Arrg KVALM

KVALM!!!!!!!!!!

Det er litt opp og ned for meg for tiden. Noen dager kan jeg gå hele dagen uten  å brekke meg eller spy. Jeg må ærlig innrømme at jeg tar heller en barnefødsel fremfor konstant/stort sett kvalme . Det får meg til å tenke – å tenke om dette er kreften, og om det bare kommer til å bli verre. For en måte å gå på! Kaste opp og magemuskler av stål (slik som jeg bruker krefter når jeg kaster opp).

Jeg håper virkelig legene kan gi meg noe som hjelper etter hvert, for dette  blir jeg nervøs av. For eksempel en kort biltur – ”håper jeg ikke spyr ned hele bilen”. Det blir man anspent av!

Noen ganger kommer tanken: ”Er dette begynnelsen på slutten?”

Jeg får nesten en ny kreftkul i uken under huden og det begynner å tære på nakken. Nå har jeg ca 5 kuler som er 1 cm eller mer   på nakken. Jeg kjenner når de dukker opp fordi de klør.

Jeg gleder meg til jul sammen med gullet og familien min.

Ja ja, kan ikke henge meg for mye opp i plagene – må ”levva” livet og kose meg med gode venner, familie, gullet og kjæresten min.

Etter at dette ble kladdet har jeg fått en annen kvalmemedisin, som nå hjelper meg litt mer. Håper den vil fortsatt hjelpe mot kvalmen, som i seg selv er så ødeleggende, og jeg blir så trett, så trett. Håper på bedre tider, men har innsett at jeg nok må ta det mer med ro – noe som er vanskelig  når jeg føler meg bra. Men da kommer bakrusen da ……………..

SMASK til dere alle – Dere  er fantastiske!

Klem fra Linda.

PiiiiiiP

Ja, nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg vet det er veldig mange som venter på å høre noe fra meg. Det har gått litt opp og ned, og jeg har benyttet tiden når jeg har hatt gode perioder til å være sammen med venner,  familien min og nyte gullpusen min, Jacob. I det siste igjen har det ikke gått så bra og kan vel si at jeg i et par uker  hvor jeg brekker meg, er kvalm og også noen ganger spyr. Det har gjort meg utrolig sliten, og det har jeg vært de siste tre ukene. For ca tre uker siden ramlet jeg ganske hardt på badet midt på natta,  rett ned på ryggen og hodet med et dunk rett ned i badeflisene. En uke etter det følte jeg meg helt mørbanket og var også litt redd for å være alene hjemme, så jeg hadde noen hos meg i hele to uker etter det. Det var noe jeg måtte. Jeg føler mye tryggere nå.

Det som har skjedd etter det er at den soppinfeksjonen i munnen har bare økt og økt på, og likedan kvalmen slik at jeg spyr hver dag, og på torsdag 20.10. ble jeg lagt inn på Ullevål sykehus og da mente de at jeg måtte bli der. Jeg ville absolutt ikke inn der, men sånn er det, noen ganger må man bare. De tror vel kanskje de har funnet ut av problemet. Jeg har jo ikke fått svar på lunge røntgen, men alt så bra ut i hodet etter CT av hodet. Det var nesten til å juble av, det gjorde i hverfall legen min og sto nesten i taket da hun så resultatene. Det var jo kjempefint!

Jeg snakker inn i en lydopptaker slik at mammaen min kan skrive dette her for meg fordi jeg orker ikke å sitte lang tid foran datamaskinen. Det blir veldig slitsomt for meg.
Så til alle dere som ikke hører noe: Jeg er IKKE død, jeg er absolutt  ikke forsvunnet, jeg har ikke flyttet, jeg bor på samme stedet, jeg har ikke forlatt landet og har ikke flyttet til Nordpolen. Jeg bor fortsatt i Drøbak på samme sted. Jeg tenker på alle dere, og jeg beklager at jeg har gitt inntrykk av at jeg har forsvunnet. Det har jeg da absolutt ikke gjort, men jeg nyter de gode timene eller  dagene jeg har hatt sammen med Jacob og jeg prøver  å  være sosial som vanlig, men det har litt vanskelig  å være så sosial når man er syk. Være kvalm og  må brekke seg hele tiden er ganske slitsomt egentlig, men nå er hjemme på permisjon da.
Jeg har fått gnåla meg til det til tross for at jeg spøy som bare rakkeren på sykehuset. Sykepleieren hodt bare armene rundt meg, også sa hun til meg  helt stille "Du Linda, er du helt sikker på at du skal hjem i dag? Er du sikker på at du vil på perm i dag  Jeg vet ikke om det er så lurt?" Så sa jeg "Nei, jeg skal hjem i dag, jeg skal! Jeg orker ikke, jeg må ut av det sykehuset her." "Er du sikker på det,", spurte hun om igjen. For en omsorg! Jeg tror må ha en ekstramor der oppe på lindrende  avdeling. Det er helt fantastiske mennesker som jobber på Ullevål, helt fantastiske! Så ikke noe klaging her nei!
Nok en gang, jeg skal ennå leve mange år! Ferdig med det! Og vær værsåsnill, stå på!
Veldig glad i dere alle, og værsåsnill - jeg lever og står på, og setter så pris på den støtten dere gir meg, men jeg kommer nok til å si i fra når jeg er død.
Stoooor klem fra Linda!

Til dere som leser bloggen min

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord til alle dere der ute som leser bloggen min, det varmer meg så i hjertet den omsorgen jeg opplever via bloggen. Jeg føler meg litt mindre ensom i min egen frykt mot alt det forferdelige som kan skje. Ikke bare mht sykdommen men all faenskapen som skjer rundt oss og som vi mennesker lager selv også. Jeg tror at vi i bunn og grunn alle bærer på en grunnleggende frykt oven for veldig mange ting, men skulle vi gått rundt å kjent på det så hadde vel hele norges befolkning endt på et eller annet torg løpendes rundt som en hodeløs kylling drita full.

Så det er alle mine nærmeste og alle dere som støtter og oppmuntrer meg som gjør at jeg ikke ennå har klikka helt og løpt ko-ko gæren ned på Drøbak torg. Og takk for det , det sier ganske mye om dere. Dere øser av dere selv, av omsorg og kjærlighet. Jeg er overveldet og vil benytte anledingen igjen til å si takk for det og at det betyr mer enn dere aner.

En annen ting er at jeg føler meg ikke som den superkvinnen eller den sterke personen mange av dere snakker om, jeg prøver bare å leve med dette her og dele opplevelsen min. Jeg er bare meg selv, det er sånn jeg må takle det og det ligger ikke for meg i det hele tatt å skjule mine tanker og følelser. Så her er jeg, til det kjedsommelige forteller dere om mine tanker og  følelser og er bare meg selv.

Et stort HURRA for alle dere som gidder å lese og kanskje til og med setter litt mer pris på nåtiden etter å ha lest noen ord fra min blogg.

Forresten jeg fikk meg time i går til øyepoliklinikken og sjekket øynene igjen. Og alt var normalt, ingen forandring. Men legen trodde kanskje det kunne komme av at jeg hadde arrvev i øyet som gjør at jeg ser litt dårligere. Og det kan man ikke gjøre noe med, så det må jeg bare akseptere. Men  jeg er hoppende glad for at det ikke var noen forandring. HURRA!

GOKLEM til dere fra meg

Huet under armen og armen i bind

Tenk nå er det snart september. I mai for over et år siden fikk jeg vite at kreften hadde spredd seg, jeg satt der i sjokk, ikke hadde jeg forberedt noen spørsmål eller noe. Så jeg og min familie dro hjem i sjokk, hakaslepet var nede i gulvet i dagesvis, ukesvis og månedsvis. Så våknet jeg og tenkte at: Jeg vet jo ingenting på en måte. Jeg trodde at jeg ikke kom til å bli 34 år en gang. OG dette gikk jeg å gnagde på  i ukesvis (føltes det ut som i alle fall). Tenk at jeg gikk rundt å bekymret meg for at jeg ikke kom til å se sønnen min begynne på skolen at jeg ikke kom til å være i live… Jeg har ikke ord til å beskrive de følelsene jeg hadde. Jeg gikk inn i en depresjon, uten at jeg visste det selv.

Men SE: JEG ER FORTSATT HER!! Jiiipiii HURRA!!

ALikavel sitter jeg her å kjenner på angsten, det skal ikke så mye til å vippe meg av pinnen akkurat. Nyhetene dras jeg mot, men jeg MÅ bare droppe det. All den faenskapen i verden. Og undskyld meg men hva er det med sommeren 2011???  Og hverdagens utfordringer, jo da jeg har dem jeg også oppå dette med sykdommen. Selv om du er syk har du ikke noe spesiell beskyttels mot verden, andre mennesker, praktiske gjøremål, barneoppdragelse, osv osv osv….

Det blir noen ganger litt mye, jeg er en person som snakker om følelser og viser dem men det viser seg gang på gang at jeg sliter med å gråte, bare få det ut og løsna litt på presset man står under . Og nå har det gått månedsvis uten at jeg har fått forløst noe som helst, og det er vondt skal jeg si dere. Jeg tror ikke det er bra heller jeg å ikke få ut noe fysisk via å gråte for min del.

Jeg fikk forresten nye briller siden det med øynene var stabilt. Og nå sitter jeg her og sliter . Brillene kan jeg kaste, de gamle brillene mine har jeg lånt bort og redselen for at det ’er noe’ øker hver gang jeg blir sliten. Trøtt er jeg jo ganske ofte, og nå ser jeg verken bra med eller uten briller. Så det har uten tvil endret seg. Så kommer dilemmaet opp: Skal jeg ta kontakt med sykehuset nå eller skal jeg vente til kontrollen min på øye avd. den 14.september. Det går jo litt opp og ned men det går jo greit. Jeg kan ikke klage når jeg har så mye fint i mitt liv. Men det er klart det vonde må jo bearbeides med stadig. Jeg har kjent flere kreftkuler under huden også, og da  blir jeg påmint hva det er med meg til stadighet. Jeg blir frustrert og lei meg. Frustrert over at etter 25 år med forskning så dør folk fremdeles av kreft. Jeg blir sint noen ganger for jeg føler meg så maktesløs i hvis man skal kalle det kampen mot  kreften, det må vel heller bli å takle det. Takle smerter, usikkerhet, forandringer utseendemessig, frykten og å akseptere det. Men jeg vil IKKE: Jeg vil IKKE, Jeg vil IKKE Jeg vil IKKE!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg vil ikke akseptere at jeg skal dø fra sønnen min som fortsatt er liten. Jeg vil ikke, jeg kan ikke. Kanskje det er meningen at jeg ikke skal akseptere det. Jeg var hos smertelegen i forrige uke, som er en helt fantastisk lege og  jeg forsto et par ting når hun sa at jeg har kreft i HELE kroppen (siden jeg jo har fått kuler under huden både her og der, kneet, låret osv.) . Og alvorligheten i det hun sa traff meg helt. Jeg innså et par ting, gode ting men også at jeg ble litt mer redd for å gå bort tidlig. Jeg har jo ikke tenkt til å gå bort tidlig jeg. Det har jo vært litt sånn fornektelse og ”ikke tale om jeg skulle dø noe før noen andre”. Jeg tror at det har vært fornektelse fordi da har jeg kunne nyte alle de fine tingene vi har gjordt sammen og ikke gå rundt å henge med huet å tenke at ”nå kommer jeg til å dø”..

I dag har jeg forresten endelig fått grått. Det bare toppa seg helt for meg. Som sagt selv om du er uhelbredelig syk så er man på ingen måte forskånet fra hverdags problemer og mellommennesklige relasjoner som påvirker deg. Nå sitter jeg her og skriver alt bare rett ut som det kommer, så jeg beklager hvis det er utrolig mye feil, men orker ikke å tenke på det nå.

Nå har jeg lagt gullgutten med masse kos, og det er lykke rett i sjela det. All den kjærligheten og nærheten, og snart kommer den andre kjærligheta på døra mi og.

Ha god kveld.

Trøtt

Hmmm jeg tenker på hvor heldig jeg er, jeg tenker på alle de omkomne i bombeeksplosjonen og på utøya og et bilde i avisa av gjerningsmannen (han fortjener ikke å bli nevnt med navn, ialllefall ikke på min blogg) hvor han har et smil rundt munn og uttrykk i øynene av nesten triumf; Avskylig er det!!

Og alt dette minner meg på hvor tilfeldig livet er, at vi vet aldri hva som kan skje og når det er vår tur til å ikke eksistere mere. Forferdelig at unge folk dør, barn, gamle som unge. Døden blir så tung å bære når man vet at man ikke vet. Da blir vel den eneste muligheten å snakke om det, skrive om det også godta det...eller? Sier ikke at jeg har svaret, men midt oppi alt det vonde med døden og døde mennesker så har folk overalt vist en utrolig kjærlighet, og det er jo det vi trenger for å bekjempe dette her. La kjærligheten få gro og prøv å overse likegylighet og nummenhet. (Nå høres det ut som jeg preker igjen og det sier meg at da skal jeg avslutte). Jeg skal avslutte med at jeg er redd jeg og, redd for å ikke vite når livet mitt skal ta slutt, redd for å ikke få etterlatt med nok til lille gutten min.

Takk til alle som engasjerer dere, ikke lar menneskeligheten bli til stein og som følger med på min blogg og muntrer opp min hverdag.

Kontroll idag 19.juli

 Vi er vel inni sommerferien og jeg har hatt det litt opp og ned både fysisk og mentalt. Pluss at vi har hatt noe voldsomt med utvikling her av guttungen…Det er tenna i tapeten og hæla i taket. Det er er moro, men veldig slitsomt også. Men det vidunderlige humøret og energien veier opp for min egen slitenhet. Det er så moro og jeg har verdens beste sønn. Tenk å være så glad bare av å slå opp øynene sine for dagen og føle sånn intens glede inni seg, og han gir det jo bort i hope tall også. ”Mammi du er ssååå søøøøt, mammi jeg elsker deg, mammi jeg er glad i deg….”. Åhhh det er såååå godt begynner nesten å grine for jeg blir så glad. Da har jeg jo oppnådd det jeg strever for: en velbalansert, lykkelig gutt som utvikler seg normalt og forteller om ting inni seg.

Nå litt om andre ting. Jeg har vært på kontroll hos øye legen og den løsnede netthinnen på venstre øye har lagt seg gledeligvis helt ned igjen, noe som har da resultert i at jeg kunne skaffe meg nye briller så jeg ser litt mer. Det var litt sånn: ”Åhhhh var det sånn verden egentlig så ut” Jeg ser skarpere igjen til tross for at jeg merker jo at noe har skjedd i øynene mine, men legene sier at det kan ikke bli bedre enn dette her og jeg er jo veldig glad for det, da gjenstår bare jobben med å akseptere for meg at synet mitt er slik som det er og aldri vil bli bedre. Jeg får tenke på hvor heldig jeg var, alt annet er bedre enn å være blind for meg ialllefall, jeg kan ikke tenke meg en verden jeg ikke kan se noe og nyte inntrykkene fra alle sansene mine. Tenk på det. Berøre og se, lytte og lukte som skaper en spesiell stemning eller et spesielt minne. Jeg er glad jeg har mine.

Jeg har hatt litt av og på smerteproblemer som vi har måttet få underkontroll. Det første til at jeg ble strålt i bekkenet (for å minimisere smerte og svulst) siden det var veldig vondt og gå. Men jeg ble jo vant med det og jeg da, synes egentlig det er verre å ha vondt i ryggen. Ca 2 uker etter det ble jeg strålt i ryggen (ryggmargen) og en svulst som sitter rett under huden og stråler smerte ned. Den synes jeg egentlig er verre, jeg har i dag vært på kontroll og spurt om det ikke går an å fjerne noen av disse kulene under huden. Men så dukket det opp en litt viktigere ting: (Jeg fikk ikke ordentlig svar på om jeg kunne fjerne noen av dem eller ikke, men jeg prøver igjen senere). Uansett konklusjonen av strålingen er at det har funket og jeg slipper å bruke såååå veldig mye ekstra smertestillende.

Uansett det som dukket opp som viktigere prioritet i dag var det at legen synes kanskje han kunne kjenne at jeg hadde forstørret lever. Så det er blitt bestilt en CT for å kontrollere det bedre. Jeg spurte hva man kunne gjøre med det, og svaret var da at man fikk jo ikke gjordt så mye med det siden jeg allerede blir dårligere av Cellegift enn uten (da kommer dette med livskvalitet inn igjen da). Jeg får meg små trøkker av og til, men jeg håper det ikke utvikler seg så mye, det kan stoppe nå. Helst gå bort… Men jeg blir minnet på at jeg lever på lånt tid på en måte. Og da får jeg bare lyst til å gjøre alt det jeg vil gjøre NÅ med en gang.

Jeg har også vært litt lei meg og nedfor litt før ferien her. Jeg har følt meg så alene fra familien min, som om de er splitta og jeg får ikke til og har ikke energi til å kjempe med det alene. Men heldigvis har jeg snakket med mammaen min så jeg føler et visst fellesskap med henne. Vet ikke hva jeg ville gjordt uten henne.

Sånn er det vet dere; MAMMAER og DERES barn.

Jeg kjenner det jeg også med min lille store gutt. Skolen og alt venter han etter tidenes beste sommereferie med opplevelser for han. Nå som han er på ferie langt borte sammen med pappaen sin så tenker jeg enda mer på han, men vet at han blir godt passet på, han er tross alt det kjæreste vi har. En skikkelig god gutt av en 6 åring. Hadde aldri trodd det var mulig å føle så sterke følelser for et annet menneske. Det er bare så rent og ekte hvis man behandler den kjærligheten du får med æreverdighet, gir tilbake og respekt. Nydelig!!

Liten blåst

Skjedd mye her. Kort summert. smertestillende funka, smertestillende funka ikke, prøvde noe nytt og endte opp som mummy zombie en skarve dag. Slik kunne jeg ikke ha det. så nå føler jeg meg litt fram sammen med syjehuset, slitsomt og utmatttende. Jeg er fylt av redsel og glede med en gang. forrige fredag rok jeg stråling av hofta/ bekkenet. Det (strålingen av hofta/bekkenet) vil tre i  kraft etter 2- 3 uker. Æsj nok med de medisinske fakta nå. Senga skrikwe på mweg. Den sier gå å legg deg igjen. Jeg har faktisk vært mye lei meg og vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette her. Det er litt absurd å tenke på at på samme tiden i fjord så lurte jeg på om jeg kom til å oppleve 34 års dagen min. Og det skal jeg jo, bursdagen min er på torsdag, HURRA FOR MEG OG DET ER LITT STORT!! Der kom de store bokstavene ja. Jeg tenkere på alle dere der ute og hva dere måtte slite, takk og pris for vennner og familie.Det er ikke alle som har det så sender ut minne tanker til dem og mine egen hjelpere rundt meg. Tusen takk og KEEP GOING STRONG!!

Sånn som denne lille karen her: Keep going strong!!
Elsker deg Jacob!!

17.mai og sette pris på nuet

Jeg har det fantastisk bra for tiden, til tross ffor økende smerte (som vi igjen har under kontroll) og litt bekymring rundt det. Jeg bare er så glad formen er litt bedre. Godt å kunne være sammen med folk uten at jeg må ”reparere” (som vil si sove, sove sove og deppe litt rundt og ikke klare ting). Sånn bortsett fra at jeg brukte 3 dager å komme meg fra 17.mai (som forøvering var en veldig fin dag) så har jeg det veldig fint, og jeg er så takknemlig for alt, og det er godt å kjenne på. Det er godt å leve akkurat nå. 17.mai var fin og det var så morsomt å se Jacob så stolt som en hane der han gikk ved siden av faren sin som bar fanen og han bar på dusken til fanen. Jeg tror aldri jeg har sett en så glad og stolt gutt. Denne 17. Mai tror jeg i alle fall han kommer til å huske for alltid, da han fikk bære duskene!! Fantastisk!!

:)

Et nytt innlegg

Jeg hadde skrevet et langt innlegg og til og med postet det og det lå ute på nettet i et par timer før det ble slettet, sikkert som følge av den vedlikehold greia på blogger.  Ikke vet jeg. Men nå skriver jeg det i alle fall inn på word først så jeg slipper å oppleve det igjen.

Litt om hvordan jeg har hatt det. Det har tatt sin tid, men litt etter litt som siste cellegift beveger seg lengre og lengre unna (siste var  1.mars) så har jeg blitt litt bedre. Jeg har det bra og kan ikke klage som jeg sier til folk jeg treffer, og det er faktisk sant. Jeg har i de siste ukene greid å nyte øyeblikk og mennesker. Det hjelper at jeg har kontroll på smertene. Litt før påske så hadde jeg veldig vondt fra ryggen og ned i den venstre hofta og låret. Det var vondt og bare sette benet ned i bakken for hver gang jeg tok et skritt. Men jeg ble vant til det så det gikk greit . Kunne vært såååå mye verre tenker jeg. Men det er klart jeg brukte nok litt ekstra tid på smerter. Dette med smerter er så vanskelig synes jeg. Hva er for vondt, hva er vondt nok, hva kan man leve med (og siden jeg er blant de med utrolig høy smerteterskel, mener jeg selv da, så kan jeg la det gå altfor langt og det vil jeg i alle fall ikke). Men uansett, nå som jeg har kontroll på de smertene at jeg kjenner egentlig hvor vondt det var. Legen min på lindrende enhet ville ta en Mr av bekkenet og ryggen igjen for å se om det kunne være noe som presset på Isjas nerven (som går akkurat der jeg beskrev jeg hadde vondt) Jeg håper jo selvfølgelig det var noe forbigående, men det er alltid greit å sjekke ut tilstanden. Jeg kan kjenne at kuler under huden har vokst, men så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå og ikke mye smerter så er jeg veldig fornøyd.

Det er utrolig deilig å føle at man mestrer noe igjen, bare f.eks det å dra i butikken uten å gå helt i oppløsning. Ta vare på gutten min, ordne opp for han og faktisk gjøre det fordi det er hyggelig og ikke fordi jeg hele tiden kjemper for å holde meg oppe. Det er så godt å ikke kjempe hele tiden. Jacob gir meg utrolig mye godt så det er ikke det jeg sier i det hele tatt, men at jeg kan mestre uten å slite meg ut (for da føler jeg ingen mestring). Det føles litt som meg igjen, en stor del av meg er å klare meg selv og ta ansvar og gi noe, og når jeg kan det så blir jeg glad.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe er selvsagt fordi jeg prioriterer å ta vare på gullet og ha og skape gode øyeblikk i hverdagen, også må jeg hvile da og da er jeg som regel helt skutt når jeg sitter her om kvelden og alt er stille. Jeg vil gjøre noe positivt hver dag og jeg er så glad for at jeg våkner opp neste dag og faktisk har en dag til med disse vidunderlige menneskene rundt meg. Det er en spesielt fin tid nå med lys og varme og nysprungne knopper overalt (det hørtes helt koffert ut, ha ha, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg har hatt mange tunge stunder og er glad jeg kan komme meg opp litt nå. 

Frykt er også noe som man jo har. Jeg tror (hvis jeg skal ha noen tanker rundt det) at man må tørre å møte frykten og innse at den er der og at den må jeg leve med. Akseptere at man har frykt og la den på en måte bare la den være der uten å hver dag hele tiden gå ned i den negative spiralen med katastrrofetanker. Det orker i alle fall ikke jeg. Men jeg tror for min egen del så må jeg jobbe med den frykten og tankene mine hver dag så jeg ikke detter nedi det berømmelige ”hølet”.

En ting som har gjordt meg litt lei meg  (men som er totalt uvesentlig) er at utseende mitt er forandret. Den som har skylden for det er kortison og det er ubehagelig. Kortison gjør at du får bollekinn og et rundt ansikt og en kulemage (iallefall i mitt tilfelle) Jeg ser ut som jeg er 10 kilo tyngre og det er jeg kanskje og pga denne medisinen kortison som skal hjelpe meg å fohindre trykk i hjernen og andre betennelsestilstander).Jeg føler meg ikke attraktiv og folk kan se at jeg har et eller annet. Jeg skulle bare ønske jeg så ut som meg selv igjen. Føle meg litt attraktiv. Men dette er som sagt en utrolig liten ting som jeg ikke bruker mye tid på, men tanker som kommer av og til. Jeg prøver å akseptere at sånn ser jeg ut nå, også tar jeg en liten tanke runde med alt det som er bra i livet mitt. Sånn som at formen er bedre, har en fantastisk liten gutt, en fantastisk kjæreste, utrolige gode venner og en familie som støtter meg og gjør alt for meg om jeg hadde latt dem. Sist men ikke minst all den medmenneskeligheten jeg får fra alle ukjente via bloggen som skriver meldinger og kommentarer. Det betyr utrolig mye. På en lei dag kan jeg sitte å lese igjennom kommentarene og bli oppmuntret og rørt.

Ha en god kveld og lev nå!! 

Klem

Ja da var det sånn da

At hele det forrige innlegget mitt ble slettet og alle dere som ikke kommer inn eller har sett etter innlegget mitt får ikke sett det heller. Pokkerns service....plutselig er bare alt borte!! Jeg skal prøve å skrive et nytt innlegg innen 24 timer, men ikke akkurat nå.( Note to self: Write it in in Word before you trust any blogg to keep it.) Beklager folkens...
Hilsen en litt irritert Linda ( men det går over :D)

Ikke noe å si

Jeg har ikke noe å si for tiden føler jeg, derav lite skriving tror jeg. Jeg kan skrive om det som man burde bekymre seg minst over i min situasjon da: utseende!! Jeg har endret utsende pga kortison. Har skikkelig rund ansiktform og dobbelthake og en rund mage som bare stikker ut. Dette er jo totalt uvesentlig å henge seg opp i, men jeg er litt lei meg. Jeg ser ikke ut som meg selv lenger og hver gang jeg ser meg i speilet blir jeg mint på det, mint på kreften og hva jeg bare ønsker skulle dra pokker i vold!! Det er en mindre ting og er ikke noe jeg tenker på hele tiden, men det skaper et visst ubehag.
Fra en bitteliten uvesentlig ting som utseende over til noe mer viktig. Siden jeg sluttet med cellegift har det langsomt gått oppover, og jeg kan ærlig talt si at jeg har det mye bedre fysisk og psykisk nå.

Litt før påske begynte jeg å få skikkelig smerter i ryggen og nedover hofta, låret. Det var vondt å tråkke ned på venstre side, så jeg tok kontakt med sykehhuset. Nå er smertene smertelindret og det er bestilt en ny mr av rygg og bekkem for å se om noen svulster har vokst slik at kanskje Isjasnerven ligger i klem. Jeg håper ikke noe av dette er tilfelle og at smertene bare var forbigående (jeg har hatt det en gang før, men da varte det veldig kort). Jeg har prøvd å gjøre noe positivt hver dag og har vært ganske flink til det, og uten smerter hele tiden så er det mye lettere. Så jeg sier til dere som jeg pleier å si til folk jeg møter og lurer på hvordan jeg har det. Jeg har det bra og kan virkelig ikke klage. Jeg har fantastiske venner som stiller opp, en herlig, glad sønn som er god som gull, støtte fra familien min og en super kjæreste. Og ikke minst et nærmiljø og folk på bloggen og overalt som er uvurdelig kilde til støtte og oppmuntring. Og det gjør at jeg føler meg så takknemlig. Jeg tenker at hver dag jeg lever er bare kjempebra, et mirakel. OOg jeg er veldig glad for det. Det hjelper jo også med lyset, sola og varmen og å være smertefri. Jeg kan late som og føle meg som normal litt, og det tror jeg er viktig for alle. Bare gjøre sånne enkle ting som å gå å handle selv, den selvstendigheten. Jeg er en person som alltid har lagt mye vekt på at jeg klarer og ordner opp selv så det har vært en prosess og å venne seg til å være så avhenig av folk. Fortsatt er jeg mye trøtt og sliten, men jeg kan jo alltids hvile når jeg er hjemme alene eller har hjelp. Så det har vært litt mestring å kunne gjøre små ting som bygger oppom noen av de tingene som alltid har vært meg.
Alle ha vi jo hverdagsproblemer, men jeg vil ikke at de skal styre den tiden jeg har igjen. Jeg vil ikke at de skal ta opp verdifull tid ved at de gnager på meg (og det er virkelig lettere sagt enn gjordt alså!!)
Frykt er også noe som fyller ofte, kunsten er vel å akseptere at man har frykt enten reel eller ikke og prøve å møte det hver dag. Jeg har funnet ut at man må jobbe med seg selv hver dag for å kunne takle frykten. Dvs snu tanke trenden og den negative spiralen man ofte begynner i. Og det er klart jeg har vært mye nede og redd og er det fortsatt, men jeg klarer å nyte også. Så akkurat nå har jeg det bra!!

Klem fra Linda

Litt tomt

Det har blitt lite skriving på bloggen, litt pga at jeg føler meg litt tom. Føler jeg ikke har noe mer å si...Men så tenker jeg at det har hjulpet meg å sette ord på ting i bloggen før, så hvorfor ikke nå. Nå som jeg har vært hjemme i ca 2 uker fra sykehuset så vil jeg si at jeg psykisk føler meg litt bedre. Og da føler man seg jo litt bedre fysisk og. Jeg er veldig mye trøtt og sliten, og det irriterer meg at jeg må leve med det (av alle små dumme ting man skal irritere seg over.)

Ellers så har jeg værtt  ganske flink og tvunget meg selv til å være mere sosial og gjøre ting som gir meg noe. Det vil si ikke fylle dagen med aktiviteter, for det hadde ikke gått uansett. Men gjøre noe positivt hver dag enten det er å gå seg en tur eller ta en kafetur med min kjære(el. venner og familie). Jeg har også hørt mere på meg selv og slappet av og lagt meg når jeg har trengt det. Det blir jo å bruke energien på de viktig tingene. Være sammen med lillegull og ja bare kose seg. 

Jeg har jo tanker rundt dette med å vite at jeg ikke har kanskje så lenge som alle andre på min alder har igjen og sorgen over å forlate lillegull. Jeg skulle virkelig ikke ønske at han måtte oppleve det i sånn ung alder (selv om ingen vet når jeg forlater denne verdenen, og forsåvidt ingen av oss andre heller). Det blir en byrde. Men jeg synes at jeg har hatt det bra siden jeg kom hjem fra sykehuset, det eneste jeg synes er vanskelig er smerter.... Hva er så vondt at du må ta deg smertestillende,?hva er det ikke? spesielt når jeg vet jeg har så stor smerteterskel. For man kan ende opp med at man får fryktelig vondt hvis man ikke tar tar det på rett tidspunkt. Og da tar det også lengre tid før det blir bedre. Samtidig så vil jeg ikke ta unødvendig mye smertestillende heller. I det siste har jeg også lurt på om de tablettene jeg har har fungert så bra som de burde eller om det er bare meg som har gått for lenge med smerter. Åhhh jeg synes det er kjempevanskelig. Men jeg får vel snakke med lindrende enhet på Ullevål på tirsdag for da skal jeg dit.

Jeg skal prøve å skrive litt oftere, for meg selv og alle som lurer og bryr seg.

Ha en god kveld.

Ferdig med behandling- tid for å leve

Hei, nå er det lenge siden. Jeg skal prøve å få ned alt som har skjedd, for det er ganske mye. Jeg kan jo begynne historien med vår tur til Lanzarote. En ferie med masse fantastiske folk som jeg var så heldig å bli kjent med og det gav meg utrolig mye. På den andre siden så viste det seg ganske fort at jeg faktisk ikke var frisk nok til å dra på en så lang  tur, så jeg hadde 2 uker  fysisk preget av kvalme, kvaletabeltter spising og redsel for å spy hele tiden. De 2 siste dagene før jeg skulle hjem forverret det seg imidlertidig og måtte begynne på høydose kortison, det hjalp meg på disse to dagene slik at jeg faktisk klarte å reise hjem. Ug teamet (TUSEN TAKK TIL DERE) fikk ordnet det sånn at hjemturen ble preget av smidighet og jeg fikk slippe køer osv. På den måten var jeg ikke utslitt innen jeg kom meg inn i flyet. 

Etter en 5 timers tur på flyet kom ambulansen å henta meg på flyet og kjørte meg til Ullevål. Der lå jeg vel egentlig "på lading" og fikk hvile ut samtidig som det ble full utredning med Ct og de rammede områdene (alså lunger, lever, bekken, skjellett) og en MR av hodet og øynene. Det viste heldigvis ingen nytt i hodet og øyne på MR. Men på lever, i ryggen er det kommet flere svulster. Det betyr da at den cellegiften jeg gikk på ikke gjorde jobben sin.

Jeg fikk også forklart at vi kunne prøve en cellegift til, men at det var under 10 % sjanse for at det kom til å funke noe på meg. Med alle fakta på bordet hadde jeg mange tunge dager og selvsagt har det ellers samtidig so jeg er preget av kreften med fatigue og delvis smerter (som jeg får god hjelp for). Så uansett noen vanskelige valg måtte tas, og sjansen for at cellegiften ikke funka og at jeg kom til å bli dårlig og kjørt ned av denne nye cellegiften, var avgjørende for min avgjørelse om å ikke prøve denne cellegiften. Jeg ønsker å vie min tid til å bruke mest mulig kvalitets tid sammen med det viktigste i livet mitt: LilleGULLet mitt. VI skal kose oss, ha det fint og ha et normalt liv. Jeg skal gjøre valg som gjør at jeg kan få det beste ut av hver dag med de begrensingene jeg har. Det har vært veldig vanskelig og fortsatt er vanskelig og akseptere at jeg trenger hjelp og sånn er det bare. Men jeg har et fantastisk nettverk, fantastiske foreldre og en enda mere fantastisk sønn.

Så for å si det sånn, min største frykt har nå gått i oppfyllelse; jeg har ingen alternativer igjen fra et sykehusståsted. Jeg kommer til å dø. Når vet ingen, men jeg har vel ikke akkurat mange år igjen. Kanskje ikke min 5 års plan går i oppfyllelse, men jeg skal pokkern meg gjøre det beste jeg kan ut av det.

Jeg skal leve hver dag.

Tusen takk for alle meldinger, mail osv. Jeg ser helst at dere sender meg mail da det er ganske utmattende å snakke i telefonen for meg. Hvis dere ikke får svar er det rett og slett ikke fordi jeg ikke tar alt det flotte til meg, for det gjør jeg virkelig, men jeg orker ikke og må som sagt spare til det som er viktigst: Lillegull og mine nærmeste. Men alt det gode går virkelig inn i hjertet mitt og jeg er dypt rørt over at det er så mange som bryr seg om meg og engasjerer seg. Det er vel hele poenget mitt, med bloggen å få folk til å tenke en ekstra gang. Jeg er bare meg selv og blir veldig rørt av at folk sier jeg er en inspirasjon. Jeg er jo bare meg. :)

Utmattet og på sykehus

Linda ber meg blogge følgende sms:

"Jeg ligger til lading på Ullevål sykehus og er veldig sliten og her er det dårlig med internett"

Utfyllende oppdatering kommer så snart Linda kommer hjem

I går ble hennes historie vist på Nrk 1 kl 17.30 Åpen Himmel

For de som ikke fikk sett dette kan dere gå inn på: nrk.no/nett-tv/klipp/721954

Ha en vakker dag med solskinn i deres hjerter:)

Hilsen

Tanja

Gode nyheter

Hei, lenge siden sist og hei til alle og må bare si jeg får så mange flotte mld fra ukjente som engasjerer seg, og det er så flott å se at menneskeligheten ikke har forlatt menneskene på tross av alt det vonde som skjer i våre liv og ikke minst all frykten ute i verden. Jeg får tro på menneskene, hvis noen skal klare noe som helst så må det vel være mennesker i felllesskap. Tror jeg får strø litt kjærlighet ut til verden, kanskje det hjelper.

Uansett så var jeg hos legen igår og det ser ut som veksten av kreftcellene har stoppet opp litt og gått bittelitt tilbake, så det var helt utrolig deilig å få en god nyhet nå alså. Det skal vel nevnes at jeg har ikke tatt CT og MR, men vi har målt kulene jeg har rett under huden, også har jeg jo som sagt følt meg bedre til tider. Den siste tiden har jeg vært veldig utmattet, og jeg blir lei meg og irritert for at jeg skal være sånn hel tiden. Føler meg liksom aldri helt våken en hel dag. Jeg har det kanskje best akkurat nå jeg ligger i senga og våkner og da tenker jeg: HERLIG om jeg kan fortsette å føle meg sånn våken. Men trøttheten kommer gjerne, som regel som et smell. Eller jeg kjenner det på vei ut av senga, den slitenheten. Slitsomt egentlig. Så når jeg har en hel dag alene sånn som idag, så har jeg bare bestemt meg for å ikke gjøre noen ting. Jeg sliter med kvalme for tiden, også er jeg alltid litt ekstra sliten og tja kan man si "dårlig" ca 2 dager etter cellegift. Så det koster litt å skrive på bloggen for å si det sånn, men nå tenkte jeg at jeg måtte. For min egen del. Jeg håper at bivirkningene fra visse tabletter kan bli litt bedre etterhvert så det blir litt lettere. Men jeg tror nok jeg er ekstra sliten nå, et har jo skjedd mye rundt meg i de siste ukene og det å gå å lure på om cellegifta funker eller ikke er nok til å ta lufta ut av meg. Så jeg har nok kjent på ganske sånn anspenthet og angst i forhold til det. Det er et press på  meg å ha denne sykdommen, på alle som sliter med det egenlig. Man skulle jo tro at jeg hele tiden var positiv, men det har vært en tøff vinter med mange dårlige nyheter, så jeg er sikkert litt "fille" idag etter å ha prøvd å holde meg opp for å klare å få den ene eller andre beskjeden, så det blir litt sånn utladning og heldigvis på en positiv måte. Dette betyr jo også at jeg får lov til å dra på helsereisen med Ungdomsgruppen i kreftforningen den 4. mars og det skal bli innmari deilig. HURRA!!! Kanskje jeg klarer å slappe av litt der! :)

På fredag er det utstilling da og jeg gleder meg, men har også litt prestasjonsangst. Bare å få det til og få gjennomført det. Jeg håper jeg klarer å være der hele fradagen uten at jeg blir helt ødelagt. :) Men jeg må, dette er min sjans til å få det ut til verden og kanskje noen tenker litt ekstra og! Jeg tror det blir en veldig bra utstilling og vil si til alle: KOM KOM KOM!!! Vi sees der.

MInner om tidene igjen:

25.februar Åpning kl. 17.00- 23.00
26. februar og 27.februar kl. 12.00- 17.00

Naturens gang: En utstilling om å leve

Klem

Amta artikkel for alle som har etterspurt det, her kommern

Et nytt innlegg

Idag føler jeg meg ganske bra, gjorde minst mulig igår bortsett fra å gå meg en god tur ute i det fantastiske været. Det var herlig. Jeg pakka på meg det jeg måtte ha for jeg skulle iallefal ikke fryse. Jeg er så glad for at jeg er litt gladere og formen er litt bedre. Jeg håper på nå at jeg kan bli bedre og bedre, og det vil jeg jo bli håper jeg på. Nå er det faktisk under 2 uker til utstillingen min " Naturens gang: En utstilling om å leve". Det er godt på vei og jeg prøver å ikke stresse meg opp. Jeg har utrolig mange gode medhjelpere og de på Cyan Studio er fantastisk hjelpsomme og alrighte. Nå er det også under 3 uker til jeg skal dra til Landzarote med Ungdomsgruppen i kreftforeningen (som jeg fortsatt ikke har fått endelig grønt flagg av legen om jeg kan dra på, pga de må se om denne cellegiften Gemzar som jeg går på nå funker). Men så tenker jeg, jeg skal dra uansett jeg for da blir jeg vel ikke noe bedre enn jeg er på akkurat det tidspunktet alikavel, hvis man skal begynne å bytte til ny medisin. Da vil det vel kanskje bli en liten stund til jeg kommer. UANSET jeg skal på tur og utstillingen blit en realitet!!! KOM KOM KOM KOM å se!!                                                          

Håpet er der ja

Hei nå er det lenge siden jeg har skrevet. Bare for å summere litt opp her. Det har blitt litt oppstykket og delt pga formen og at jeg også ikke har skrevet så mye selv på de siste oppdateringene mine. Jeg har vært veldig sliten egentlig i hele Januar. Det har vært preget av mye usikkerhet, tunge tanker og redsel for at ting ikke funker som det skal slik at jeg kan nå målet mitt om iallefall være i live om 5 år. Men jeg står knallhardt på det. Dere blir pokkern meg ikke kvitt meg så lett :)

Men litt om hva som gar preget meg. Jeg gikk på en cellegift som heter Navelbine til 25.januar. Jeg har noen kuler som man kan måle for å se om de minker og som kan gi en god indikasjon på om cellegiften funker. Det viste seg det at Navelbine ikkke hadde noen effekt, kulene hadde økt litt så samme dagen ble jeg satt på en ny type cellegift som heter Gemzar (vet ikke om det er riktig stavet men..). Denne nye vellegiften har jeg gått på siden da og har kontroll på kulene og om de har minket den 22.februar. Jeg hadde også kontroll hos øyelegem 25.januar og fant da ut at den ene øyet er så bra som det kan få blitt og det andre øyet er blitt verre, så synsproblemene fortsetter. Men jeg er glad jeg ser bedre på det ene øyet og det faktisk kommer lys inn på begge øynene, jeg SER jo faktisk. Og da skal jeg jo være glad. Jeg fikk noenforvirrende beskjeder om muligheten for at den ene øyet kan bli bedre, men ende konklusjonwn på det er at det fortsatt kan endre seg, men jeg har vel forsonet meg med at det kanskje ikke blir det. Bare det ikke blir verre nå tenker jeg. Jeg kan jo fungere med det synet jeg har nå, så får jeg bare gå på rumpa noen ganger da på dette glatte føret. Uansett så var det noen harde uker her med bare (nesten, bortsett fra det ene øyet) dårlige nyheter og det har nok gitt meg et litt høyere angstnivå. Så jeg har ikke vært mitt glade selv og klart å tenke veldig positivt, men det går bedre nå. Sist gang var jeg på lindrende enhet siden jeg på den andre cellegiften fikk litt smerter som jeg ikke fikk tatt toppene av, sleit litt med noen medisiner som jeg rett og slett ikke kunne bruke for jeg ble som en apatisk søvning zombie i et par dager. Det var bare ikke snakk om å gå på de, det er IKKE noe liv. Derfor var jeg på lindrende enhet og kunne heldigvis bruke noe veldig mindre sterkt. Jeg føler jeg har fått et helt nytt liv jeg bare ved å ta 2 tabletter av dette. Men samtidig med dette her har jeg nesten ikke hatt vondt de siste 2 ukene heller, så jeg håper cellegifta Gemzar gjør jobben sin, så jeg tror det er litt derfor også humøret og spiriten er litt bedre. Jeg har til og med begynt å gå noen korte turer igjen selv om jeg de 2 første dagene er ganske slått ut av cellegifta. Det er så herlig å komme seg ut å bruke kroppen sin og trekke frisk luft. Eneste problemet llitt er fatiguen. Kjenner den har kommet til gjengs tilbake. I går gikk jeg å leveret og henete Jacob i Barnehagen og tiden imellom brukte jeg på sofaen. Så det jeg tror at folk ikke skjønner er at om det skjer noe ekstra utenfor det så krever det ganske mye energi og at jeg bare bruker energi på en ting den dagen og da betyr det noen ganger at jeg ikkke får gått tur, eller at jeg må ta "steika" når jeg kommer hjem. Men luft er sååå viktig for meg.

Jeg skulle ha skrevet mye mere her, kanskje noe inspirerende men nå sier ryggen at jeg må gi meg snart.

Bare en ting til. Jeg har i det siste fått spørsmålet: Er du redd for å dø? 

Mitt svar på det er at jeg tror ikke selve dødsøyeblikket er noe å være redd for for da tror jeg at man kanskje føler lettelse, og at bevisstheten kanskje er et annet sted. Et sted hvor det ikke finnes noen smerte.

OM noen hadde spurt meg om jeg var redd for alle smertene og muligens komplikasjoner på min vei mot det uunngålige (dvs døden) så hadde svaret vært noe helt annet. Men som alle andre ting man ikke vet noe om bruker jeg veldig lite tid på å tenke på det fordi det henger på en måte ikke i tråd med hvordan jeg velger å ta det. Jeg velger å fokusere på det positive og tenke det at jeg er meg. Min kreftsykdom har sitt eget løp og det er ikke sikkert at selv om noen har hatt det på den ene eller andre måten at jeg kommer til å få det sånn. Kanskje det er å fornekte ting, jeg vet ikke....Jeg tror ikke det, Jeg tenker ar hvis det funker for meg å tenke positivt og ha noen positive grener å henge alle mine ting på så skal jeg bare fortsette med det. Ikke sikkert det funker for noen andre, men akkurat nå funker det for meg å henge opp i det gode og ikke tenke for mye på ting jeg ikke vet noe spesielt mye om. Fremtiden er jo der framme og jeg er her og nå jeg.

Jeg lever så lenge jeg lever, det gjør vi alle!!

Takk for alle meldinger, telefoner og kommentarer det betyr utrolig mye. TUSEN TAKK:

Kom på min utstilling:

Naturens gang: en utstilling om å leve

Vernissasje kl 17- 22  25.februar til 27. februar

http://www.cyanstudio.no/galleri/aktuell-utstilling/2/

UTSTILLING: Naturens gang, en utstilling om å leve

,

Time	Friday, February 25 · 5:00pm - 8:00pm
Location	Cyan Studio Sa Jens Bjelkesgate 13A Oslo
	Cyan :studio
More Info	Dette prosjektet har sprunget ut fra fotograf Linda Haugvaldstads møte med brystkreft. Brystkreften gjorde at fotografen møtte sin egen dødelighet i en alder av 29 år. "Ett nytt perspektiv har tvunget meg til personlig utvikling og å leve livet på en ny måte. Jeg reflekterer over min egen dødelighet - og alderdommen - denne frykten vi alle kjenner på for å bli gammel og for å dø". Linda Haugvaldstad presenterer en sterk utstilling som vekseler mellom brutal realisme og drømmende visjoner. "Jeg ønsker at andre skal se den utilslørte sannheten, snakke om kreft og ta ansvar for eget liv og helse." Vernissasje fredag 25. februar kl. 17-23 Også åpent lørdag 26. og søndag 27. kl.11-17

Nrk er på besøk

Dette er en interesant opplevelse egentlig. Det har gått veldig bra, og jeg har måtte tenke meg om på gamle saker jeg ikke har kjent på en stund, men det har gått bra. Håper bare Hollywood fjeset holder seg.
Tenk at Nrk villle prate med meg. Tja det er vel sånn at denne jenta har litt å si. Jeg har som sagt ikke skrevet så mye i det siste men det er pga synet. I går fikk jeg endelig resultat på øynene. Det høyre øyet er visst nok så godt som det kan bli, og det er vi jo veldig glad for. Det vestre øyet har blitt verre og løsnet enda mer fra nettheninnen, men jeg ser da i det minste fortsatt. 

Ny cellegift igjen

Hei alle sammen. Beklager at jeg ikke har oppdatert. Jeg har hatt litt mye å stri med, for å si det sånn. Slik situasjonen er nå så er det slik at jeg måtte slutte med Navelbine i går fordi cellegiften ikke funket på grunn av progresjon av kuler. Jeg måtte bytte til by cellegift, Gemzar. Det var en veldig tung dag i går, og jeg gråt i bøtter og spann, og ble selvsagt syk av bivirkningene på kvelden.  Det var som å få influensasymptomer med feber og leddsmerter. Dette gjorde meg veldig bekymret siden jeg hadde feber over 38, og jeg frøis, ristet og var redd. Jeg ringte til sykehuset og ble beroliget med at det antageligvis  var bivirkninger fra den nye cellegiften. Jeg ringte til mamma og pappa, og de kom. I dag har jeg vært slapp og sliten og blitt oppvartet. Jeg skulle gjerne ha oppdatert mer, men som sagt,  synet er 50% på høyre øye (det var 80% 21. desember). Venstre øye er 60% nå mot 30% 21. desember. Jeg skal til kontroll til øyelegen neste tirsdag, men siden det ikke står "flaks" i panna mi, så er jeg nøktern til at det kan forandre seg om en uke eller to. Vi skal stå han av, og får håpe på det beste!  Dette har vært veldig vanskelig for meg! Jeg klarer ikke å være positiv hele tiden, spesielt når 5 års planen min ser ut som den går dunken.

5 års planen min har gått ut på at jeg har sagt til meg selv at jeg skal minst leve fem år til, og se gutten min bli 10 år. Nå som jeg har ett reellt alternativ igjen ser jeg ikke helt hvordan det skal gå. Men som sagt, ingen vet hvordan kreft lever  og beveger  seg fra person til person. Og så lenge det er sånn er det alltid håp. Så lenge jeg lever er det HÅP!
 
Dette er skrevet for Linda av mammaen, Birgit.

Viktig å nevne at jeg har en utstilling som heter "Naturens Gang -  En måte å leve på" i Cyan galleri, Oslo, fredag 25.2. til 27.2.2011. Åpning 25.2. kl. 17.00 - 22.00.

Litt utfordrende nå

Hei jeg skulle ha skrevet litt på bloggen men jeg ser så dårlig her så det blir mye feil og det ee slitsomt. Men det går opp og ned for meg og i de siste dagene har det vært tøft for meg. Jeg får tunge tankene nå som jeg er hjemme og kjenner på hva jeg kan gjøre, hva jeg må gjøre og hva jeg faktisk klarer. Jeg er lei meg og redd for jeg føler at min behandker  er litt for nøytrale noen ganger, jeg er alt for å forholde meg til fakta og synes det er bra ig sånn sett så har ingen gjordt noe galt og dette  er ingen utlevering. Jeg tenkte som så kunne legen ikke spandert et oppmuntrende ord som at vi får håpe da at vi får HÅPE at det går bra. Jeg ble veldig lei meg sint og frustrert og så hvor sårbar jeg egentlig er i denne i stiuasjonen. Er ikke det litt av jobben da, holde motet oppe ikke knekke bidra til en allerede utfordrende situasjon. Forstå meg riktig jeg er fornøyd med den behandlingen jeg har fått men det er den ene gangen som ikke oppfattes som noe i det hele tatt som jeg kjenner på.Hele tiden venting på noe nyytt, beaqrbeide og innstille seg på noe nytt for så å godta det. Det er liksom er prosess hele veien for å kunne leve hodt, akseptere og kunne godta. Jeg er lei meg og ned trykt og kjenner der er litt vanskelig å holde de vonde tankene unna nå. Prøve å kjenne litt på den kjærligheten jeg har runst meg men akkurat nå får jeg bare klump i halsen bare jeg tenker på det.Jeg vil ikke være sånn, det er  tøft å være den som må si til seg selv hele tiden at det går bra, dette takler jeg og tenk på alt det fine i mitt liv. Men i kveld klarer jeg ikkr Har begynt på ny cellegift men har kjent på masse vondter den siste uken  og det bekymrer meg vel litt. Eller mer enn jeg tror tror jeg.

Jeg har bare lyst til å skrike ut, gråte til jeg ikke har mer tårer igjen og få det ut og unna. Jeg får lyst til å skrike ut . hvorfor meg? Jeg føler en slags sorg nå, akkurat som om jeg har mistet noen. Jeg har mista helsa nå tror jeg….jeg vet ikke føler meg bare nedkjørt med effejt av stråling og ny cellegift (alså vondter og bieffekter). Jeg er så redd det ikke skal bli bedre enn dette. Men jeg føler at jeg  ikke kan  tillate meg å tenke sånn…. Kanskje det blir litt mindre farlig ved at jeg skriver det. JJeg som mor også kjenner jo på redselen ovenfor at min lille sønn skal miste mammaen sin, bare gi meg 5 år til minst sier jeg hele tiden. 5 verdifulle år av min sønn sitt liv. Helst skulle jeg hatt 20 eller mer. Men med mindre det kommer noen  ny kur så forholder jeg meg realistisk til det at jeg er på min 3  cellegift og har 2  reelle alternariver til gvis ikke denne funker og det er utrolig skremmende.

Jeg prøver å holde hodet hevet og motet oppe, men jeg sliter litt med de vonde tankene mine. Det er godt å se at lillegull har det bra. Midt oppi alle mine vonde tabker så går det en f ….. i meg også. Faen heller tenker jeg, jeg lever mens jeg lever og uansett om alt dett blir bedre eller ikke så skal det f… ikke stoppe meg. Det er det som får meg ut av det og opp. Men gi meg styrke nå tenker jeg.

Beklager alle skrivefeilene men jeg ser tastaturet dårlig her.

Takk for støtte.

Hilsen mamma Linda

Kunne ikke sagt det bedre selv

Dette er en historie fra Ole Johnny som bitdrar med sine flotte og morsomme historier på kommentarene og som alltid muntrer meg opp og får meg ti å le.

En 82-årig, liten, velbalansert og stolt mann, fullt påkledd hver morgen kl. 08.00, med håret pent kjemmet og med perfekt barbering flyttet til et gamlehjem i dag.

Hans 80 år gamle kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han meg med et smil da jeg kunne fortelle at rommet hans var klart. Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga jeg ham en beskrivelse av det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.

'Det er nydelig, jeg liker det,' erklærte han, med en entusiasme som ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp.
'Hr. Johansen, vent til du har sett rommet,' sa jeg.

'Det har ingenting med saken å gjøre,' svarte han.'Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke har ikke å gjøre med hvordan møblene er arrangert... det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner:
Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen og være takknemlig for de delene som funker. Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bank-konto. Du kan heve goder fra det du har lagret. Takk for ditt bidrag som jeg kan fylle min konto med.. Jeg gjør massevis med innskudd fremdeles!'

Husk disse enkle reglene for lykke;
1. Fri ditt hjerte fra hat.
2. Fri din tanke fra bekymringer.
3. Lev enkelt.
4. Gi mer.
5. Forvent mindre.

Send denne historien til 7 personer unntatt meg.

Du vil motta et mirakel i morgen.
Hei, STOPP! Hørte du hva jeg sa?
Du VIL motta et mirakel i morgen. Så send det med en gang!

Sterksynt

Hei, ville bare si at jeg har ikke meldt meg ut av bloggen alså, jeg bare ser så dårlig nå at jeg sliter med å se tastaturet og finne igjen pekern......der den svirrer rundt. Jeg klarer ikke å konsentrere meg noe særlig foran dataen, det er skikkelig buisy. Flimrer, flekker seg og lyssensitiviteten er sterkt nedsatt og det betyr da i praksis at alt er ganske mørkt hele tiden og jeg får vondt i hodet av å faktisk konsentrere neg for man gjør jo det ekstra når man prøver å se alt mulig ting. Jeg føler meg fortsatt veldig redusert men idag kom jeg meg alikavel ut, og det var deilig å kjenne frisk luft som ikke frossa alt til is i kroppen :) Jacob og søster gikk på ski og vi gikk sånn halveis etter. Det ble noen harde tak for Jacob når han skulle opp bakken igjen, men staingen skulle opp. ( med god rettleding, hjelp og push ;D) og han greide det !! Bare på noen dager han blitt så mye bedre på ski. Uansett kom det litt her da og håper veldig på at ting bedrer seg snart i forhold til synet selv om jeg vet det kan ta noen uker til. Får bare smøre meg med tolmodighet. Takk for alle fantastiske mld, og det er veldig bra hvis dere sprer bloggen og helt greit at dere gjør det!! Hvis jeg kan bare påvirke en person til å ta det lille ekstra ansvaret for sin egen kropp og sitt eget liv så er jeg kjempeglad. Jeg håper og tror at hvis jeg hadde vært litt mer påpasselig med signalene jeg fikk så kanskje det ikke hadde gått så langt med kreften. Jeg mener fortsatt det at alle brystkreftpasienter burde fått ct og mr når de skulle på kontroll. Mine blodprøver har vært normale hele veien og har ikke vist at jeg har hatt spreding og kreft i det hele tatt og det er skremmende. Hvorfor kunne ikke jeg fått det? Kan jo ikke se noen ting på en blodprøve fra meg ( vet ikke hvordan det er akurat nå da), Jeg vil heller ikke skylde på noen eller være bastant for hvert tilfelle er unikt så i så måte så er det vanskelig å avgjøre hvem og hvordan man finner ut av ting. Men jeg kan undres kan jeg ikke? Kunne jeg ha krevd det? Sikkert men jeg gjorde det ikke. Så årvåkenhet er påkrevd. Ikke har jeg vært noen info junkie om kreft heller for jeg har følt at det har vært en større psykisk belastnig, så jeg har fokusert på å levd og ha det bra og ta vare på mine. ¨Takk for støtte igjen, jeg vet ikke hvordan synet blir de neste dagene men hvis det blir verre får ikke jeg skrevet selv. Men jeg er her og vil prøve å oppdatere så godt jeg kan. Ha en topp kveld. Stor klem