23 oktober 2007

Det er ikke så kult

Det er ikke så kult hele tiden å være like dvask og slapp som en fettklump. Nå er jeg lei av dette. Jeg er så sliten, sliten, sliten.....jeg blir så forbannet når jeg hører : at du har det vel ikke SÅÅ ille du. Du ser jo så frisk ut!!! Så fint at jeg ser frisk ut, jeg ser ingen grunn til å gå rundt med bøyd hode og velle rundt. Men faktisk så er jeg syk, noen ganger må jeg minne meg selv på det. Denne 5 gangen har vært spesielt tøff. Kanskje ikke psykisk men veldig tøff fysisk. Da jeg trengte avlstning fikk jeg det ikke til og endte opp med å bli helt utslitt og hadde vondt både her og der. Det ble for mye stress, slit og dårlig samvittighet fra min side.Jeg har følt meg som en pillemisbruker i det siste fordi jeg får vondt for den minste ting. Hver ting jeg skal gjøre krever mine aller siste krefter. Takk og pris for at Thomas forstår det og noen ganger føler jeg som om det bare er han som forstår det. At det krever ganske mye av meg å gjøre ting uten at jeg egentlig har noen fysisk kontroll over det selv. Det bare blir sånn. Thomas er så snill og uten hans støtte de siste ukene og månedene så hadde jeg sikkert blitt innlagt enten på gærnehuset eller sykehuset. Han har tatt mye av bøyen for meg. Han skjermer meg for de verste takene. Eller prøver så godt han kan ihverfall. Det er jo ikke så lett med en aktiv 2 åring, hus, middag og full jobb (for Thomas) i tillegg. Noe kommer jeg ikke bort ifra. Jeg må jo levere Jacob i barnehagen av og til, jeg må gi han mat og være oppmerksom på han og se og lytte til han. Men jeg vil det også uansett hvor sliten jeg blir.


Men jeg kommer ikke fra de tankene av og til at jeg ikke forstår hvordan jeg skal klare det her og hvordan vi har klart oss så lenge uten at alt har revna helt. Det er et under for meg at ikke jeg har klikka, at Thomas har gitt opp og forholdet gått filleveien og ungen gått i vranglås. Så noe må vi jo ha gjordt riktig, men jeg tenker på bekymring på neste gang, min siste og 6 gang med cellegift. Jeg som har vært sååå uttrolig utslitt denne gangen skjønner nesten ikke hvordan jeg skal få tingene til å gå rundt når jeg bare vil gjemme meg bort, være alene og ri meg av stormen alene uten å plage alle rundt meg, være så forbaska sykelig og avhenging. Jeg hater det men jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare meg og oss uten all den hjelpen vi får, men jeg hater å spørre. Virkelig!! Jeg spør liksom ikke hvis ikke det er iferd med å nesten knekke sammen helt her. Som når jeg sitter sammenkrølla i fanget til Thomas å griner meg ihjel eller ikke klarer å styre meg å begynner å grine på telefonen, da er det fare på fære. Jeg gjør jo aldri sånt. Jeg griner knapt alene for meg selv. Klarer det liksom ikke. Så hvis jeg griner så betyr det alvor og da trenger jeg det virkelig. Det er grusomt...Det er grusomt å slippe kontrollen og ikke være selvstendig.

Jeg er liksom ikke den Lindaen som jeg pleier å være, akkurat som en del av meg har gått i dvale og det er vanskelig å svelge. Jeg klarer ikke å krangle/ diskutere med folk en gang uten at jeg blir helt ødelagt av det, og det er absolutt ikke meg. Er det en som alltid har stått på krava og utfordra folk så er det meg, spesielt mine nærmeste. Det er jo bare sånn jeg er, og nå.... bare ingenting. Å krangle knuser nesten hjertet mitt og er noe jeg bare styrer unna for tiden fordi jeg blir helt fysisk dårlig av det.

Nå er det 2 dager til 6 kur og de 3-4 siste dagene før kur er jeg under et enormt press psykisk og føler meg mye, mye mer sliten. Legen har t.o.m pusha vival på meg (og det er først de 2 siste gangene jeg har tatt kanskje 1 eller 2) men det tar jo ikke bort hvordan jeg føler det inni meg. Maktesløsheten og utmattelsen!!! Det vonde. Det eneste som hjelper er musikk og prate om det. Og musikk blir det mye av!!!

Dette her ble veldig veldig negativt men akkurat nå har jeg litt behov for å ikke smøre det finere enn det er.

Men en bra ting til slutt da. Jeg skal donere bort bildene jeg har stående fra de 2 siste utstillingene (de jeg sitter igjen med da) til kreftforeningen og det synes jeg er så bra. Jeg blir litt glad over at jeg kan bidra med noe.

Litt fakta informasjon til slutt. Det som kommer til å skje nå er at torsdag 25. oktober har jeg min siste cellegift (takk og pris). Den 15.november skal jeg operere bort begge brystene (ja, du hørte riktig BEGGE brystene) til tross for negativ gentest, men de vil teste meg videre for andre genfeil jeg kan ha pga eggstokkkreft i familien. Det synes jeg høres veldig fornuftig ut for da kan jeg iallefall aldri få brystkreft igjen. Men jeg kommer til å savne dem da. ;( Men jeg får jo nye da om 1 års tid. Bedre å ha to falske enn 1 tikkende bombe igjen!! Så er det 6-8 uker til de starter med strålebehandling. Strålebehandlingen er hverdag i 25 dager (bortsett fra helgene). Så er det jo fysioterapi samtidig. Jeg kan få litt vondt i armen pga fjerning av lymfekjertler på høyre side. I verste fall kan jeg få ødem i armen, det betyr at jeg får væskeansamling i armen og den sveller opp som en pølse. Men det er nok ingenting i forhold til nå så det er jeg ikke så bekymra over. Så det er lang vei igjen.

Men for å oppsummere:
cellegift, operasjon, strålebehandling og fysioterapi (og trening har jeg bestemt).
Men alt er bedre enn sånn det er nå. :) Godt jeg ikke vet hva som er foran meg.
Ignoranse is bliss!!! (enn så lenge).

7 kommentarer:

Hennie sa...

Hei min kjære, kjære Linda!
Det er vondt å lese om hvordan du har hatt det den siste tiden. men jeg er glad du får det ut, det pleier å hjelpe...

Jeg skulle ønske jeg kunne vært mer tilstede for deg i denne tiden. Jeg håper du vet at jeg er her og tenker på deg og jeg passer gjerne Jakob en dag om du trenger det. Ikke vær redd for å be om hjelp!!

Uansett lille venn, dette gjør deg sterkere, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn. Du er en av de sterkeste, modigste og vakreste kvinnene jeg kjenner. Nei, det ble feil - du er DEN STERKESTE, MODIGSTE OG VAKRESTE!!! Jeg beundrer ditt pågangsmot, din åpenhet, ditt humør (både på godt og vondt, for vi er mennesker og vi lever og det gjør du til gangs!!)

Stå på videre Linda. Lykke til med siste kur! Jeg sender deg mange gode tanker på veien. Håper det går lettere denne gangen.

PS: Gleder meg til å være med å "shoppe" nye pupper ;o) da skal vi "spa" oss skikkelig og le og gråte over ting som har vært, ting som kommer og livet vi lever... ;o)

Kjære deg Linda! Jeg er så utrolig takknemlig over å kjenne deg. For at akkurat DU er min venninne. Tusen takk for alt du gir til alle rundt deg, jeg håper jeg kan gi noe tilbake...

Varme klemmer fra Hennie som er så veldig glad i deg!!!

Thomas Hauglie sa...

Hmm. Vet ikke om jeg skal prøve å trøste deg mer. Vet at ting kan være jævlig vondt noen ganger, men sånn er det.

Om 2 dager (torsdag 25 oktober) er det siste runde med cellegift. Skjønner at bivirkningene av både cellegift og sprøyta kan være noe dritt, men etter det så vil pendelen begynne å svinge andre veien... Det vil si at ting kan begynne å gå den rette veien igjen. At du kan komme tilbake til det livet du ønsker å leve igjen.

Godt sagt det du sier at det er bedre med 2 falske enn 1 tikkende bombe. Bli kvitt dem!!! Og etter operasjonen vil ting begynne å gå bedre nesten med en gang.

Husk på Linda: Alle nyheter du har fått angående sykdommen, unntatt selve sykdommen, har vært positive.

Så kjapp deg å bli frisk nå, så kan vi reise til USA mens Bush fortsatt er sjef der.. he he.

OM 12 DAGER (10 DAGER ETTER CELLEGIFT) VIL TING BEGYNNE Å GÅ BEDRE!!!

Anonym sa...

Min kjære datter!
Det er igjen så vondt å lese det du skriver! Ord blir så fattig når man skal forsøke å finne noen trøstende ord. Kanskje kan dette hjelpe:
"...... det er ikke et det hinder du ikke kan overkomme,
den utfordring du ikke kan møte,
den frykt du ikke kan overvinne,
uansett hvor umulig
det noen ganger ser ut."
(Eirin Brockovich)

Jeg føler med deg og tenker på deg, men det går en vei nå - OPPOVER:
"På mørkeste vinteren oppdaget jeg den uovervinnelige sommeren i mitt hjerte."
(Albert Camus)

Elsker deg, min datter!
"Håpet ser det usynlige,
føler det umerkelige og
oppnår det umulige."
(ukjent)

Anonym sa...

Kjære søster. Sterke ord og tanker. Jeg får litt vondt inni meg. Du utrykker realiteten på en ekte og gripende måte. Det føles søm om du sitter rett ved siden av meg. Du er snart igjennom cellegiften og første mål er nådd. Ja det er en langvarig prosess men selv om du ikke tror det akkurat nå så tror jeg at du bare blir sterkere og modigere av dette lange løpet. Jeg har sikkert sagt det før men DU ER MIN HELT.. Lykke til med din aller siste kur i morgen. Kos og klem fra storesøster.

Anonym sa...

Kjære, tapre vennen min!

Å lese hvordan du har det for tiden gjør forferdelig vondt. Særlig fordi jeg så inderlig gjerne skulle ønske at jeg kunne bidra med noe som kunne gjøre tilværelsen din bitte litte grann mindre smertefull. Som "pårørende" til en som er syk, eller har det vondt på en eller annen måte, føler man som regel alltid at man kommer til kort. Jeg har selv opplevd hvor hjelpesløse og fortvilte mine nærmeste har følt seg når jeg selv har vært syk - selv om jeg var syk på en helt annen måte enn det du er nå. For du må aldri tvile på at du har mange mennesker rundt deg som gråter med deg, og ber til høyere makter om at dette vil gå bra, selv om de ikke kan sette seg helt inn i hvordan du har det eller føle smerten direkte på kroppen. Men dette tror jeg du vet Linda.

Jeg vet også at det kan være provoserende når "de andre"/"de friske" forteller deg at du må se framover, tenke positivt etc., når du har det slik som du har det nå, men samtidig så er det når man er frisk og har det bra at man lettere ser hvilken stor rolle håpet spiller i et menneskes liv. For håpet tror jeg virkelig er vår alller største drivkraft. Og det er viktig, tror jeg, at vi hjelper hverandre å holde motet oppe, og minne hverandre på hvor viktig det er å fylle livet sitt med positivitet og kjærlighet -uansett hvor vanskelig man har det.

Nå er du ferdig med den siste cellegiftskuren, og som din kjære og vakre Thomas sier det, så kommer det til å gå bedre framover nå.

Lov meg at du sier fra om du orker og har lyst på besøk eller å treffes et annet sted en dag Linda!

Hilser masse fra Åsmund - som synes du er kjempetøff!

Mange klemmer fra Nøtte-jenta.

Anonym sa...

Til deg, Linda:
"Du er alt som er til,
tankene dine, livet ditt,
dine oppfylte og uoppfylte drømmer.
Du er alt du velger å være.
Du er like ubegrenset
som det endeløse universet."

Glad i deg! Mammaen din.

Anonym sa...

Jeg synes dette er vakkert, og passer til oss alle:

"Life is too short too wake up in the morning with regrets,
so love the people who treat you right,
forget about the ones who don`t,
and belive that everything happens for a reason.
If you get a change take it,
if its change your life, then let it.
Nobody said it`s be easy,
they just promised that it`s be worth it!

Fortsatt god bedring, vennen min! Klem fra mammaen din!