10 september 2007

1,5 cm

1,5 centimeter er det magiske tallet. 1,5 cm er så mye svulsten har minket mellom 2 og 3 kur. Jeg er strålende fornøyd og har fått klarsignal at det funker og at jeg ikke trenger å bytte kur. HURRA!!!
Tenk på bare 2 kurer så har 'skiten' minka 1,5 til 2 cm!!! Det er helt uttrolig!! Nå har har jeg jo kjent at svulsten har krympet enda mer siden 3 kur også da, og på torsdag så skal jeg ha min 4 cellegift behandling. Tenk over halvveis så er det verste over. Det er bare så fett å tenke på. Svulsten var jo kjempestor, 6-7 cm den ene veien.
Hvordan kan jeg unngått å oppdage det sier du?
Det skal jeg forklare; Det er mange grunner til det uten at jeg føler at jeg må rettferdiggjøre noe og forklare meg. Svulsten er nemlig ikke som en klar og ren og pen kul. Nei den faenskapen er verre enn som så. Svulsten er sammensatt av mange kjertler og svulster, celler og til og med nå begynner det å bli vanskelig for meg å kjenne den inni der (enda jeg vet at den er der) siden den har minket så fælt. På toppen av det hele så har man mye kjertler inni der og det blir jo også litt spesielt når man ammet og etter jeg slutta og amme Jacob. Jeg trodde kanskje det bare var noen kjertler eller melke ganger eller noe sånt som lagde problemer. Og akkurat her kommer jeg til det som er så viktig: det er derfor brystkreft er så lumsk for unge folk; ingen leger tenker brystkreft (det er faktisk ikke i deres tanker en gang), det er vanskelig å kjenne og derfor så innmari viktig at dere ikke tar lett på puppene deres uansett hvor unge eller gamle dere er. Jeg er ordentlig skremt av at det er sånn det kjentes ut å få en kreftsvulst. Det kjennes nemlig ikke ut som noen kreftsvulst ut ifra forventningene mine om hvordan en sånn svulst skulle være, og det er det som er så skremmende. Puhhh det ble lang setning. Vær så snill sjekk puppa deres og til mennene, sjekk puppa til damene dere også. ;) ha ha ha.. Men seriøst kjenn gjerne etter når dere først er i gang.

Tilbake til gode nyheter for alle som ikke vet. Kreften har ikke spredd seg til noen steder verken lever, lunger eller skjellett. Ikke har jeg den aggresive typen brystkreft heller (som 1/4 av kvinner med brystkreft får). Det eneste jeg ikke har fått svar på er gentesten. Om jeg har det genet som gjør at man øker sjansen for å få eggstokkkreft eller brystkreft med 85% (så vidt jeg vet). Men det er bare 5 % av kvinner som får brystkreft som har det genet heldigvis. Så sjansen for at jeg har genet er liten. Sist gang jeg var på Ullevål så kunne heller ikke verdens beste og mest grundige lege (som jeg har vært borti) kjenne de kulene jeg hadde under armen, så det betyr jo at de er enten borte eller så små at man ikke kan kjenne dem lenger.

Denne gangen, alså etter den 3 kuren, så har jeg virkelig kjent på det at jeg faktisk får en skikkelig hestekur i form av denne cellegiften. Denne gangen kom liksom energi nivået aldri helt tilbake og jeg måtte lære litt på den harde måten her. Ved å innse at jeg er syk og at det er ekstremt viktig å høre på kroppen. Etter jeg snakket med en veldig 'klok kone' om dette å være helt utslitt hele tiden og at hvis jeg legger meg ned så føler jeg meg enda sykere så har jeg kommet på bedre tanker. Tanker som å ikke ha dårlig samvittighet når jeg ikke orker å ta ut av oppvaskmaskinen eller at jeg er så svak at jeg ikke klarer å kaste den nydelige og glade gutten min opp i været (og det elsker han jo). Hun sammenlignet det at jeg er syk nå med at hvis jeg hadde hatt gips fra topp til tå så hadde det jo stoppet seg selv. Det gjør det jo nå også men jeg prøver å ha et mere bevist forhold til hva kroppen min orker slik at jeg kan bli frisk. Så det er bare å innse, jeg er redusert nå, men det er jo bare imidlertidig på nesten samme måte som om jeg hadde brekt noe.

Men som sagt jeg kjenner at det begynner å ta på kroppen, medisinen bryter virkelig ned alt du har. Jeg har gått fra å ha tålelig kondis til å være helt utslitt bare ved å gå en liten tur til bhg (som er rett borti gata her). I dag måtte jeg gå 'helt' ned til rådhuset (som er en filletur) og tilbake igjen, etter det sov jeg godt i 3 timer midt på dagen. Så det å gå en tur er ikke som det pleide å være.....Jeg som er så gla i å være ute å gå tur og bevege meg. Men sånn er det og jeg har store planer om å komme sterkere tilbake både fysisk og psykisk. Jeg håper fortsatt på deres vidunderlig støtte og kommentarer. Jeg blir bare så glad av det.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Tusen takk for dine ord, Linda. Jeg lærer noe nytt nytt hver gang og er ydmyk for din kamp! Men du kan jo høre på andre "kloke koner" også:hør på kroppen din, og gjør det den orker! Klem, mammaen din!

Anonym sa...

Hei Linda,
dette er jo helt utrolig! En skulle jo ikke tro friske unge mennesker som oss få kreft. jeg er rørt trist og glad over din historie og ditt mot- som deler dette med oss andre.
Takk skal du ha. ;-)
godt du har guttene dine og gode venner.

klem aida :)

Aida M. sa...

og lykke til vidre på ferden;-)

Anonym sa...

Heia Linda!
Stå på, du er en figther:-) :-)
Ønsker deg alt godt i morra når du skal gjennom en ny kur.....Jeg tenker på deg...
Jeg Heier på deg:-) :-)
Klemmer fra Lisa Husa med kaffi krusa

Anonym sa...

Hei Linda,

Kjempe koos og prate med deg idag.

Ønsker deg masse lykke til imorra med ny kur. Tenker på deg.

Stoor klem
Birgitte

Anonym sa...

Hei på deg søster. Takk nok en gang for turen til Danmark. Den gjorde godt. Jeg vet du var sliten på denne turen, du har ikke kommet deg skikkelig denne gang. Det blir tøffere for hver kur men nå har du bare to igjen. Det har skjedd mye i livet ditt på få måneder.. Du gir deg ikke og gjør det du kan for å fungere best mulig. Kjære søster "I dig you" Kos og klem fra storesøster som ser opp til deg..

Håvard S. Johansen sa...

Det her er fantastisk å høre, Linda!