Det vi ikke tør å si

Jeg har i de siste dagene snakket med mennesker rundt meg om sykdommen og de fleste utrykker redsel for å snakke om det pga at de hele tiden tenker på hvordan jeg kommer til å reagere. Folk vil ikke støte, såre eller røre rundt i noe som er vanskelig, hverken for seg selv eller ovenfor meg som er rammet av kreft. Personlig synes jeg det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. I det å spørre spørsmål og bry seg så ligger det også et ansvar for den som faktisk spør og involverer seg om å følge opp og evt. takle de reaksjonene og meningene som kommer. Jeg forstår at det kan være vanskelig. Jeg har lenge tenkt det at folk er så redd for å vise omsorg og bry seg om hverandre. Det er gjerne sånn med oss nordmenn at vi bryr oss ikke nok, ikke engang når vi selv føler at vi maser og begynner å bli skikkelig til bry. Jeg vil iallefall nå si klart ifra en gang for alle at: Jeg synes ikke det er til bry at folk ringer, spør og graver og har tanker og meninger rundt omkring meg og min sykdom. Det må man få lov til. Jeg synes det er bra, det betyr at man har tanker rundt det og har i det minste beveget seg inn på et vanskelig område. At man har tenkt tankene og så gått ut med det til meg. Og om ikke til meg så kanskje til andre, som da igjen tenker og snakker om temaet. Jeg håper bare at ved å være åpne mot meg så kan også jeg få lov til å være åpen tilbake uten at det skal bli noe stress. Det har heller ikke oppstått noen ubehagelige situasjoner av den grunn, heller tvert imot. Det har vært forløsende og gjordt meg og de rundt meg mindre sensitiv for å snakke om brystkreften. Jeg har ved å være ærlig om dette og snakke om det begynt å få litt mer forståelse og kunnskap til kompleksiteten om hvorfor det er tabu å snakke om at man har kreft. Jeg har også opplevd en lettere stemning og lettelse fra de jeg har snakket med. Jeg tror det gir håp. Det gir ihverfall meg håp, motivasjon og krefter.