Here I am.
No make up.
No hair.
No mascara.
No nothing!!
Just me as I am!!



This is really hard for me but I need this for myself and for the greater purpose: Talking about cancer and not to keep it taboo.

Beauty lost?

I have removed my hair and the mask, there is only the core left: Me as I am.

Am I still beautiful or is it the symbols that together makes up my beauty. If I am ugly, are we all fake? From a surface point of view this is how real it gets. If my identity is the sum of how I dress, what kind of make up I wear, how skinny or fat I am, how my hair looks or how big my boobs are, does this mean that I have no identity exept from an unattractiv and cancerous one?

I am not asking because I want an answer, but because I want to reflect and others to think. Look at me and think (judge me if you want to, disagree or whatever; it means maybe that you have tought real thoughts around the subject matter).

Am I any different? Am I and others in the same situation, hairless and boobless, (though I am not boobless yet!!!) less beautiful? Can people see past it? Can they see me? Has the perception changed? And if so, how?

I am also beeing confronted with my own preconceptions I had about people like myself fighting cancer. I was wrong, and its not fair to put them and me in a box and shy away from them because of our own fear. I am HUMBLED by my own sterotyping and need to look past my own judgement, opinions and stereotyping. I apologize for my ignorance. I feel extremely humbled. I feel a different respect for my fellow people. I am not afraid anymore.

Pictures will be posted shortly.

"Mamma kaste håret sykehuset"

Nå har det vært en stund siden jeg har skrevet i bloggen. Det er mange grunner til det, men den viktigste grunnen er fornektelse og utmattelse. Etter første cellegift var jeg kvalm noen dager, veldig svak i kroppen og veldig trøtt. Samme dag som jeg ikke kjente meg kvalm lenger tenkte jeg: Nå kan jeg prøve ha normale dager igjen og fartet rundt hver bidige dag. Jeg og Jacob! Til venner og familie. Samtidig så gikk dagene til det punktet hvor immunforsvaret mitt lå totalt nede (og naturlig nok kan man bli litt sliten av det). Men i min egen tåke av fornektelse så kjørte jeg på videre med resultat i at jeg ble utslitt om kvelden og til slutt endte på sykehuset. Med feber og en hysterisk frykt fra alle leger rundt meg for å smitte meg med noe som kunne sette meg ut og i verste fall utsette kuren. Så der satt jeg: På isolat som en fange og stirret i veggen med en seng, et bad og en skjerm (radio, internett, tv) foran meg.

Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette men det gjorde meg faktisk godt å ikke ha muligheten til å gjøre noe annet. Jeg fikk faktisk hvilt ut mens immunforsvaret bygde seg opp igjen. Når jeg tenker på det så var mitt opphold på isolat ganske så begivenhetsrikt. Håret begynte å falle ut, både her og der. Jeg fikk tatt noen bilder (etterhvert som jeg kom meg igjen) med en slags mening. Og jeg barberte av meg håret med Thomas og Jacob til stedet å hjelpe meg. "Mamma kaste håret sykehuset". For mange ville kanskje det å miste håret være traumatisk, men for meg så ble det en veldig naturlig og positiv opplevelse. Jeg slapp jo å vente lenger på at det skulle begynne å falle ut slik at jeg kunne barbere det av.

Enda er jeg i en fornektelses fase og kan bli rivende rasende over at jeg er nødt til å gå igjennom dette her. Samtidig så blir jeg forbanna, fortvila og på samme tid positiv og beriket fordi ting blir veldig mye enklere for meg. Målene mine for livet er ikke lenger forgrenet seg i mange kompliserte og noenganger konfliktfylte veier. Det er bare blitt mye greiere og enklere, alt det andre som kommer inn og lager tåke har lettet slik at jeg kan klarere se hva jeg egentlig ønsker. Om 5 år kan jeg si at det jeg ønsker enkelt og greit er: Jeg ønsker å reise mer, jobbe som og/eller fotograf, være sammen med familien min og kanskje ha et bitte litt større sted og bo (men jeg kan godt bo her om 5 år så lenge jeg kan få til alle de andre måla). Jeg bor heller lite og har et godt liv enn å bo stort og mindre liv. (Hvis du skjønner hva jeg mener!). Det viktigste for meg her i livet er Jacob og Thomas!!! Min kjærlighet for de to er det vakreste og deiligste jeg har, ALT annet kommer i andre rekke.

Lykkesprederen min

Den gladeste og fineste og peneste gutten i verden og jeg kan ikke skjønne at det går an å bli så gla i noen. Mammaen din elsker deg over alt på jord!

Fantasi frykt?!!

Kanskje det hjelper å få det ut av systemet de to tankene som hele tiden kværner rundt i hodet so here goes: Jeg er redd for at cellegiften ikke skal funke og at spiriten min skal bli knekt av at det kanskje kan bli en lang og hard kamp. Jeg vil ikke at dette skal bli en av disse langtekkelige dramatiske kreftkampene rett og slett fordi jeg ikke vet om jeg klarer å holde spiriten oppe så lenge. Høres sikkert ut som om jeg har gitt opp allerede, men det har jeg så absolutt ikke! Det er bare tanker jeg slliter med og skulle ønske jeg kunne legge fra meg et sted. Jeg bare vet det at jeg er som et skjørt lite barn hvis trua og spiriten min går fyken. Hva har jeg da liksom? Hvor kan jeg få styrken til å fortsette fra da? Jeg er redd!!

Jeg er jo redd for noe jeg ikke vet noe om!

NÅ SKAL DU BLI BRA IGJEN

Om 2 timer, så får du første runde med cellegift. Selfølgelig er jeg redd og usikker, men alt i alt, så vet jeg at dette kommer til å gå kjempefint.

Både jeg og Jacob gleder oss til at du skal bli frisk igjen. Og i så måte, er dette en fin dag. Fordi i dag er første dagen som det faktisk skjer noe som gjør at du til slutt blir helt frisk.

Jeg er glad for at du er så positiv som du er i denne tiden. At du kan glede deg over ting som en parykk, selv om den på mange måter representerer sykdommen din. Du er så tøff som gjør det til noe positivt og artig. Glad du fant deg en fin parykk.

Fra begge guttene dine. Dette skal du klare helt fint. Husk: Uansett hvor syk man måtte være og uansett for slitsomt ting kan være, så husk at de fleste dager er bra, og de beste dagene i livet har du foran deg.

Gleder meg til å reise på mange turer sammen med deg og Jacob i fremtiden.

Thomas

Cellegift

Imorgen er dagen: da begynner den lange veien fram til å bli frisk igjen. Jeg begynner med cellegift! Endelig får jeg starta, sånn at jævelskapen i det minste ikke vokser seg større.(Hvis alt funker som det skal..). Ble innmari lei meg og pissed off (irrasjonelt sint...) når legen frarådet meg til å deise avgårde til syden i August. Men jeg skal iallefall prøve å komme meg avgårde når jeg har kommet litt inn i det og de ser hvordan kroppen min reagerer på hele prossessen.

Prøver å ikke tenke så mye på bivirkninger og ubehageligheter som følge av behandlingen. Det minste jeg vil gjøre er å bli enda dårligere bare fordi jeg spenner meg og kverner rundt med negative tanker om hvor jævlig cellegift kommer til å være. Nei, får nok bare ta det som det kommer, men innser at det ikke kommer til å bli en veldig behagelig opplevelse. Jeg har foresten kjøpt meg parykk idag og det var en velig positiv opplevelse. Nå får jeg det håret jeg aldri klarer å få til selv, bare på 10 sekunder. Woohoo!!!

For all my english speaking friends: Breastcancer!

 I have Breastcancer! I have created this blog because I realised that its a bit taboo to talk about and tell people that you have cancer, and espesially what kind of cancer you have. That puzzled me and I thought that thats just not right! We need to talk about this when so many lives are affected by this. Not only
womens lives,
but their families, boyfriends, husbands and children. Its also a good way for me to prosess all the emotions, thoughts and feelings I have before, during and after this. A third reason is to keep friends and family updated all the time instead of individually update 20 people everyday. Wich is very exhausting and not something I can continue to do. Anyway, this shit has taken a hold of my life and I am going to fight it and beat this. So to update you all I will have to tell you that I got the news 2 weeks ago. I will now next week have to have a meeting with the doctors and start kemotherapi as soon as possible. This will continue for the next 4 or 5 moths if it all goes well and the shit in my breast will shrink so they can operate it. After that I will have radiation (not sure what it is called in English but I am sure you get the idea). I will need all the support I can get, but I intend to live my life to the full as
much as I can with this thing. This decease will not run my life, as long as I can stand up I will run it!!! Its been a really long time since I have seen you all, but you have definitly been on my mind and espesially you college mates and the absurd times in Blackpool. I will be posing updates on this blog so keep watching. Love ya!!P.S: I welcome any comment on this

Det vi ikke tør å si

Jeg har i de siste dagene snakket med mennesker rundt meg om sykdommen og de fleste utrykker redsel for å snakke om det pga at de hele tiden tenker på hvordan jeg kommer til å reagere. Folk vil ikke støte, såre eller røre rundt i noe som er vanskelig, hverken for seg selv eller ovenfor meg som er rammet av kreft. Personlig synes jeg det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. I det å spørre spørsmål og bry seg så ligger det også et ansvar for den som faktisk spør og involverer seg om å følge opp og evt. takle de reaksjonene og meningene som kommer. Jeg forstår at det kan være vanskelig. Jeg har lenge tenkt det at folk er så redd for å vise omsorg og bry seg om hverandre. Det er gjerne sånn med oss nordmenn at vi bryr oss ikke nok, ikke engang når vi selv føler at vi maser og begynner å bli skikkelig til bry. Jeg vil iallefall nå si klart ifra en gang for alle at: Jeg synes ikke det er til bry at folk ringer, spør og graver og har tanker og meninger rundt omkring meg og min sykdom. Det må man få lov til. Jeg synes det er bra, det betyr at man har tanker rundt det og har i det minste beveget seg inn på et vanskelig område. At man har tenkt tankene og så gått ut med det til meg. Og om ikke til meg så kanskje til andre, som da igjen tenker og snakker om temaet. Jeg håper bare at ved å være åpne mot meg så kan også jeg få lov til å være åpen tilbake uten at det skal bli noe stress. Det har heller ikke oppstått noen ubehagelige situasjoner av den grunn, heller tvert imot. Det har vært forløsende og gjordt meg og de rundt meg mindre sensitiv for å snakke om brystkreften. Jeg har ved å være ærlig om dette og snakke om det begynt å få litt mer forståelse og kunnskap til kompleksiteten om hvorfor det er tabu å snakke om at man har kreft. Jeg har også opplevd en lettere stemning og lettelse fra de jeg har snakket med. Jeg tror det gir håp. Det gir ihverfall meg håp, motivasjon og krefter.

Ikke innlogget

Nå trenger dere ikke å være innlogget for å legge inn kommentarer lenger!!!

Når du vet...

En ting er å vite at man har kreft og føle seg helt frisk og ikke ha noe vondt noe sted. En helt annen ting er når man begynner å få vondt. I mitt tilfelle så er jo det i brystet og området rundt... Da kjenner jeg at jeg tenker på det hele tiden.
For alle som jeg kjenner og ikke vet hva som skjer nå så kan jeg fortelle det at jeg skal begynne med cellegift rett etter at jeg har møtt onkologene (eller onklene kan vi kalle dem!) noe som skjer i neste uke. Forhåpentligvis begynner jeg med cellegift neste uke også. Og da vil jeg miste håret, men det gjør ikke noe. Jeg skal jo skaffe meg det fineste håret i byen :) Da vil det holde på de neste 5 månedene, men tro dere meg jeg skal faktisk reise på ferie oppi alt dette her også. Jeg skal ligge halvdau og med ett ben nedi grava før jeg vurderer å ikke dra på ferie og leva livet og slappe av. Så hvis alt funker og den jævla dritten i puppen minker, så skal jeg fjerne hele røklet. Kanskje da også den andre puppen (kommer an på om jeg har et gen som gjør ting så mye verre). Når jeg da har kutta av meg sakene skal det være jul og hipp hurra. :) Det blir godt med avbrekk. Så skal jeg ta stråle behandling. Men jeg får ta en fase av gangen. Så det blir tøft, men nå vet vi hva som kommer til å skje så jeg faktisk kan innrette livet mitt etter det og faktisk ha et liv og ikke bare gå i et vakum å vente. Vente på hva døden? Vente på å leve? Nei,takke meg til, JEG LEVER NÅ!!

Sovabjønn

Zzz

Undertegnede

Reaksjoner

Ahhh, jeg kjenner at det krevde mye å bare poste det på internett!! Sitter med en klump i magen og litt nervøs etter at jeg leste nye kommentarer. Hadde ikke egentlig forventet noen kommentarer, ...og ihvertfall ikke hvordan jeg kom til å reagere på det selv. Puhhh....slitsomt!! Men om jeg skal ta meg sammen og si noe konstruktivt idag så må jeg bare si takk til de som hadde en reaksjon, noe å si, noe å bidra med. Istedet for å tie og late som om det ikke er noe i det hele tatt. Det er litt det jeg vil: La folk som er meg nære og andre å lese om hvordan dette er. Og selvsagt for å takle det selv, men det er jo innlysende.

Jacob gutten

BRYSTKREFT

Jeg har fått kreft! BRYSTKREFT!!! Det er visst litt tabu og få kreft idag og spesielt å fortelle til andre folk hvordan kreft type du har fått. Det virker som om de fleste andre som tenker på kreft og som ikke har hatt eller har kreft tenker på det som litt skamfult å få kreft. Akkurat som om det er deres feil eller noe sånt. Jeg synes det er underlig og akter i min kamp mot kreften og snakke om det og kanskje bidra til å bryte ned tabuet kreft. Kreft er forbundet med all verdens jævelskap, men faktum er at det er mange som får det og det er MANGE som overlever, faktisk de fleste vil jeg tro (mot hva det en gang var). Jeg opplever sjokk, målløshet og en slags beundring bare fordi jeg forteller folk at jeg har bryst kreft. Jeg vil ikke at alle andre skal pådytte meg noen følelse av skyld for å ha fått kreft, bare fordi de tenker tanken selv, hvis og om de noen gang skulle få kreft selv. Jeg ønsker ikke å la sykdommen bestemme min liv, men å leve med sykdommen mens jeg går igjennom dette her. Så det er bra for meg å skrive dette, jeg kommer til å oppdatere bloggen slik at andre kan ta del i dette. Jeg aner ikke hva jeg går til, jeg gruer meg og er redd men midt oppi alt er jeg opptatt av å leve livet mitt. Jeg er en optimist.