På nett på maskinen igjen (skulle vært lagt ut i går før nettet klikka)

Jeg skal virkelig prøve å gjøre så godt jeg kan med å oppdatere nå idag selv om jeg i skrivende stund er litt lvalm, nesten blind med masse flekker foran øya..men her prøver vi alså. Tusen takk for alle som følger med, legger inn kommentarer både på facebook, mail og bloggen. Det er så mange muntre fine kommentarer der ute som virkelig berører meg og jeg kjenner kjærleiken for å si det sånn. Blir så rørt og glad noen ganger bat jeg må bare grine. Ikke for jeg er lei meg, men for kjærleiken, omtanken og håpet. Jeg blir bare så glad. Jeg har bivirkningene under kontroll vil jeg si, mye bedre enn det helvete jeg hadde de 3 første dagene i forrige uke med stråling. Jeg følte meg kraftløs, klarte nesten ikke å komme opp av senga, fikk ikke i meg noen ting for jeg bare kasta opp, hadde vondt i hodet pga trykk ( som er redusert nå med kortison, de har til og med trappet ned så jeg ligger ikke å rister hele tiden....føltes iallefall sånn ut. Jeg var nok litt mer i helspenn da. Kjenner det fortsatt men ikke på langt nær noe ille...Sliter litt med å sove om natta, kanskje drømmer, kanskje tankekjør...vet ikke.. Føler meg som en dott i hodet. Det jeg merker etter strålingen nå, er at jeg blir veldig sliten i hodet og øya, veldig trøtt i kroppen. Har aldri vært så inaktiv jeg. Føler jeg bare spiser, stråler og slapper av....men går jo rundt i korridorene da.

Jeg ber om forståelse for om jeg gjentar meg selv og skriver masse grusomme feil i denne teksten. Men skal det komme noe må det bare komme sånn som nå.

Idag har vært en fin dag, min venninne kom å besøkte meg på sykehuset ( til tross for at det var forsvunnet fra hjernebarken min....), og det var bare så deilig å være sammen med en venninne og føle at jeg fortsatt var meg til tross for kreft og dårlig form. Takk for berlinerkransene min venn, det tippa meg over kanten!! Åhhh jul med din glede sier jeg.

Små faktaoppdateringer da.Fikk resultatene av CT scans igår, det viser en moderat progresjon av metastaser. De er ikke blitt så mye større de jeg hadde, men det er kommet flere små på leveren og i huden. Okei tenker jeg, det kunne vært såååå mye verre. Første pri nå er å komme igjennom stråling og at jeg jan bli litt bedre, om ikke i mange år (Dr. Wist er litt mer forsiktig med slike uttalelser, men han sier at det i hjernehinnen og øynene kan være bedre ett år, det er det han ser som en stund). Men jeg håper og man vet aldri. Jeg skal iallefall bytte cellegift nå igjen, men det går greit. Jeg tart den, bare de har noen alternativer til meg.Og det skal funke. Jeg har masse håp og tro. Gleder meg masse over mine venner, støtteapperat, familie min elskede gutt som står støtt og vi er ærlige og elsker hverandre. Vi snakker og han får ut. Unger er fine sånn, han kan gå litt inn og ut av det og det må jeg også gjøre. Ellers blir man KO-KO!!

Mine hvite engler er fantastiske og de tar seg tid, haster ikke videre og bare er helt supre. Både leger og sykesøstre, de gjør alt for at jeg skal ha det bra, og det føler jeg virkelig.

Nå må jeg slutte av for jeg er litt kvalm, men det går greit, jeg kan stå an av!! Fint med kvalmestillende og en seng!

God klem og skriver senere hvis jeg får logga meg på!!