22 august 2007

Kur 3

Lenge siden jeg har skrevet noe, men som alle ser har jeg vært på ferie en ukes tid. Man skulle liksom tro at man ble uthvilt av ferie, men jeg tror jammen meg jeg må ha ferie nå jeg for å komme meg igjen. For hver dag som går her så blir jeg bare mere og mere sliten. Gud veit hvorfor. Kanskje det er stress, for mange tanker, varmen..Ikke lett å vite.

Jeg sliter jo en del med at jeg har mista absolutt alt håret og ser ut som en eller annen gærning med eggforma hode dratt ut av Star Trek eller noe sånt. Rasjonelt sett har jeg ingen problemer med å miste håret men sånn psykisk og emosjonelt så er det tøft. Jeg blir litt kvalm og uvel hver gang jeg er i nærheten av skallen min. Minner meg på kreften og behandlingen. Jeg har begynt å få en sånn mental/ fysisk kobling oppi hodet mitt. Så hver gang jeg snakker om kreft og spesielt ordet cellegift så får jeg lyst til å spy og jeg føler meg skikkelig uvel. Jeg kjenner det blir verre jo mindre jeg snakker om det faktisk, selv om jeg hater å prate om det og ikke kan fordra sjukdomsprat så tror jeg at det kan være løsningen til å få redusert den fysiske koblingen. Ordet cellegift setter meg rett tilbake i den 'sofastolen' på sykehuset, med kroppen full av medisiner som gir en haug med bivirkinger og medisinen som flyter inn i årene mine. To blanke små poser og en pose med noe rødt i. Det er cellegift. Det heter FEZ eller FEC den typen jeg får. Huff jeg blir kvalm og uvel bare av å skrive om det.

På den andre siden av enden så har jeg jo hatt det mye bedre denne gangen enn sist gang (alså enn første runden jeg måtte igjennom behandlingen). Jeg fikk nemlig en sprøyte (noen noen voldsomme bivirkninger) som skulle stimulere immunforsvaret. Sist gang hadde jeg nemlig
ikke noe immunforsvar. Så alle de andre bivirkingene og energien har vært mye bedre. Men jeg gruer meg fordi jeg følte meg helt jævelig i sånn cirka 3-4 dager. Det var jo verdt det da, må bare komme seg igjennom den verste stormen de første dagene. Sånn etter det har jeg faktisk kunne ha et greit liv og kose meg sammen med guttene mine.

Bra ting nr 2 er at det begynner å bli vanskeligere å kjenne hvor svulsten begynner og slutter inni brystet og det betyr jo at gifta funker, så det er jeg kjempegla for. Det lover bra. Nå er jeg jo halvveis med cellegifen allerede etter den 3 kuren nå om litt over et døgn. Må være litt positiv her.

Det vanskeligste for meg i det siste har vært den helt blanke skallen min uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Vil bare komme meg igjennom dette med cellgift slik at jeg slipper å ha alle disse bivirkningene og reaksjonene. En ting er iallefall sikkert: Jeg kunne aldri blitt narkoman!!! Det er bare helt unaturlig tilstand å være i å ta tabletter for absolutt alt. For meg iallefall.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Linda
Blås i den blanke skallen din, du er like vakker uansett, for ingen jeg kjenner har en så utrolig utstråling som det du har.
Hva hjelper det med hodet fullt av hår visst man er blottet for alt annet.
Du er Linda uansett hva du måtte miste, du vil alltid være deg, og det synes jeg er så fint.
Selv et par dager etter en kur stråler du,det i seg selv sier jo litt.
Bare husk at du er en fantastisk person og det kan ingen ta fra deg, og håret ditt kommer tilbake.
Lykke til i morgen.

monica

Anonym sa...

Det er alltid så godt å lese de kommentarene du får, denne gang av Monica. Takk Monica, for dine ord! Det hjelper faktisk meg også. Men det er vel sånn, at vi føler oss alle berørt av Lindas tanker, særlig jeg, for når jeg snakker med deg er alt "bare bra". Men jeg vet jo innerst inne at det er ikke det. Åh, jeg skulle ønske jeg kunne ta over den fysiske og mentale smerten din!! Hvis du bare visste! Ord kommer så forferdelig til kort. Man kan ikke skrive følelser. Er ikke det dumt? Det ligger så mye inni meg som vil ut til deg, vennen min, men ordene finnes på en måte ikke. Men min kjærlighet til deg er der - hele tiden - enormt stor! Jeg er kjempeglad og kjempestolt av deg!!! Jeg håper vi får til å ta en tur med Stena Saga igjen ca 10. sept. Stor, stor klem fra mamma som håper det går bedre i dag, 2. dag av kuren!

Hennie sa...

Hei vennen!!!
Det er både godt og vondt å lese bloggen din, godt fordi du åpner opp og lar oss ta del i dine opplevelser rundt dette - og vondt fordi et er så lett å ta del i din smerte... Du er så fantastisk flott Linda!!! Og håret gjør ingen forskjell!! Ingen har vel mer fantastiske og dype øyne enn deg ;o) og som det ble skrevet av Monica også - du har en unik utstråling!!! Vi er mange som er glade i deg og tenker på deg i denne tiden. Jeg håper at bivirkningene avtar og at du får kost deg sammen med gutta dine. Jakob er sånn er skjønn unge!!! Var så moro å ha dere på besøk i Drammen i sommer! Og du Linda, er en fantastisk god og omsorgsfull mamma. Tenker tilbake på da du fortalte meg at Jakob skulle komme til verden... det var litt av en overraskelse ja, men for en flott gave ;o) Det er så godt å se dere sammen!!! Stå på vakre Linda!!!
Jeg tenker på deg og sender gode energier din vei.
Klemmer fra Hennie

Anonym sa...

Hei på deg kjære søster. Det er så utrolig sterkt å få ta del i dine opp og nedturer i forhold til sykdommen din. Det er umulig å ikke kunne ta del i og føle litt av det du går igjennom. Jeg vet at du føler deg sliten nå men du har det visst bedre denne gangen. Det er så godt å høre at kulen i brystet minsker. Men oppe i alt dette så håper jeg du kan bli med og se valpen på torsdag.. Jeg er så glad i deg.. God bedring.. Kos kos fra søstera di...