Nå har det vært en stund siden jeg har skrevet i bloggen. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er fornektelse og utmattelse. Etter første cellegift var jeg kvalm noen dager, veldig svak i kroppen og veldig trøtt. Samme dag som jeg ikke kjente meg kvalm lenger tenkte jeg: Nå kan jeg prøve ha normale dager igjen og fartet rundt hver bidige dag. Jeg og Jacob! Til venner og familie. Samtidig så gikk dagene til det punktet hvor immunforsvaret mitt lå totalt nede (og naturlig nok kan man bli litt sliten av det). Men i min egen tåke av fornektelse så kjørte jeg på videre med resultat i at jeg ble utslitt om kvelden og til slutt endte på sykehuset. Med feber og en hysterisk frykt fra alle leger rundt meg for å smitte meg med noe som kunne sette meg ut og i verste fall utsette kuren. Så der satt jeg: På isolat som en fange og stirret i veggen med en seng, et bad og en skjerm (radio, internett, tv) foran meg.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette men det gjorde meg faktisk godt å ikke ha muligheten til å gjøre noe annet. Jeg fikk faktisk hvilt ut mens immunforsvaret bygde seg opp igjen. Når jeg tenker på det så var mitt opphold på isolat ganske så begivenhetsrikt. Håret begynte å falle ut, både her og der. Jeg fikk tatt noen bilder (etterhvert som jeg kom meg igjen) med en slags mening. Og jeg barberte av meg håret med Thomas og Jacob til stedet å hjelpe meg. "Mamma kaste håret sykehuset". For mange ville kanskje det å miste håret være traumatisk, men for meg så ble det en veldig naturlig og positiv opplevelse. Jeg slapp jo å vente lenger på at det skulle begynne å falle ut slik at jeg kunne barbere det av.
Enda er jeg i en fornektelses fase og kan bli rivende rasende over at jeg er nødt til å gå igjennom dette her. Samtidig så blir jeg forbanna, fortvila og på samme tid positiv og beriket fordi ting blir veldig mye enklere for meg. Målene mine for livet er ikke lenger forgrenet seg i mange kompliserte og noenganger konfliktfylte veier. Det er bare blitt mye greiere og enklere, alt det andre som kommer inn og lager tåke har lettet slik at jeg kan klarere se hva jeg egentlig ønsker. Om 5 år kan jeg si at det jeg ønsker enkelt og greit er: Jeg ønsker å reise mer, jobbe som og/eller fotograf, være sammen med familien min og kanskje ha et bitte litt større sted og bo (men jeg kan godt bo her om 5 år så lenge jeg kan få til alle de andre måla). Jeg bor heller lite og har et godt liv enn å bo stort og mindre liv. (Hvis du skjønner hva jeg mener!). Det viktigste for meg her i livet er Jacob og Thomas!!! Min kjærlighet for de to er det vakreste og deiligste jeg har, ALT annet kommer i andre rekke.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette men det gjorde meg faktisk godt å ikke ha muligheten til å gjøre noe annet. Jeg fikk faktisk hvilt ut mens immunforsvaret bygde seg opp igjen. Når jeg tenker på det så var mitt opphold på isolat ganske så begivenhetsrikt. Håret begynte å falle ut, både her og der. Jeg fikk tatt noen bilder (etterhvert som jeg kom meg igjen) med en slags mening. Og jeg barberte av meg håret med Thomas og Jacob til stedet å hjelpe meg. "Mamma kaste håret sykehuset". For mange ville kanskje det å miste håret være traumatisk, men for meg så ble det en veldig naturlig og positiv opplevelse. Jeg slapp jo å vente lenger på at det skulle begynne å falle ut slik at jeg kunne barbere det av.
Enda er jeg i en fornektelses fase og kan bli rivende rasende over at jeg er nødt til å gå igjennom dette her. Samtidig så blir jeg forbanna, fortvila og på samme tid positiv og beriket fordi ting blir veldig mye enklere for meg. Målene mine for livet er ikke lenger forgrenet seg i mange kompliserte og noenganger konfliktfylte veier. Det er bare blitt mye greiere og enklere, alt det andre som kommer inn og lager tåke har lettet slik at jeg kan klarere se hva jeg egentlig ønsker. Om 5 år kan jeg si at det jeg ønsker enkelt og greit er: Jeg ønsker å reise mer, jobbe som og/eller fotograf, være sammen med familien min og kanskje ha et bitte litt større sted og bo (men jeg kan godt bo her om 5 år så lenge jeg kan få til alle de andre måla). Jeg bor heller lite og har et godt liv enn å bo stort og mindre liv. (Hvis du skjønner hva jeg mener!). Det viktigste for meg her i livet er Jacob og Thomas!!! Min kjærlighet for de to er det vakreste og deiligste jeg har, ALT annet kommer i andre rekke.
1 kommentar:
Jeg føler at jeg begynner å gå tom for superlativer når det gjelder deg, min skatt! Men jeg kan bare gjenta det på nytt! Disse tankene er det flere i familien din også erkjenner - det å LEVE NÅ! Stor klem fra mammaein din, som er så vanvittig glad i sin strålende, vakre og intelligente datter!!
Legg inn en kommentar