen min orker slik at jeg kan bli frisk. Så det er bare å innse, jeg er redusert nå, men det er jo bare imidlertidig på nesten samme måte som om jeg hadde brekt noe.

Men som sagt jeg kjenner at det begynner å ta på kroppen, medisinen bryter virkelig ned alt du har. Jeg har gått fra å ha tålelig kondis til å være helt utslitt bare ved å gå en liten tur til bhg (som er rett borti gata her). I dag måtte jeg gå 'helt' ned til rådhuset (som er en filletur) og tilbake igjen, etter det sov jeg godt i 3 timer midt på dagen. Så det å gå en tur er ikke som det pleide å være.....Jeg som er så gla i å være ute å gå tur og bevege meg. Men sånn er det og jeg har store planer om å komme sterkere tilbake både fysisk og psykisk. Jeg håper fortsatt på deres vidunderlig støtte og kommentarer. Jeg blir bare så glad av det.

29 august 2007

Til en venn

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdags omsorg. Jeg er så takknemlig for all støtte, oppmuntring og omsorg fra alle rundt meg. Både min kjære familie, slekninger og nære venner. Men et er ikke bare de som har vist meg støtte, nysgjerrighet og omsorg men også mennesker som er bekjente og som jeg nesten ser hver dag i nærområdet. På den måten føler jeg at jeg, vi, har fått en mulighet til å glemme sjenansen og faktisk bli kjent med folk på et tettere nivå. Det er fælt at det må noe alvorlig til før man tør å innvolvere seg og vise at man bryr seg og er interesert i menneskene rundt deg. Og da snakker jeg om meg selv, at jeg selv må tørre å være mere ærlig, ekte og engasjert mot menneskene rundt meg og i samfunnet.

Det er en kraftfull og positiv følelse som får meg til å føle meg bedre. Jeg blir gladere og mindre ensom i min psykiske kamp mot kreften. En veldig hyggelig bekjent av meg fortalte at hun hadde mistet noen nære til kreft, og da fikk jeg den samme følelsen sikkert mange får når de møter meg; jeg visste ikke hva jeg kunne si og gjøre for at det skal gjøre litt mindre vondt og bli litt bedre. Jeg måtte bare annerkjenne det! Jeg kunne ikke være redd. Jeg må stille med den samme åpne, ærlige og uredde holdningen for det som kan komme av reaksjon og informasjon. Det er bra om jeg også kan hjelpe noen, støtte og være en kilde til omsorg, inspirasjon og trøst når noen har det vanskelig. Uansett om det er nære, kjente eller ukjente. Evenen til å være et menneske og føle empati og sympati og kunne få styrke av å gi noe. Jeg er ikke sykdommen. Jeg er venninna, naboen, vennen, dattra, kjæresten, fotografen og mammaen. Jeg er ikke bare en ting. Jeg er mange ting! Selv nå med kreften ved min side (og ikke en god venn ved min side vel og merke ;))

Perfeksjon er ikke bra, da blir vi roboter. Imperfekt er perfekt. Stygt er vakkert og vakkert kan være så uttrolig stygt.
Takk folkens fordi dere viser meg hvem dere er, det betyr mere for meg enn noen av dere kan ane. Jeg er evig takknemlig, dere gir meg troen på mennesker tilbake. At arroganse og kynisme ikke har tatt hva som er viktig! Det er menneskelighet i menneskene.

22 august 2007

Kur 3

Lenge siden jeg har skrevet noe, men som alle ser har jeg vært på ferie en ukes tid. Man skulle liksom tro at man ble uthvilt av ferie, men jeg tror jammen meg jeg må ha ferie nå jeg for å komme meg igjen. For hver dag som går her så blir jeg bare mere og mere sliten. Gud veit hvorfor. Kanskje det er stress, for mange tanker, varmen..Ikke lett å vite.

Jeg sliter jo en del med at jeg har mista absolutt alt håret og ser ut som en eller annen gærning med eggforma hode dratt ut av Star Trek eller noe sånt. Rasjonelt sett har jeg ingen problemer med å miste håret men sånn psykisk og emosjonelt så er det tøft. Jeg blir litt kvalm og uvel hver gang jeg er i nærheten av skallen min. Minner meg på kreften og behandlingen. Jeg har begynt å få en sånn mental/ fysisk kobling oppi hodet mitt. Så hver gang jeg snakker om kreft og spesielt ordet cellegift så får jeg lyst til å spy og jeg føler meg skikkelig uvel. Jeg kjenner det blir verre jo mindre jeg snakker om det faktisk, selv om jeg hater å prate om det og ikke kan fordra sjukdomsprat så tror jeg at det kan være løsningen til å få redusert den fysiske koblingen. Ordet cellegift setter meg rett tilbake i den 'sofastolen' på sykehuset, med kroppen full av medisiner som gir en haug med bivirkinger og medisinen som flyter inn i årene mine. To blanke små poser og en pose med noe rødt i. Det er cellegift. Det heter FEZ eller FEC den typen jeg får. Huff jeg blir kvalm og uvel bare av å skrive om det.

På den andre siden av enden så har jeg jo hatt det mye bedre denne gangen enn sist gang (alså enn første runden jeg måtte igjennom behandlingen). Jeg fikk nemlig en sprøyte (noen noen voldsomme bivirkninger) som skulle stimulere immunforsvaret. Sist gang hadde jeg nemlig
ikke noe immunforsvar. Så alle de andre bivirkingene og energien har vært mye bedre. Men jeg gruer meg fordi jeg følte meg helt jævelig i sånn cirka 3-4 dager. Det var jo verdt det da, må bare komme seg igjennom den verste stormen de første dagene. Sånn etter det har jeg faktisk kunne ha et greit liv og kose meg sammen med guttene mine.

Bra ting nr 2 er at det begynner å bli vanskeligere å kjenne hvor svulsten begynner og slutter inni brystet og det betyr jo at gifta funker, så det er jeg kjempegla for. Det lover bra. Nå er jeg jo halvveis med cellegifen allerede etter den 3 kuren nå om litt over et døgn. Må være litt positiv her.

Det vanskeligste for meg i det siste har vært den helt blanke skallen min uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Vil bare komme meg igjennom dette med cellgift slik at jeg slipper å ha alle disse bivirkningene og reaksjonene. En ting er iallefall sikkert: Jeg kunne aldri blitt narkoman!!! Det er bare helt unaturlig tilstand å være i å ta tabletter for absolutt alt. For meg iallefall.

01 august 2007

Kur 2

Imorgen er dagen igjen, tid for kur nr. 2.. Et steg nærmere å bli frisk!!! Bare 4 kurer igjen. :)

30 juli 2007


Here I am.
No make up.
No hair.
No mascara.
No nothing!!
Just me as I am!!



This is really hard for me but I need this for myself and for the greater purpose: Talking about cancer and not to keep it taboo.

Beauty lost?

I have removed my hair and the mask, there is only the core left: Me as I am.

Am I still beautiful or is it the symbols that together makes up my beauty. If I am ugly, are we all fake? From a surface point of view this is how real it gets. If my identity is the sum of how I dress, what kind of make up I wear, how skinny or fat I am, how my hair looks or how big my boobs are, does this mean that I have no identity exept from an unattractiv and cancerous one?

I am not asking because I want an answer, but because I want to reflect and others to think. Look at me and think (judge me if you want to, disagree or whatever; it means maybe that you have tought real thoughts around the subject matter).

Am I any different? Am I and others in the same situation, hairless and boobless, (though I am not boobless yet!!!) less beautiful? Can people see past it? Can they see me? Has the perception changed? And if so, how?

I am also beeing confronted with my own preconceptions I had about people like myself fighting cancer. I was wrong, and its not fair to put them and me in a box and shy away from them because of our own fear. I am HUMBLED by my own sterotyping and need to look past my own judgement, opinions and stereotyping. I apologize for my ignorance. I feel extremely humbled. I feel a different respect for my fellow people. I am not afraid anymore.

Pictures will be posted shortly.

"Mamma kaste håret sykehuset"

Nå har det vært en stund siden jeg har skrevet i bloggen. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er fornektelse og utmattelse. Etter første cellegift var jeg kvalm noen dager, veldig svak i kroppen og veldig trøtt. Samme dag som jeg ikke kjente meg kvalm lenger tenkte jeg: Nå kan jeg prøve ha normale dager igjen og fartet rundt hver bidige dag. Jeg og Jacob! Til venner og familie. Samtidig så gikk dagene til det punktet hvor immunforsvaret mitt lå totalt nede (og naturlig nok kan man bli litt sliten av det). Men i min egen tåke av fornektelse så kjørte jeg på videre med resultat i at jeg ble utslitt om kvelden og til slutt endte på sykehuset. Med feber og en hysterisk frykt fra alle leger rundt meg for å smitte meg med noe som kunne sette meg ut og i verste fall utsette kuren. Så der satt jeg: På isolat som en fange og stirret i veggen med en seng, et bad og en skjerm (radio, internett, tv) foran meg.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette men det gjorde meg faktisk godt å ikke ha muligheten til å gjøre noe annet. Jeg fikk faktisk hvilt ut mens immunforsvaret bygde seg opp igjen. Når jeg tenker på det så var mitt opphold på isolat ganske så begivenhetsrikt. Håret begynte å falle ut, både her og der. Jeg fikk tatt noen bilder (etterhvert som jeg kom meg igjen) med en slags mening. Og jeg barberte av meg håret med Thomas og Jacob til stedet å hjelpe meg. "Mamma kaste håret sykehuset". For mange ville kanskje det å miste håret være traumatisk, men for meg så ble det en veldig naturlig og positiv opplevelse. Jeg slapp jo å vente lenger på at det skulle begynne å falle ut slik at jeg kunne barbere det av.

Enda er jeg i en fornektelses fase og kan bli rivende rasende over at jeg er nødt til å gå igjennom dette her. Samtidig så blir jeg forbanna, fortvila og på samme tid positiv og beriket fordi ting blir veldig mye enklere for meg. Målene mine for livet er ikke lenger forgrenet seg i mange kompliserte og noenganger konfliktfylte veier. Det er bare blitt mye greiere og enklere, alt det andre som kommer inn og lager tåke har lettet slik at jeg kan klarere se hva jeg egentlig ønsker. Om 5 år kan jeg si at det jeg ønsker enkelt og greit er: Jeg ønsker å reise mer, jobbe som og/eller fotograf, være sammen med familien min og kanskje ha et bitte litt større sted og bo (men jeg kan godt bo her om 5 år så lenge jeg kan få til alle de andre måla). Jeg bor heller lite og har et godt liv enn å bo stort og mindre liv. (Hvis du skjønner hva jeg mener!). Det viktigste for meg her i livet er Jacob og Thomas!!! Min kjærlighet for de to er det vakreste og deiligste jeg har, ALT annet kommer i andre rekke.

15 juli 2007

Fantasi frykt?!!

Kanskje det hjelper å få det ut av systemet de to tankene som hele tiden kværner rundt i hodet so here goes: Jeg er redd for at cellegiften ikke skal funke og at spiriten min skal bli knekt av at det kanskje kan bli en lang og hard kamp. Jeg vil ikke at dette skal bli en av disse langtekkelige dramatiske kreftkampene rett og slett fordi jeg ikke vet om jeg klarer å holde spiriten oppe så lenge. Høres sikkert ut som om jeg har gitt opp allerede, men det har jeg så absolutt ikke! Det er bare tanker jeg slliter med og skulle ønske jeg kunne legge fra meg et sted. Jeg bare vet det at jeg er som et skjørt lite barn hvis trua og spiriten min går fyken. Hva har jeg da liksom? Hvor kan jeg få styrken til å fortsette fra da? Jeg er redd!!

Jeg er jo redd for noe jeg ikke vet noe om!

12 juli 2007

NÅ SKAL DU BLI BRA IGJEN

Om 2 timer, så får du første runde med cellegift. Selfølgelig er jeg redd og usikker, men alt i alt, så vet jeg at dette kommer til å gå kjempefint.

Både jeg og Jacob gleder oss til at du skal bli frisk igjen. Og i så måte, er dette en fin dag. Fordi i dag er første dagen som det faktisk skjer noe som gjør at du til slutt blir helt frisk.

Jeg er glad for at du er så positiv som du er i denne tiden. At du kan glede deg over ting som en parykk, selv om den på mange måter representerer sykdommen din. Du er så tøff som gjør det til noe positivt og artig. Glad du fant deg en fin parykk.

Fra begge guttene dine. Dette skal du klare helt fint. Husk: Uansett hvor syk man måtte være og uansett for slitsomt ting kan være, så husk at de fleste dager er bra, og de beste dagene i livet har du foran deg.

Gleder meg til å reise på mange turer sammen med deg og Jacob i fremtiden.

Thomas

11 juli 2007

Cellegift

Imorgen er dagen: da begynner den lange veien fram til å bli frisk igjen. Jeg begynner med cellegift! Endelig får jeg starta, sånn at jævelskapen i det minste ikke vokser seg større.(Hvis alt funker som det skal..). Ble innmari lei meg og pissed off (irrasjonelt sint...) når legen frarådet meg til å deise avgårde til syden i August. Men jeg skal iallefall prøve å komme meg avgårde når jeg har kommet litt inn i det og de ser hvordan kroppen min reagerer på hele prossessen.

Prøver å ikke tenke så mye på bivirkninger og ubehageligheter som følge av behandlingen. Det minste jeg vil gjøre er å bli enda dårligere bare fordi jeg spenner meg og kverner rundt med negative tanker om hvor jævlig cellegift kommer til å være. Nei, får nok bare ta det som det kommer, men innser at det ikke kommer til å bli en veldig behagelig opplevelse. Jeg har foresten kjøpt meg parykk idag og det var en velig positiv opplevelse. Nå får jeg det håret jeg aldri klarer å få til selv, bare på 10 sekunder. Woohoo!!!

08 juli 2007

For all my english speaking friends: Breastcancer!

 I have Breastcancer! I have created this blog because I realised that its a bit taboo to talk about and tell people that you have cancer, and espesially what kind of cancer you have. That puzzled me and I thought that thats just not right! We need to talk about this when so many lives are affected by this. Not only
womens lives,
but their families, boyfriends, husbands and children. Its also a good way for me to prosess all the emotions, thoughts and feelings I have before, during and after this. A third reason is to keep friends and family updated all the time instead of individually update 20 people everyday. Wich is very exhausting and not something I can continue to do. Anyway, this shit has taken a hold of my life and I am going to fight it and beat this. So to update you all I will have to tell you that I got the news 2 weeks ago. I will now next week have to have a meeting with the doctors and start kemotherapi as soon as possible. This will continue for the next 4 or 5 moths if it all goes well and the shit in my breast will shrink so they can operate it. After that I will have radiation (not sure what it is called in English but I am sure you get the idea). I will need all the support I can get, but I intend to live my life to the full as
much as I can with this thing. This decease will not run my life, as long as I can stand up I will run it!!! Its been a really long time since I have seen you all, but you have definitly been on my mind and espesially you college mates and the absurd times in Blackpool. I will be posing updates on this blog so keep watching. Love ya!!P.S: I welcome any comment on this

Det vi ikke tør å si

Jeg har i de siste dagene snakket med mennesker rundt meg om sykdommen og de fleste utrykker redsel for å snakke om det pga at de hele tiden tenker på hvordan jeg kommer til å reagere. Folk vil ikke støte, såre eller røre rundt i noe som er vanskelig, hverken for seg selv eller ovenfor meg som er rammet av kreft. Personlig synes jeg det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. I det å spørre spørsmål og bry seg så ligger det også et ansvar for den som faktisk spør og involverer seg om å følge opp og evt. takle de reaksjonene og meningene som kommer. Jeg forstår at det kan være vanskelig. Jeg har lenge tenkt det at folk er så redd for å vise omsorg og bry seg om hverandre. Det er gjerne sånn med oss nordmenn at vi bryr oss ikke nok, ikke engang når vi selv føler at vi maser og begynner å bli skikkelig til bry. Jeg vil iallefall nå si klart ifra en gang for alle at: Jeg synes ikke det er til bry at folk ringer, spør og graver og har tanker og meninger rundt omkring meg og min sykdom. Det må man få lov til. Jeg synes det er bra, det betyr at man har tanker rundt det og har i det minste beveget seg inn på et vanskelig område. At man har tenkt tankene og så gått ut med det til meg. Og om ikke til meg så kanskje til andre, som da igjen tenker og snakker om temaet. Jeg håper bare at ved å være åpne mot meg så kan også jeg få lov til å være åpen tilbake uten at det skal bli noe stress. Det har heller ikke oppstått noen ubehagelige situasjoner av den grunn, heller tvert imot. Det har vært forløsende og gjordt meg og de rundt meg mindre sensitiv for å snakke om brystkreften. Jeg har ved å være ærlig om dette og snakke om det begynt å få litt mer forståelse og kunnskap til kompleksiteten om hvorfor det er tabu å snakke om at man har kreft. Jeg har også opplevd en lettere stemning og lettelse fra de jeg har snakket med. Jeg tror det gir håp. Det gir ihverfall meg håp, motivasjon og krefter.

06 juli 2007

04 juli 2007

Når du vet...

En ting er å vite at man har kreft og føle seg helt frisk og ikke ha noe vondt noe sted. En helt annen ting er når man begynner å få vondt. I mitt tilfelle så er jo det i brystet og området rundt... Da kjenner jeg at jeg tenker på det hele tiden.
For alle som jeg kjenner og ikke vet hva som skjer nå så kan jeg fortelle det at jeg skal begynne med cellegift rett etter at jeg har møtt onkologene (eller onklene kan vi kalle dem!) noe som skjer i neste uke. Forhåpentligvis begynner jeg med cellegift neste uke også. Og da vil jeg miste håret, men det gjør ikke noe. Jeg skal jo skaffe meg det fineste håret i byen :) Da vil det holde på de neste 5 månedene, men tro dere meg jeg skal faktisk reise på ferie oppi alt dette her også. Jeg skal ligge halvdau og med ett ben nedi grava før jeg vurderer å ikke dra på ferie og leva livet og slappe av. Så hvis alt funker og den jævla dritten i puppen minker, så skal jeg fjerne hele røklet. Kanskje da også den andre puppen (kommer an på om jeg har et gen som gjør ting så mye verre). Når jeg da har kutta av meg sakene skal det være jul og hipp hurra. :) Det blir godt med avbrekk. Så skal jeg ta stråle behandling. Men jeg får ta en fase av gangen. Så det blir tøft, men nå vet vi hva som kommer til å skje så jeg faktisk kan innrette livet mitt etter det og faktisk ha et liv og ikke bare gå i et vakum å vente. Vente på hva døden? Vente på å leve? Nei,takke meg til, JEG LEVER NÅ!!

Sovabjønn


Zzz

Undertegnede





Reaksjoner

Ahhh, jeg kjenner at det krevde mye å bare poste det på internett!! Sitter med en klump i magen og litt nervøs etter at jeg leste nye kommentarer. Hadde ikke egentlig forventet noen kommentarer, ...og ihvertfall ikke hvordan jeg kom til å reagere på det selv. Puhhh....slitsomt!! Men om jeg skal ta meg sammen og si noe konstruktivt idag så må jeg bare si takk til de som hadde en reaksjon, noe å si, noe å bidra med. Istedet for å tie og late som om det ikke er noe i det hele tatt. Det er litt det jeg vil: La folk som er meg nære og andre å lese om hvordan dette er. Og selvsagt for å takle det selv, men det er jo innlysende.

Jacob gutten



BRYSTKREFT

Jeg har fått kreft! BRYSTKREFT!!! Det er visst litt tabu og få kreft idag og spesielt å fortelle til andre folk hvordan kreft type du har fått. Det virker som om de fleste andre som tenker på kreft og som ikke har hatt eller har kreft tenker på det som litt skamfult å få kreft. Akkurat som om det er deres feil eller noe sånt. Jeg synes det er underlig og akter i min kamp mot kreften og snakke om det og kanskje bidra til å bryte ned tabuet kreft. Kreft er forbundet med all verdens jævelskap, men faktum er at det er mange som får det og det er MANGE som overlever, faktisk de fleste vil jeg tro (mot hva det en gang var). Jeg opplever sjokk, målløshet og en slags beundring bare fordi jeg forteller folk at jeg har bryst kreft. Jeg vil ikke at alle andre skal pådytte meg noen følelse av skyld for å ha fått kreft, bare fordi de tenker tanken selv, hvis og om de noen gang skulle få kreft selv. Jeg ønsker ikke å la sykdommen bestemme min liv, men å leve med sykdommen mens jeg går igjennom dette her. Så det er bra for meg å skrive dette, jeg kommer til å oppdatere bloggen slik at andre kan ta del i dette. Jeg aner ikke hva jeg går til, jeg gruer meg og er redd men midt oppi alt er jeg opptatt av å leve livet mitt. Jeg er en optimist.