29 august 2007

Til en venn

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdags omsorg. Jeg er så takknemlig for all støtte, oppmuntring og omsorg fra alle rundt meg. Både min kjære familie, slekninger og nære venner. Men et er ikke bare de som har vist meg støtte, nysgjerrighet og omsorg men også mennesker som er bekjente og som jeg nesten ser hver dag i nærområdet. På den måten føler jeg at jeg, vi, har fått en mulighet til å glemme sjenansen og faktisk bli kjent med folk på et tettere nivå. Det er fælt at det må noe alvorlig til før man tør å innvolvere seg og vise at man bryr seg og er interesert i menneskene rundt deg. Og da snakker jeg om meg selv, at jeg selv må tørre å være mere ærlig, ekte og engasjert mot menneskene rundt meg og i samfunnet.

Det er en kraftfull og positiv følelse som får meg til å føle meg bedre. Jeg blir gladere og mindre ensom i min psykiske kamp mot kreften. En veldig hyggelig bekjent av meg fortalte at hun hadde mistet noen nære til kreft, og da fikk jeg den samme følelsen sikkert mange får når de møter meg; jeg visste ikke hva jeg kunne si og gjøre for at det skal gjøre litt mindre vondt og bli litt bedre. Jeg måtte bare annerkjenne det! Jeg kunne ikke være redd. Jeg må stille med den samme åpne, ærlige og uredde holdningen for det som kan komme av reaksjon og informasjon. Det er bra om jeg også kan hjelpe noen, støtte og være en kilde til omsorg, inspirasjon og trøst når noen har det vanskelig. Uansett om det er nære, kjente eller ukjente. Evenen til å være et menneske og føle empati og sympati og kunne få styrke av å gi noe. Jeg er ikke sykdommen. Jeg er venninna, naboen, vennen, dattra, kjæresten, fotografen og mammaen. Jeg er ikke bare en ting. Jeg er mange ting! Selv nå med kreften ved min side (og ikke en god venn ved min side vel og merke ;))

Perfeksjon er ikke bra, da blir vi roboter. Imperfekt er perfekt. Stygt er vakkert og vakkert kan være så uttrolig stygt.
Takk folkens fordi dere viser meg hvem dere er, det betyr mere for meg enn noen av dere kan ane. Jeg er evig takknemlig, dere gir meg troen på mennesker tilbake. At arroganse og kynisme ikke har tatt hva som er viktig! Det er menneskelighet i menneskene.

7 kommentarer:

Hennie sa...

Takk for tankene dine, Linda! Sitter her med tårer i øynene og er full av beundring... Sjekk også ut www.gjorenforskjell.no for å treffe en annen fantastisk kvinne med en fantastisk livsgnist og glede. Jeg er så glad i deg, vennen!!! STOOOR klem

Linda H sa...

www.gjorenforskjell.no ble faktisk litt for mye for meg, men jeg kommer til å bokmerke siden sånn at jeg kan gå tilbake når jeg klarer det. Takk igjen! :)

Hennie sa...

Skjønner det vennen min! Har ikke sendt seg siden før fordi jeg har tenkt det samme... men bloggen din idag fikk meg til å tenke at du kanskje kunne ha glede av hennes historie og pågangsmot.
Man står aldri alene. Historien er veldig sterk, men om du ikke orker å lese hele den, så kan du kikke litt i dagboken hennes. Den er veldig optimistisk og fin og forteller om helt hverdagslige ting på en god måte, med smil og latter mellom linjene... Selv om jeg gråt første gang jeg leste historien hennes, er det en side jeg alltid vender tilbake til. Som denne bloggen din ;o)
Håper du føler deg bedre jenta mi ;o) Mange gode tanker og klemmer til deg!!! Superglad i deg!!!

Anonym sa...

Takk for praten i går, min skatt! Takk for dine tanker som du betror meg. Takk for din omsorg. TAKK FOR AT DU ER DEN DU ER!!
PS. Jeg gleder meg til Danmarksturen 6. september!! Mammaen din!

Anonym sa...

Kjære Linda!

Du er så utrolig flink til å uttrykke deg, jeg er så imponert!! Sitter her med blanke øyne: både over hva du selv skriver, og alle de utrolige støtteerklæringene du får fra venner og familie. Bloggen din er unik, det viser hvor mye godt det bor i deg selv og mennesker rundt deg. -Du har helt rett: det er fortsatt mye kjærlighet i mennesker, vi skal ikke miste troen på det i vår "kyniske" verden. Du er ikke alene i kampen mot kreften, veldig mange kjemper med deg. Det er en minst like viktig "behandling" for deg, det er jeg helt sikker på.
Du er en liten kriger Linda, gir aldri opp..og har en unik evne til å tenke positivt. -Det er en flott egenskap, og vi andre har så utrolig mye å lære av deg. Trenger å lære at bagateller skyves under teppet, og heller sette fokus på det som er positivt og godt. Vi veit aldri hva morgendagen gir oss, du er et eksempel på det. Livet er urettferdig på mange måter. "Nyt livet, som om hver dag er den siste". Så sant så sant...
Som du beskriver det selv, så føler jeg også at det er vanskelig å vite hva jeg skal si. Kreft er og blir et ømtålig tema, nettopp fordi den kan ha så alvorlige konsekvenser. Ord blir så fattig, ihvertfall om man ordlegger seg litt "feil". Man blir redd for å såre, minne på det vonde. Da er det så mye enklere å prate om noe annet.
Jeg tenker masse på deg Linda, og har STOR tro på at dette vil gå fint. Både fordi du har krigerinstinktet, alle menneskene rundt deg, og ikke minst fordi at vitenskapen er nådd langt og at prognosene for din type kreft er gode.
Du er hverken gjemt eller glemt, Linda. Jeg har bare så mye å lære..

Klem fra Trine

Anonym sa...

Kjære søster. Du fortsetter å imponere meg. Du er lillesøsteren min, men jeg har observert og opplevd så mange sider ved deg som jeg får mer og mer respekt og beundring for med årene. Jeg har tatt til meg mange kloke ord fra din munn tro du meg.. Din kamp mot kreften er din største noensinne og min beundring og respekt for deg blir stadig større. Du er min helt Linda.. min søster..

Anonym sa...

Heia Linda!
Jeg stikker innom bloggen din jeg, leste din hilsen til Tonekone i Gjorenforskjell.

Jeg kjenner det varmer i mitt hjerte når jeg leser om deg, for en kriger du er,så full av alt det normale ,det som heter følelser. Du skriver veldig sterkt..:-)
Så deilig at du har en god familie rundt deg:-)
Jeg sender masse glede, varme og gode tanker til deg og dine.Så skjønn en liten skatt du har:-) fine bilder:-)
Lisa Husa i Bergen klemmer deg:-)