Litt utfordrende nå

Hei jeg skulle ha skrevet litt på bloggen men jeg ser så dårlig her så det blir mye feil og det ee slitsomt. Men det går opp og ned for meg og i de siste dagene har det vært tøft for meg. Jeg får tunge tankene nå som jeg er hjemme og kjenner på hva jeg kan gjøre, hva jeg må gjøre og hva jeg faktisk klarer. Jeg er lei meg og redd for jeg føler at min behandker  er litt for nøytrale noen ganger, jeg er alt for å forholde meg til fakta og synes det er bra ig sånn sett så har ingen gjordt noe galt og dette  er ingen utlevering. Jeg tenkte som så kunne legen ikke spandert et oppmuntrende ord som at vi får håpe da at vi får HÅPE at det går bra. Jeg ble veldig lei meg sint og frustrert og så hvor sårbar jeg egentlig er i denne i stiuasjonen. Er ikke det litt av jobben da, holde motet oppe ikke knekke bidra til en allerede utfordrende situasjon. Forstå meg riktig jeg er fornøyd med den behandlingen jeg har fått men det er den ene gangen som ikke oppfattes som noe i det hele tatt som jeg kjenner på.Hele tiden venting på noe nyytt, beaqrbeide og innstille seg på noe nytt for så å godta det. Det er liksom er prosess hele veien for å kunne leve hodt, akseptere og kunne godta. Jeg er lei meg og ned trykt og kjenner der er litt vanskelig å holde de vonde tankene unna nå. Prøve å kjenne litt på den kjærligheten jeg har runst meg men akkurat nå får jeg bare klump i halsen bare jeg tenker på det.Jeg vil ikke være sånn, det er  tøft å være den som må si til seg selv hele tiden at det går bra, dette takler jeg og tenk på alt det fine i mitt liv. Men i kveld klarer jeg ikkr Har begynt på ny cellegift men har kjent på masse vondter den siste uken  og det bekymrer meg vel litt. Eller mer enn jeg tror tror jeg.

Jeg har bare lyst til å skrike ut, gråte til jeg ikke har mer tårer igjen og få det ut og unna. Jeg får lyst til å skrike ut . hvorfor meg? Jeg føler en slags sorg nå, akkurat som om jeg har mistet noen. Jeg har mista helsa nå tror jeg….jeg vet ikke føler meg bare nedkjørt med effejt av stråling og ny cellegift (alså vondter og bieffekter). Jeg er så redd det ikke skal bli bedre enn dette. Men jeg føler at jeg  ikke kan  tillate meg å tenke sånn…. Kanskje det blir litt mindre farlig ved at jeg skriver det. JJeg som mor også kjenner jo på redselen ovenfor at min lille sønn skal miste mammaen sin, bare gi meg 5 år til minst sier jeg hele tiden. 5 verdifulle år av min sønn sitt liv. Helst skulle jeg hatt 20 eller mer. Men med mindre det kommer noen  ny kur så forholder jeg meg realistisk til det at jeg er på min 3  cellegift og har 2  reelle alternariver til gvis ikke denne funker og det er utrolig skremmende.

Jeg prøver å holde hodet hevet og motet oppe, men jeg sliter litt med de vonde tankene mine. Det er godt å se at lillegull har det bra. Midt oppi alle mine vonde tabker så går det en f ….. i meg også. Faen heller tenker jeg, jeg lever mens jeg lever og uansett om alt dett blir bedre eller ikke så skal det f… ikke stoppe meg. Det er det som får meg ut av det og opp. Men gi meg styrke nå tenker jeg.

Beklager alle skrivefeilene men jeg ser tastaturet dårlig her.

Takk for støtte.

Hilsen mamma Linda