11 februar 2011

Håpet er der ja

Hei nå er det lenge siden jeg har skrevet. Bare for å summere litt opp her. Det har blitt litt oppstykket og delt pga formen og at jeg også ikke har skrevet så mye selv på de siste oppdateringene mine. Jeg har vært veldig sliten egentlig i hele Januar. Det har vært preget av mye usikkerhet, tunge tanker og redsel for at ting ikke funker som det skal slik at jeg kan nå målet mitt om iallefall være i live om 5 år. Men jeg står knallhardt på det. Dere blir pokkern meg ikke kvitt meg så lett :)

Men litt om hva som gar preget meg. Jeg gikk på en cellegift som heter Navelbine til 25.januar. Jeg har noen kuler som man kan måle for å se om de minker og som kan gi en god indikasjon på om cellegiften funker. Det viste seg det at Navelbine ikkke hadde noen effekt, kulene hadde økt litt så samme dagen ble jeg satt på en ny type cellegift som heter Gemzar (vet ikke om det er riktig stavet men..). Denne nye vellegiften har jeg gått på siden da og har kontroll på kulene og om de har minket den 22.februar. Jeg hadde også kontroll hos øyelegem 25.januar og fant da ut at den ene øyet er så bra som det kan få blitt og det andre øyet er blitt verre, så synsproblemene fortsetter. Men jeg er glad jeg ser bedre på det ene øyet og det faktisk kommer lys inn på begge øynene, jeg SER jo faktisk. Og da skal jeg jo være glad. Jeg fikk noenforvirrende beskjeder om muligheten for at den ene øyet kan bli bedre, men ende konklusjonwn på det er at det fortsatt kan endre seg, men jeg har vel forsonet meg med at det kanskje ikke blir det. Bare det ikke blir verre nå tenker jeg. Jeg kan jo fungere med det synet jeg har nå, så får jeg bare gå på rumpa noen ganger da på dette glatte føret. Uansett så var det noen harde uker her med bare (nesten, bortsett fra det ene øyet) dårlige nyheter og det har nok gitt meg et litt høyere angstnivå. Så jeg har ikke vært mitt glade selv og klart å tenke veldig positivt, men det går bedre nå. Sist gang var jeg på lindrende enhet siden jeg på den andre cellegiften fikk litt smerter som jeg ikke fikk tatt toppene av, sleit litt med noen medisiner som jeg rett og slett ikke kunne bruke for jeg ble som en apatisk søvning zombie i et par dager. Det var bare ikke snakk om å gå på de, det er IKKE noe liv. Derfor var jeg på lindrende enhet og kunne heldigvis bruke noe veldig mindre sterkt. Jeg føler jeg har fått et helt nytt liv jeg bare ved å ta 2 tabletter av dette. Men samtidig med dette her har jeg nesten ikke hatt vondt de siste 2 ukene heller, så jeg håper cellegifta Gemzar gjør jobben sin, så jeg tror det er litt derfor også humøret og spiriten er litt bedre. Jeg har til og med begynt å gå noen korte turer igjen selv om jeg de 2 første dagene er ganske slått ut av cellegifta. Det er så herlig å komme seg ut å bruke kroppen sin og trekke frisk luft. Eneste problemet llitt er fatiguen. Kjenner den har kommet til gjengs tilbake. I går gikk jeg å leveret og henete Jacob i Barnehagen og tiden imellom brukte jeg på sofaen. Så det jeg tror at folk ikke skjønner er at om det skjer noe ekstra utenfor det så krever det ganske mye energi og at jeg bare bruker energi på en ting den dagen og da betyr det noen ganger at jeg ikkke får gått tur, eller at jeg må ta "steika" når jeg kommer hjem. Men luft er sååå viktig for meg.

Jeg skulle ha skrevet mye mere her, kanskje noe inspirerende men nå sier ryggen at jeg må gi meg snart.

Bare en ting til. Jeg har i det siste fått spørsmålet: Er du redd for å dø? 
Mitt svar på det er at jeg tror ikke selve dødsøyeblikket er noe å være redd for for da tror jeg at man kanskje føler lettelse, og at bevisstheten kanskje er et annet sted. Et sted hvor det ikke finnes noen smerte.
OM noen hadde spurt meg om jeg var redd for alle smertene og muligens komplikasjoner på min vei mot det uunngålige (dvs døden) så hadde svaret vært noe helt annet. Men som alle andre ting man ikke vet noe om bruker jeg veldig lite tid på å tenke på det fordi det henger på en måte ikke i tråd med hvordan jeg velger å ta det. Jeg velger å fokusere på det positive og tenke det at jeg er meg. Min kreftsykdom har sitt eget løp og det er ikke sikkert at selv om noen har hatt det på den ene eller andre måten at jeg kommer til å få det sånn. Kanskje det er å fornekte ting, jeg vet ikke....Jeg tror ikke det, Jeg tenker ar hvis det funker for meg å tenke positivt og ha noen positive grener å henge alle mine ting på så skal jeg bare fortsette med det. Ikke sikkert det funker for noen andre, men akkurat nå funker det for meg å henge opp i det gode og ikke tenke for mye på ting jeg ikke vet noe spesielt mye om. Fremtiden er jo der framme og jeg er her og nå jeg.

Jeg lever så lenge jeg lever, det gjør vi alle!!

Takk for alle meldinger, telefoner og kommentarer det betyr utrolig mye. TUSEN TAKK:

Kom på min utstilling:
Naturens gang: en utstilling om å leve
Vernissasje kl 17- 22  25.februar til 27. februar

http://www.cyanstudio.no/galleri/aktuell-utstilling/2/

10 kommentarer:

Ithil sa...

Hei Linda!!

Jeg sender deg en STOOOOOR klem.

Klem fra Tone ;)

Camilla M sa...

Hei min venn :-)

Stor klem fra meg også!

Krysser fingrene for at denne cellegiften skal gjøre nytten!
Det må være tøft å kjenne på kroppen hvordan de ulike smertestillende og behandlingene
påvirker deg. Godt at du fant ut hva som virket sløvende på deg og
fikk erstattet det med noe bedre så du føler deg mer "levende" og våken igjen.
Jeg beundrer virkelig tankegangen din, Linda! Du er så sterk og tenker så mange gode tanker! Det du skriver i bloggen din berører alle oss som leser den!
Jeg skal ut å puste litt frisk luft jeg nå - og nyte det! :-)

Klemmer fra Camilla.

Randi H. sa...

Hei :o)
Sterkt å lese om hverdagen din. Tøff og positiv jente du, og det kommer nok godt med. Masse lykke til videre, har lagt bloggen i feeden og titter nok innom igjen. Ønsker deg best mulig dager fremover :o)

Anonym sa...

<3..masse varme tanker til deg.

eljos sa...

Gode tanker fra meg også, de finner nok ut av det med medisinering etterhvert ser det ut som, slik at du fungerer bra! Og det er kjempeviktig. Stå på!

Anonym sa...

Jeg bærer meg over med deg, du er så utrolig at det er ei gru. Som vi sier på vår dialekt. Aldeles nydelig person er du, og jeg håper og ber at du får ditt ønske i oppfyllelse. Men det tror jeg så absolutt at du gjør. Du er råsterk og utrolig oppegående, frisk luft er beste medisin - for ikke å snakke om årstiden vi nå går i møte. Våren der alle får ekstra energi. Jeg vil her få lov til å overbringe en frisk god vår klem til deg og dine. Kos deg masse med skatten din har er nydelig akkurat som mamma'n sin. klemz fra også en alene mamma.

sa...

Tenker på deg!!

klem siv

Anonym sa...

Hei du er jo det mann kaller en knall sterk dame...posetiv er du og det er nok noe av medisinen. leste en gang i et blad når min mann var syk en kunne jo bli frisk med bare posetive tanker.. men hvem klarer det jo du er en av de som klarer det .stå på frisk luft og kos fra gutten din gjør underverker. klem fra ukjent dame

ole jonny sa...

Hei Linda

Jeg tar den trusselen:
Men jeg står knallhardt på det. Dere blir pokkern meg ikke kvitt meg så lett :)
-----alvorlig. Så da får du jammen følge den opp også...!!!

Og i og med at du nå også "ser", så får jeg kanskje begynne å barbere meg litt oftere, i fall jeg skulle møte på deg. Kanskje ikke veldig sannsynlig, og forresten ville du ikke ha kjent meg igjen allikevel hi hi...

Hva angår dine refleksjoner om døden, så er jo for det første ikke den aktuell foreløpig, i og med at vi ikke skal bli kvitt deg. Kjempefint..!!

For det andre, så tror jeg ikke den overgangen er så ille. Problemet er vel egentlig for de som sitter igjen når vi drar, og ikke aner hvor godt vi egentlig har fått det, når alle smerter og all annen skitt er borte.. Og selvfølgelig alt savnet som de sitter igjen med.

Og for det tredje så er det ikke så mange som slipper unna.. Jeg har hørt om bare en, og han ble hentet med "ildvogn" ifølge skriften. Men åssen det gikk med vogna, forteller historien intet om.

Men uansett.... så regner jeg med at du står han av, som de sier nordpå..
Stå på Linda.. Jeg kan ikke stå på for deg, men jammen skal jeg prøve å stå på med deg...

Og snart blir det sommer....

Klem
ole jonny

Anonym sa...

Hei alle

Jeg håper virkelig alle vile være med å dra i gang det nye samlingsstedet hvor kreftrammede og pårørende, slik at vi kan møtes og snakke sammen.

Hjelp dem å dra i gang dette flotte tiltaket!
De har hjemmeside www.kreft-forum.no
og facebook side Kreftforum.

Hilsen Turid