Gode nyheter

Hei, lenge siden sist og hei til alle og må bare si jeg får så mange flotte mld fra ukjente som engasjerer seg, og det er så flott å se at menneskeligheten ikke har forlatt menneskene på tross av alt det vonde som skjer i våre liv og ikke minst all frykten ute i verden. Jeg får tro på menneskene, hvis noen skal klare noe som helst så må det vel være mennesker i felllesskap. Tror jeg får strø litt kjærlighet ut til verden, kanskje det hjelper.

Uansett så var jeg hos legen igår og det ser ut som veksten av kreftcellene har stoppet opp litt og gått bittelitt tilbake, så det var helt utrolig deilig å få en god nyhet nå alså. Det skal vel nevnes at jeg har ikke tatt CT og MR, men vi har målt kulene jeg har rett under huden, også har jeg jo som sagt følt meg bedre til tider. Den siste tiden har jeg vært veldig utmattet, og jeg blir lei meg og irritert for at jeg skal være sånn hel tiden. Føler meg liksom aldri helt våken en hel dag. Jeg har det kanskje best akkurat nå jeg ligger i senga og våkner og da tenker jeg: HERLIG om jeg kan fortsette å føle meg sånn våken. Men trøttheten kommer gjerne, som regel som et smell. Eller jeg kjenner det på vei ut av senga, den slitenheten. Slitsomt egentlig. Så når jeg har en hel dag alene sånn som idag, så har jeg bare bestemt meg for å ikke gjøre noen ting. Jeg sliter med kvalme for tiden, også er jeg alltid litt ekstra sliten og tja kan man si "dårlig" ca 2 dager etter cellegift. Så det koster litt å skrive på bloggen for å si det sånn, men nå tenkte jeg at jeg måtte. For min egen del. Jeg håper at bivirkningene fra visse tabletter kan bli litt bedre etterhvert så det blir litt lettere. Men jeg tror nok jeg er ekstra sliten nå, et har jo skjedd mye rundt meg i de siste ukene og det å gå å lure på om cellegifta funker eller ikke er nok til å ta lufta ut av meg. Så jeg har nok kjent på ganske sånn anspenthet og angst i forhold til det. Det er et press på  meg å ha denne sykdommen, på alle som sliter med det egenlig. Man skulle jo tro at jeg hele tiden var positiv, men det har vært en tøff vinter med mange dårlige nyheter, så jeg er sikkert litt "fille" idag etter å ha prøvd å holde meg opp for å klare å få den ene eller andre beskjeden, så det blir litt sånn utladning og heldigvis på en positiv måte. Dette betyr jo også at jeg får lov til å dra på helsereisen med Ungdomsgruppen i kreftforningen den 4. mars og det skal bli innmari deilig. HURRA!!! Kanskje jeg klarer å slappe av litt der! :)

På fredag er det utstilling da og jeg gleder meg, men har også litt prestasjonsangst. Bare å få det til og få gjennomført det. Jeg håper jeg klarer å være der hele fradagen uten at jeg blir helt ødelagt. :) Men jeg må, dette er min sjans til å få det ut til verden og kanskje noen tenker litt ekstra og! Jeg tror det blir en veldig bra utstilling og vil si til alle: KOM KOM KOM!!! Vi sees der.

MInner om tidene igjen:

25.februar Åpning kl. 17.00- 23.00
26. februar og 27.februar kl. 12.00- 17.00

Naturens gang: En utstilling om å leve

Klem

Amta artikkel for alle som har etterspurt det, her kommern

Et nytt innlegg

Idag føler jeg meg ganske bra, gjorde minst mulig igår bortsett fra å gå meg en god tur ute i det fantastiske været. Det var herlig. Jeg pakka på meg det jeg måtte ha for jeg skulle iallefal ikke fryse. Jeg er så glad for at jeg er litt gladere og formen er litt bedre. Jeg håper på nå at jeg kan bli bedre og bedre, og det vil jeg jo bli håper jeg på. Nå er det faktisk under 2 uker til utstillingen min " Naturens gang: En utstilling om å leve". Det er godt på vei og jeg prøver å ikke stresse meg opp. Jeg har utrolig mange gode medhjelpere og de på Cyan Studio er fantastisk hjelpsomme og alrighte. Nå er det også under 3 uker til jeg skal dra til Landzarote med Ungdomsgruppen i kreftforeningen (som jeg fortsatt ikke har fått endelig grønt flagg av legen om jeg kan dra på, pga de må se om denne cellegiften Gemzar som jeg går på nå funker). Men så tenker jeg, jeg skal dra uansett jeg for da blir jeg vel ikke noe bedre enn jeg er på akkurat det tidspunktet alikavel, hvis man skal begynne å bytte til ny medisin. Da vil det vel kanskje bli en liten stund til jeg kommer. UANSET jeg skal på tur og utstillingen blit en realitet!!! KOM KOM KOM KOM å se!!                                                          

Håpet er der ja

Hei nå er det lenge siden jeg har skrevet. Bare for å summere litt opp her. Det har blitt litt oppstykket og delt pga formen og at jeg også ikke har skrevet så mye selv på de siste oppdateringene mine. Jeg har vært veldig sliten egentlig i hele Januar. Det har vært preget av mye usikkerhet, tunge tanker og redsel for at ting ikke funker som det skal slik at jeg kan nå målet mitt om iallefall være i live om 5 år. Men jeg står knallhardt på det. Dere blir pokkern meg ikke kvitt meg så lett :)

Men litt om hva som gar preget meg. Jeg gikk på en cellegift som heter Navelbine til 25.januar. Jeg har noen kuler som man kan måle for å se om de minker og som kan gi en god indikasjon på om cellegiften funker. Det viste seg det at Navelbine ikkke hadde noen effekt, kulene hadde økt litt så samme dagen ble jeg satt på en ny type cellegift som heter Gemzar (vet ikke om det er riktig stavet men..). Denne nye vellegiften har jeg gått på siden da og har kontroll på kulene og om de har minket den 22.februar. Jeg hadde også kontroll hos øyelegem 25.januar og fant da ut at den ene øyet er så bra som det kan få blitt og det andre øyet er blitt verre, så synsproblemene fortsetter. Men jeg er glad jeg ser bedre på det ene øyet og det faktisk kommer lys inn på begge øynene, jeg SER jo faktisk. Og da skal jeg jo være glad. Jeg fikk noenforvirrende beskjeder om muligheten for at den ene øyet kan bli bedre, men ende konklusjonwn på det er at det fortsatt kan endre seg, men jeg har vel forsonet meg med at det kanskje ikke blir det. Bare det ikke blir verre nå tenker jeg. Jeg kan jo fungere med det synet jeg har nå, så får jeg bare gå på rumpa noen ganger da på dette glatte føret. Uansett så var det noen harde uker her med bare (nesten, bortsett fra det ene øyet) dårlige nyheter og det har nok gitt meg et litt høyere angstnivå. Så jeg har ikke vært mitt glade selv og klart å tenke veldig positivt, men det går bedre nå. Sist gang var jeg på lindrende enhet siden jeg på den andre cellegiften fikk litt smerter som jeg ikke fikk tatt toppene av, sleit litt med noen medisiner som jeg rett og slett ikke kunne bruke for jeg ble som en apatisk søvning zombie i et par dager. Det var bare ikke snakk om å gå på de, det er IKKE noe liv. Derfor var jeg på lindrende enhet og kunne heldigvis bruke noe veldig mindre sterkt. Jeg føler jeg har fått et helt nytt liv jeg bare ved å ta 2 tabletter av dette. Men samtidig med dette her har jeg nesten ikke hatt vondt de siste 2 ukene heller, så jeg håper cellegifta Gemzar gjør jobben sin, så jeg tror det er litt derfor også humøret og spiriten er litt bedre. Jeg har til og med begynt å gå noen korte turer igjen selv om jeg de 2 første dagene er ganske slått ut av cellegifta. Det er så herlig å komme seg ut å bruke kroppen sin og trekke frisk luft. Eneste problemet llitt er fatiguen. Kjenner den har kommet til gjengs tilbake. I går gikk jeg å leveret og henete Jacob i Barnehagen og tiden imellom brukte jeg på sofaen. Så det jeg tror at folk ikke skjønner er at om det skjer noe ekstra utenfor det så krever det ganske mye energi og at jeg bare bruker energi på en ting den dagen og da betyr det noen ganger at jeg ikkke får gått tur, eller at jeg må ta "steika" når jeg kommer hjem. Men luft er sååå viktig for meg.

Jeg skulle ha skrevet mye mere her, kanskje noe inspirerende men nå sier ryggen at jeg må gi meg snart.

Bare en ting til. Jeg har i det siste fått spørsmålet: Er du redd for å dø? 

Mitt svar på det er at jeg tror ikke selve dødsøyeblikket er noe å være redd for for da tror jeg at man kanskje føler lettelse, og at bevisstheten kanskje er et annet sted. Et sted hvor det ikke finnes noen smerte.

OM noen hadde spurt meg om jeg var redd for alle smertene og muligens komplikasjoner på min vei mot det uunngålige (dvs døden) så hadde svaret vært noe helt annet. Men som alle andre ting man ikke vet noe om bruker jeg veldig lite tid på å tenke på det fordi det henger på en måte ikke i tråd med hvordan jeg velger å ta det. Jeg velger å fokusere på det positive og tenke det at jeg er meg. Min kreftsykdom har sitt eget løp og det er ikke sikkert at selv om noen har hatt det på den ene eller andre måten at jeg kommer til å få det sånn. Kanskje det er å fornekte ting, jeg vet ikke....Jeg tror ikke det, Jeg tenker ar hvis det funker for meg å tenke positivt og ha noen positive grener å henge alle mine ting på så skal jeg bare fortsette med det. Ikke sikkert det funker for noen andre, men akkurat nå funker det for meg å henge opp i det gode og ikke tenke for mye på ting jeg ikke vet noe spesielt mye om. Fremtiden er jo der framme og jeg er her og nå jeg.

Jeg lever så lenge jeg lever, det gjør vi alle!!

Takk for alle meldinger, telefoner og kommentarer det betyr utrolig mye. TUSEN TAKK:

Kom på min utstilling:

Naturens gang: en utstilling om å leve

Vernissasje kl 17- 22  25.februar til 27. februar

http://www.cyanstudio.no/galleri/aktuell-utstilling/2/

UTSTILLING: Naturens gang, en utstilling om å leve

,

Time	Friday, February 25 · 5:00pm - 8:00pm
Location	Cyan Studio Sa Jens Bjelkesgate 13A Oslo
	Cyan :studio
More Info	Dette prosjektet har sprunget ut fra fotograf Linda Haugvaldstads møte med brystkreft. Brystkreften gjorde at fotografen møtte sin egen dødelighet i en alder av 29 år. "Ett nytt perspektiv har tvunget meg til personlig utvikling og å leve livet på en ny måte. Jeg reflekterer over min egen dødelighet - og alderdommen - denne frykten vi alle kjenner på for å bli gammel og for å dø". Linda Haugvaldstad presenterer en sterk utstilling som vekseler mellom brutal realisme og drømmende visjoner. "Jeg ønsker at andre skal se den utilslørte sannheten, snakke om kreft og ta ansvar for eget liv og helse." Vernissasje fredag 25. februar kl. 17-23 Også åpent lørdag 26. og søndag 27. kl.11-17

Nrk er på besøk

Dette er en interesant opplevelse egentlig. Det har gått veldig bra, og jeg har måtte tenke meg om på gamle saker jeg ikke har kjent på en stund, men det har gått bra. Håper bare Hollywood fjeset holder seg.
Tenk at Nrk villle prate med meg. Tja det er vel sånn at denne jenta har litt å si. Jeg har som sagt ikke skrevet så mye i det siste men det er pga synet. I går fikk jeg endelig resultat på øynene. Det høyre øyet er visst nok så godt som det kan bli, og det er vi jo veldig glad for. Det vestre øyet har blitt verre og løsnet enda mer fra nettheninnen, men jeg ser da i det minste fortsatt.