Til en venn

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdags omsorg. Jeg er så takknemlig for all støtte, oppmuntring og omsorg fra alle rundt meg. Både min kjære familie, slekninger og nære venner. Men et er ikke bare de som har vist meg støtte, nysgjerrighet og omsorg men også mennesker som er bekjente og som jeg nesten ser hver dag i nærområdet. På den måten føler jeg at jeg, vi, har fått en mulighet til å glemme sjenansen og faktisk bli kjent med folk på et tettere nivå. Det er fælt at det må noe alvorlig til før man tør å innvolvere seg og vise at man bryr seg og er interesert i menneskene rundt deg. Og da snakker jeg om meg selv, at jeg selv må tørre å være mere ærlig, ekte og engasjert mot menneskene rundt meg og i samfunnet.

Det er en kraftfull og positiv følelse som får meg til å føle meg bedre. Jeg blir gladere og mindre ensom i min psykiske kamp mot kreften. En veldig hyggelig bekjent av meg fortalte at hun hadde mistet noen nære til kreft, og da fikk jeg den samme følelsen sikkert mange får når de møter meg; jeg visste ikke hva jeg kunne si og gjøre for at det skal gjøre litt mindre vondt og bli litt bedre. Jeg måtte bare annerkjenne det! Jeg kunne ikke være redd. Jeg må stille med den samme åpne, ærlige og uredde holdningen for det som kan komme av reaksjon og informasjon. Det er bra om jeg også kan hjelpe noen, støtte og være en kilde til omsorg, inspirasjon og trøst når noen har det vanskelig. Uansett om det er nære, kjente eller ukjente. Evenen til å være et menneske og føle empati og sympati og kunne få styrke av å gi noe. Jeg er ikke sykdommen. Jeg er venninna, naboen, vennen, dattra, kjæresten, fotografen og mammaen. Jeg er ikke bare en ting. Jeg er mange ting! Selv nå med kreften ved min side (og ikke en god venn ved min side vel og merke ;))

Perfeksjon er ikke bra, da blir vi roboter. Imperfekt er perfekt. Stygt er vakkert og vakkert kan være så uttrolig stygt.
Takk folkens fordi dere viser meg hvem dere er, det betyr mere for meg enn noen av dere kan ane. Jeg er evig takknemlig, dere gir meg troen på mennesker tilbake. At arroganse og kynisme ikke har tatt hva som er viktig! Det er menneskelighet i menneskene.