22 mai 2011

17.mai og sette pris på nuet


Jeg har det fantastisk bra for tiden, til tross ffor økende smerte (som vi igjen har under kontroll) og litt bekymring rundt det. Jeg bare er så glad formen er litt bedre. Godt å kunne være sammen med folk uten at jeg må ”reparere” (som vil si sove, sove sove og deppe litt rundt og ikke klare ting). Sånn bortsett fra at jeg brukte 3 dager å komme meg fra 17.mai (som forøvering var en veldig fin dag) så har jeg det veldig fint, og jeg er så takknemlig for alt, og det er godt å kjenne på. Det er godt å leve akkurat nå. 17.mai var fin og det var så morsomt å se Jacob så stolt som en hane der han gikk ved siden av faren sin som bar fanen og han bar på dusken til fanen. Jeg tror aldri jeg har sett en så glad og stolt gutt. Denne 17. Mai tror jeg i alle fall han kommer til å huske for alltid, da han fikk bære duskene!! Fantastisk!!
:)

13 mai 2011

Et nytt innlegg


Jeg hadde skrevet et langt innlegg og til og med postet det og det lå ute på nettet i et par timer før det ble slettet, sikkert som følge av den vedlikehold greia på blogger.  Ikke vet jeg. Men nå skriver jeg det i alle fall inn på word først så jeg slipper å oppleve det igjen.
Litt om hvordan jeg har hatt det. Det har tatt sin tid, men litt etter litt som siste cellegift beveger seg lengre og lengre unna (siste var  1.mars) så har jeg blitt litt bedre. Jeg har det bra og kan ikke klage som jeg sier til folk jeg treffer, og det er faktisk sant. Jeg har i de siste ukene greid å nyte øyeblikk og mennesker. Det hjelper at jeg har kontroll på smertene. Litt før påske så hadde jeg veldig vondt fra ryggen og ned i den venstre hofta og låret. Det var vondt og bare sette benet ned i bakken for hver gang jeg tok et skritt. Men jeg ble vant til det så det gikk greit . Kunne vært såååå mye verre tenker jeg. Men det er klart jeg brukte nok litt ekstra tid på smerter. Dette med smerter er så vanskelig synes jeg. Hva er for vondt, hva er vondt nok, hva kan man leve med (og siden jeg er blant de med utrolig høy smerteterskel, mener jeg selv da, så kan jeg la det gå altfor langt og det vil jeg i alle fall ikke). Men uansett, nå som jeg har kontroll på de smertene at jeg kjenner egentlig hvor vondt det var. Legen min på lindrende enhet ville ta en Mr av bekkenet og ryggen igjen for å se om det kunne være noe som presset på Isjas nerven (som går akkurat der jeg beskrev jeg hadde vondt) Jeg håper jo selvfølgelig det var noe forbigående, men det er alltid greit å sjekke ut tilstanden. Jeg kan kjenne at kuler under huden har vokst, men så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå og ikke mye smerter så er jeg veldig fornøyd.
Det er utrolig deilig å føle at man mestrer noe igjen, bare f.eks det å dra i butikken uten å gå helt i oppløsning. Ta vare på gutten min, ordne opp for han og faktisk gjøre det fordi det er hyggelig og ikke fordi jeg hele tiden kjemper for å holde meg oppe. Det er så godt å ikke kjempe hele tiden. Jacob gir meg utrolig mye godt så det er ikke det jeg sier i det hele tatt, men at jeg kan mestre uten å slite meg ut (for da føler jeg ingen mestring). Det føles litt som meg igjen, en stor del av meg er å klare meg selv og ta ansvar og gi noe, og når jeg kan det så blir jeg glad.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe er selvsagt fordi jeg prioriterer å ta vare på gullet og ha og skape gode øyeblikk i hverdagen, også må jeg hvile da og da er jeg som regel helt skutt når jeg sitter her om kvelden og alt er stille. Jeg vil gjøre noe positivt hver dag og jeg er så glad for at jeg våkner opp neste dag og faktisk har en dag til med disse vidunderlige menneskene rundt meg. Det er en spesielt fin tid nå med lys og varme og nysprungne knopper overalt (det hørtes helt koffert ut, ha ha, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg har hatt mange tunge stunder og er glad jeg kan komme meg opp litt nå. 
Frykt er også noe som man jo har. Jeg tror (hvis jeg skal ha noen tanker rundt det) at man må tørre å møte frykten og innse at den er der og at den må jeg leve med. Akseptere at man har frykt og la den på en måte bare la den være der uten å hver dag hele tiden gå ned i den negative spiralen med katastrrofetanker. Det orker i alle fall ikke jeg. Men jeg tror for min egen del så må jeg jobbe med den frykten og tankene mine hver dag så jeg ikke detter nedi det berømmelige ”hølet”.
En ting som har gjordt meg litt lei meg  (men som er totalt uvesentlig) er at utseende mitt er forandret. Den som har skylden for det er kortison og det er ubehagelig. Kortison gjør at du får bollekinn og et rundt ansikt og en kulemage (iallefall i mitt tilfelle) Jeg ser ut som jeg er 10 kilo tyngre og det er jeg kanskje og pga denne medisinen kortison som skal hjelpe meg å fohindre trykk i hjernen og andre betennelsestilstander).Jeg føler meg ikke attraktiv og folk kan se at jeg har et eller annet. Jeg skulle bare ønske jeg så ut som meg selv igjen. Føle meg litt attraktiv. Men dette er som sagt en utrolig liten ting som jeg ikke bruker mye tid på, men tanker som kommer av og til. Jeg prøver å akseptere at sånn ser jeg ut nå, også tar jeg en liten tanke runde med alt det som er bra i livet mitt. Sånn som at formen er bedre, har en fantastisk liten gutt, en fantastisk kjæreste, utrolige gode venner og en familie som støtter meg og gjør alt for meg om jeg hadde latt dem. Sist men ikke minst all den medmenneskeligheten jeg får fra alle ukjente via bloggen som skriver meldinger og kommentarer. Det betyr utrolig mye. På en lei dag kan jeg sitte å lese igjennom kommentarene og bli oppmuntret og rørt.
Ha en god kveld og lev nå!! 
Klem

Ja da var det sånn da

At hele det forrige innlegget mitt ble slettet og alle dere som ikke kommer inn eller har sett etter innlegget mitt får ikke sett det heller. Pokkerns service....plutselig er bare alt borte!! Jeg skal prøve å skrive et nytt innlegg innen 24 timer, men ikke akkurat nå.( Note to self: Write it in in Word before you trust any blogg to keep it.) Beklager folkens...
Hilsen en litt irritert Linda ( men det går over :D)

12 mai 2011

Ikke noe å si

Jeg har ikke noe å si for tiden føler jeg, derav lite skriving tror jeg. Jeg kan skrive om det som man burde bekymre seg minst over i min situasjon da: utseende!! Jeg har endret utsende pga kortison. Har skikkelig rund ansiktform og dobbelthake og en rund mage som bare stikker ut. Dette er jo totalt uvesentlig å henge seg opp i, men jeg er litt lei meg. Jeg ser ikke ut som meg selv lenger og hver gang jeg ser meg i speilet blir jeg mint på det, mint på kreften og hva jeg bare ønsker skulle dra pokker i vold!! Det er en mindre ting og er ikke noe jeg tenker på hele tiden, men det skaper et visst ubehag.
Fra en bitteliten uvesentlig ting som utseende over til noe mer viktig. Siden jeg sluttet med cellegift har det langsomt gått oppover, og jeg kan ærlig talt si at jeg har det mye bedre fysisk og psykisk nå.

Litt før påske begynte jeg å få skikkelig smerter i ryggen og nedover hofta, låret. Det var vondt å tråkke ned på venstre side, så jeg tok kontakt med sykehhuset. Nå er smertene smertelindret og det er bestilt en ny mr av rygg og bekkem for å se om noen svulster har vokst slik at kanskje Isjasnerven ligger i klem. Jeg håper ikke noe av dette er tilfelle og at smertene bare var forbigående (jeg har hatt det en gang før, men da varte det veldig kort). Jeg har prøvd å gjøre noe positivt hver dag og har vært ganske flink til det, og uten smerter hele tiden så er det mye lettere. Så jeg sier til dere som jeg pleier å si til folk jeg møter og lurer på hvordan jeg har det. Jeg har det bra og kan virkelig ikke klage. Jeg har fantastiske venner som stiller opp, en herlig, glad sønn som er god som gull, støtte fra familien min og en super kjæreste. Og ikke minst et nærmiljø og folk på bloggen og overalt som er uvurdelig kilde til støtte og oppmuntring. Og det gjør at jeg føler meg så takknemlig. Jeg tenker at hver dag jeg lever er bare kjempebra, et mirakel. OOg jeg er veldig glad for det. Det hjelper jo også med lyset, sola og varmen og å være smertefri. Jeg kan late som og føle meg som normal litt, og det tror jeg er viktig for alle. Bare gjøre sånne enkle ting som å gå å handle selv, den selvstendigheten. Jeg er en person som alltid har lagt mye vekt på at jeg klarer og ordner opp selv så det har vært en prosess og å venne seg til å være så avhenig av folk. Fortsatt er jeg mye trøtt og sliten, men jeg kan jo alltids hvile når jeg er hjemme alene eller har hjelp. Så det har vært litt mestring å kunne gjøre små ting som bygger oppom noen av de tingene som alltid har vært meg.
Alle ha vi jo hverdagsproblemer, men jeg vil ikke at de skal styre den tiden jeg har igjen. Jeg vil ikke at de skal ta opp verdifull tid ved at de gnager på meg (og det er virkelig lettere sagt enn gjordt alså!!)
Frykt er også noe som fyller ofte, kunsten er vel å akseptere at man har frykt enten reel eller ikke og prøve å møte det hver dag. Jeg har funnet ut at man må jobbe med seg selv hver dag for å kunne takle frykten. Dvs snu tanke trenden og den negative spiralen man ofte begynner i. Og det er klart jeg har vært mye nede og redd og er det fortsatt, men jeg klarer å nyte også. Så akkurat nå har jeg det bra!!

Klem fra Linda