23 oktober 2007

Det er ikke så kult

Det er ikke så kult hele tiden å være like dvask og slapp som en fettklump. Nå er jeg lei av dette. Jeg er så sliten, sliten, sliten.....jeg blir så forbannet når jeg hører : at du har det vel ikke SÅÅ ille du. Du ser jo så frisk ut!!! Så fint at jeg ser frisk ut, jeg ser ingen grunn til å gå rundt med bøyd hode og velle rundt. Men faktisk så er jeg syk, noen ganger må jeg minne meg selv på det. Denne 5 gangen har vært spesielt tøff. Kanskje ikke psykisk men veldig tøff fysisk. Da jeg trengte avlstning fikk jeg det ikke til og endte opp med å bli helt utslitt og hadde vondt både her og der. Det ble for mye stress, slit og dårlig samvittighet fra min side.Jeg har følt meg som en pillemisbruker i det siste fordi jeg får vondt for den minste ting. Hver ting jeg skal gjøre krever mine aller siste krefter. Takk og pris for at Thomas forstår det og noen ganger føler jeg som om det bare er han som forstår det. At det krever ganske mye av meg å gjøre ting uten at jeg egentlig har noen fysisk kontroll over det selv. Det bare blir sånn. Thomas er så snill og uten hans støtte de siste ukene og månedene så hadde jeg sikkert blitt innlagt enten på gærnehuset eller sykehuset. Han har tatt mye av bøyen for meg. Han skjermer meg for de verste takene. Eller prøver så godt han kan ihverfall. Det er jo ikke så lett med en aktiv 2 åring, hus, middag og full jobb (for Thomas) i tillegg. Noe kommer jeg ikke bort ifra. Jeg må jo levere Jacob i barnehagen av og til, jeg må gi han mat og være oppmerksom på han og se og lytte til han. Men jeg vil det også uansett hvor sliten jeg blir.


Men jeg kommer ikke fra de tankene av og til at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det her og hvordan vi har klart oss så lenge uten at alt har revna helt. Det er et under for meg at ikke jeg har klikka, at Thomas har gitt opp og forholdet gått filleveien og ungen gått i vranglås. Så noe må vi jo ha gjordt riktig, men jeg tenker på bekymring på neste gang, min siste og 6 gang med cellegift. Jeg som har vært sååå uttrolig utslitt denne gangen skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tingene til å gå rundt når jeg bare vil gjemme meg bort, være alene og ri meg av stormen alene uten å plage alle rundt meg, være så forbaska sykelig og avhenging. Jeg hater det men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg og oss uten all den hjelpen vi får, men jeg hater å spørre. Virkelig!! Jeg spør liksom ikke hvis ikke det er iferd med å nesten knekke sammen helt her. Som når jeg sitter sammenkrølla i fanget til Thomas å griner meg ihjel eller ikke klarer å styre meg å begynner å grine på telefonen, da er det fare på fære. Jeg gjør jo aldri sånt. Jeg griner knapt alene for meg selv. Klarer det liksom ikke. Så hvis jeg griner så betyr det alvor og da trenger jeg det virkelig. Det er grusomt...Det er grusomt å slippe kontrollen og ikke være selvstendig.

Jeg er liksom ikke den Lindaen som jeg pleier å være, akkurat som en del av meg har gått i dvale og det er vanskelig å svelge. Jeg klarer ikke å krangle/ diskutere med folk en gang uten at jeg blir helt ødelagt av det, og det er absolutt ikke meg. Er det en som alltid har stått på krava og utfordra folk så er det meg, spesielt mine nærmeste. Det er jo bare sånn jeg er, og nå.... bare ingenting. Å krangle knuser nesten hjertet mitt og er noe jeg bare styrer unna for tiden fordi jeg blir helt fysisk dårlig av det.

Nå er det 2 dager til 6 kur og de 3-4 siste dagene før kur er jeg under et enormt press psykisk og føler meg mye, mye mer sliten. Legen har t.o.m pusha vival på meg (og det er først de 2 siste gangene jeg har tatt kanskje 1 eller 2) men det tar jo ikke bort hvordan jeg føler det inni meg. Maktesløsheten og utmattelsen!!! Det vonde. Det eneste som hjelper er musikk og prate om det. Og musikk blir det mye av!!!

Dette her ble veldig veldig negativt men akkurat nå har jeg litt behov for å ikke smøre det finere enn det er.

Men en bra ting til slutt da. Jeg skal donere bort bildene jeg har stående fra de 2 siste utstillingene (de jeg sitter igjen med da) til kreftforeningen og det synes jeg er så bra. Jeg blir litt glad over at jeg kan bidra med noe.

Litt fakta informasjon til slutt. Det som kommer til å skje nå er at torsdag 25. oktober har jeg min siste cellegift (takk og pris). Den 15.november skal jeg operere bort begge brystene (ja, du hørte riktig BEGGE brystene) til tross for negativ gentest, men de vil teste meg videre for andre genfeil jeg kan ha pga eggstokkkreft i familien. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut for da kan jeg iallefall aldri få brystkreft igjen. Men jeg kommer til å savne dem da. ;( Men jeg får jo nye da om 1 års tid. Bedre å ha to falske enn 1 tikkende bombe igjen!! Så er det 6-8 uker til de starter med strålebehandling. Strålebehandlingen er hverdag i 25 dager (bortsett fra helgene). Så er det jo fysioterapi samtidig. Jeg kan få litt vondt i armen pga fjerning av lymfekjertler på høyre side. I verste fall kan jeg få ødem i armen, det betyr at jeg får væskeansamling i armen og den sveller opp som en pølse. Men det er nok ingenting i forhold til nå så det er jeg ikke så bekymra over. Så det er lang vei igjen.

Men for å oppsummere:
cellegift, operasjon, strålebehandling og fysioterapi (og trening har jeg bestemt).
Men alt er bedre enn sånn det er nå. :) Godt jeg ikke vet hva som er foran meg.
Ignoranse is bliss!!! (enn så lenge).

09 oktober 2007

DU SKAL VÆRE TRO




Du skal være tro.


Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm

du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro

når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro

når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro

når du ikke bedro
den du ikke elsket?

Var du tro

når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det
som rørte ved deg
gav tone.

Når din egen puls
gav rytme til handling.

Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!


André Bjerke


Kan du hjelpe meg?..:)

Wooohoooo jeg føler meg mye bedre nå enn jeg har gjordt på en liten stund (HVis man ser bort ifra munnførrheten, vondt i halsen og trettheten), så kjenner jeg meg bare uttrolig herlig boblende positiv. Livet smiler og hjernen har gått helt av konseptene. Det er bare så deilig men akk så slitsomt når kroppen ikke følger med og kræsjer med et brak. Men da er det godt å ha sofaen i nærheten, eller Thomas eller venner og familie. Kan jeg sitte med hode på skakke, åpen munn og ZZZZzzzzzzz litt. :) Nei det er herlig!!

Hvorfor er jeg sånn: det er bare så herlig å leve og kun fokusere på det og være i live og lukte på høsten og den friske lukta og sønnen min....Nydelig. :) Også har jeg bare 1 gang igjen da med kur.

Foresten hvis dere har et yndlingsdikt eller noe som er av betydning for dere og rører deg dypt så hadde jeg vært kjempegla om du sendte det til meg. Kanskje det kan gå sammen med et av mine bilder.

Jeg fikk nemlig ideen av Leif etter at han sendte meg diktet av Welhaven (!? var det vel Leif?). Jeg kjenner at det diktet jeg fikk(det nedenfor med bildet) rørte meg så dypt og at jeg hadde det perfekte bildet til det. Da jeg så diktet og bildet var ideen allerede satt igang: DETTE ER RIKTIG!!

Det er en inspirasjonskilde for meg og en måte å kommme meg gjennom ting ved å kunne bruke noe jeg har laget selv til noe som skaper en dypere, mere visuell og intens opplevelse. Akkurat som om akkurat det diktet var helt riktig til det bildet og det skaper mye bevegelse og inspirasjon i mitt fotograf hode. Så det er jeg litt gira på akkurat nå. Bildet ble mye sterkere med en passende poetisk tekst til, det ble liksom til noe annet. Det endret form på en måte. (Beklager kunstnersvada som jeg kaller det, men jeg blir bare så revet med. Jeg kunne analysert det på skole måten, men det er bare for spesielt intereserte og det er ikke det denne bloggen handler om- å analysere tekster og bilder rent bokstavelig).

Dette er uansett noe jeg skal ta tak i det etterhvert som jeg finner tekster og bilder til hverandre og skaper 'perfekt harmoni og dynamikk' . Jeg må ta det på veien siden ikke akkurat kreftene alltid er her, men nå har jeg et mål, noe å utrette på veien uansett hvor lang til det måtte ta. Målet er at denne 'boken' med dikt og bilder kan bli en inspirasjonskilde underveis (noe det jo allerede er) og etter både for meg selv og andre rundt meg kunstnerisk og personlig.

Kos dere alle og tusen tusen tusen tusen takk for all fantastisk støtte.
Legg igjen en kommentar på bloggen så vet jeg at dere har vært der. ;)
Ha en fin- fin dag.
Mange mange klemmer fra dronninga av hårløs her :)

03 oktober 2007

5 kur og jeg er redd!!!

JA jeg er redd. Kjenner på det folk så dramatisk kaller for dødsangst, for jeg tror kanskje det er det det er. Jeg gruer meg for kuren imorgen (4.oktober) så mye at jeg får alle symptomene i dag: vondt i hodet, veldig sliten, kjenner lukter som ikke er der og kvalm. Nå er det brystkreft måneden med rosa sløyfe aksjon i Oktober og jeg leser om mange forskjellige historier og det som slår meg er hvor forskjellig alle har det. Det er akkurat som om sykdommen arter seg forskjellig fra person til person både fysisk og psykisk (det er jo selvsagt, man er jo individer).

Men jeg er redd, for ved å lese alle disse historiene så skjønner jeg det at selv om alt går på skinner med behandling så er sykdommen så uforutsigbar at man kan aldri vite. Selv med alle de gode nyhetene jeg har fått og at alt som går som det skal, så klarer jeg ikke helt å riste av meg det som ligger å alltid lurer i underbevisstheten. Hva om kreften plutselig finner en annen vei å gå eller det skjer noe, eller jeg får tilbakefall (nå er jo ikke jeg frisk ennå da) eller eller eller...

Jeg snakker aldri om dette ellers og det er ikke noe jeg går å tenker på hele tiden. Heller tvert imot, jeg prøver å dytte det unna og konsentrere meg om det som skal til for at jeg skal bli frisk. Nemlig å være positiv, hvile og leve livet! Men det ligger alltid å lurer litt i bakhodet og noen ganger som f.eks idag så begynner det å tære litt på. Hvis jeg er innom alle 'what if's' så tenker jeg mest på Jacob og Thomas. Spesielt Jacob. Et barn klarer seg jo ikke på samme måte uten en av partene (de klarer seg jo, men de må handskes med ting som kan gi unødvendig byrde for dem og som de unngår når de har begge foreldre). Så det er det jeg tenker mest på.

Men noen ganger må man bare få det ut også for å kunne gå videre. Jeg klarer ikke å gå rundt å bære på sånne følelser. Da er det godt å ha Thomas som jeg er så gla i.

02 oktober 2007

Et sitat fra Leif


Hva er livet

et pust i sivet

et vell av krefter

som higer efter

en evighet