Håpet er der ja

Hei nå er det lenge siden jeg har skrevet. Bare for å summere litt opp her. Det har blitt litt oppstykket og delt pga formen og at jeg også ikke har skrevet så mye selv på de siste oppdateringene mine. Jeg har vært veldig sliten egentlig i hele Januar. Det har vært preget av mye usikkerhet, tunge tanker og redsel for at ting ikke funker som det skal slik at jeg kan nå målet mitt om iallefall være i live om 5 år. Men jeg står knallhardt på det. Dere blir pokkern meg ikke kvitt meg så lett :)

Men litt om hva som gar preget meg. Jeg gikk på en cellegift som heter Navelbine til 25.januar. Jeg har noen kuler som man kan måle for å se om de minker og som kan gi en god indikasjon på om cellegiften funker. Det viste seg det at Navelbine ikkke hadde noen effekt, kulene hadde økt litt så samme dagen ble jeg satt på en ny type cellegift som heter Gemzar (vet ikke om det er riktig stavet men..). Denne nye vellegiften har jeg gått på siden da og har kontroll på kulene og om de har minket den 22.februar. Jeg hadde også kontroll hos øyelegem 25.januar og fant da ut at den ene øyet er så bra som det kan få blitt og det andre øyet er blitt verre, så synsproblemene fortsetter. Men jeg er glad jeg ser bedre på det ene øyet og det faktisk kommer lys inn på begge øynene, jeg SER jo faktisk. Og da skal jeg jo være glad. Jeg fikk noenforvirrende beskjeder om muligheten for at den ene øyet kan bli bedre, men ende konklusjonwn på det er at det fortsatt kan endre seg, men jeg har vel forsonet meg med at det kanskje ikke blir det. Bare det ikke blir verre nå tenker jeg. Jeg kan jo fungere med det synet jeg har nå, så får jeg bare gå på rumpa noen ganger da på dette glatte føret. Uansett så var det noen harde uker her med bare (nesten, bortsett fra det ene øyet) dårlige nyheter og det har nok gitt meg et litt høyere angstnivå. Så jeg har ikke vært mitt glade selv og klart å tenke veldig positivt, men det går bedre nå. Sist gang var jeg på lindrende enhet siden jeg på den andre cellegiften fikk litt smerter som jeg ikke fikk tatt toppene av, sleit litt med noen medisiner som jeg rett og slett ikke kunne bruke for jeg ble som en apatisk søvning zombie i et par dager. Det var bare ikke snakk om å gå på de, det er IKKE noe liv. Derfor var jeg på lindrende enhet og kunne heldigvis bruke noe veldig mindre sterkt. Jeg føler jeg har fått et helt nytt liv jeg bare ved å ta 2 tabletter av dette. Men samtidig med dette her har jeg nesten ikke hatt vondt de siste 2 ukene heller, så jeg håper cellegifta Gemzar gjør jobben sin, så jeg tror det er litt derfor også humøret og spiriten er litt bedre. Jeg har til og med begynt å gå noen korte turer igjen selv om jeg de 2 første dagene er ganske slått ut av cellegifta. Det er så herlig å komme seg ut å bruke kroppen sin og trekke frisk luft. Eneste problemet llitt er fatiguen. Kjenner den har kommet til gjengs tilbake. I går gikk jeg å leveret og henete Jacob i Barnehagen og tiden imellom brukte jeg på sofaen. Så det jeg tror at folk ikke skjønner er at om det skjer noe ekstra utenfor det så krever det ganske mye energi og at jeg bare bruker energi på en ting den dagen og da betyr det noen ganger at jeg ikkke får gått tur, eller at jeg må ta "steika" når jeg kommer hjem. Men luft er sååå viktig for meg.

Jeg skulle ha skrevet mye mere her, kanskje noe inspirerende men nå sier ryggen at jeg må gi meg snart.

Bare en ting til. Jeg har i det siste fått spørsmålet: Er du redd for å dø? 

Mitt svar på det er at jeg tror ikke selve dødsøyeblikket er noe å være redd for for da tror jeg at man kanskje føler lettelse, og at bevisstheten kanskje er et annet sted. Et sted hvor det ikke finnes noen smerte.

OM noen hadde spurt meg om jeg var redd for alle smertene og muligens komplikasjoner på min vei mot det uunngålige (dvs døden) så hadde svaret vært noe helt annet. Men som alle andre ting man ikke vet noe om bruker jeg veldig lite tid på å tenke på det fordi det henger på en måte ikke i tråd med hvordan jeg velger å ta det. Jeg velger å fokusere på det positive og tenke det at jeg er meg. Min kreftsykdom har sitt eget løp og det er ikke sikkert at selv om noen har hatt det på den ene eller andre måten at jeg kommer til å få det sånn. Kanskje det er å fornekte ting, jeg vet ikke....Jeg tror ikke det, Jeg tenker ar hvis det funker for meg å tenke positivt og ha noen positive grener å henge alle mine ting på så skal jeg bare fortsette med det. Ikke sikkert det funker for noen andre, men akkurat nå funker det for meg å henge opp i det gode og ikke tenke for mye på ting jeg ikke vet noe spesielt mye om. Fremtiden er jo der framme og jeg er her og nå jeg.

Jeg lever så lenge jeg lever, det gjør vi alle!!

Takk for alle meldinger, telefoner og kommentarer det betyr utrolig mye. TUSEN TAKK:

Kom på min utstilling:

Naturens gang: en utstilling om å leve

Vernissasje kl 17- 22  25.februar til 27. februar

http://www.cyanstudio.no/galleri/aktuell-utstilling/2/