14 juli 2010

De tankene jeg nesten ikke tør si

Her skal jeg skrive litt om hvordan jeg har hatt det i den siste tiden.

Litt om hvordan jeg egentlig har det til tross for alle mine gode opplevelser og minner den siste tiden sammen med disse fantastiske vennene mine. Jeg er sliten pga cellegiften, utmattelse og det psykiske stresset jeg er under ved å ha denne sykdommen. Cellegiften kjenner jeg begynner å ta i form av at jeg må slappe av mye mer. Jeg er trøtt og går på en smell hvis jeg har for mange dager hvor jeg gjør for mye.

Jeg tenker masse på det at når jeg blir dårligere og dårligere og ikke er mitt bilde selv som skravler, engasjerer seg og gir, så vil det ikke være spesielt spennende og givende å være sammen med. Jeg er redd at mine venner vil forsvinne da. 1. fordi det å være sammen med meg ikke gir dem noe, og 2 fordi det blir for tungt og de kjenner ikke den andre Lindaen som kommer når problemene tårner seg opp og behandlingen går framover.

Det andre som knekker meg helt er muligheten for at jeg noensinne møter en god, snill mann som jeg klaffer med og er i et gjensidig hengivent og godt forhold med. Det har jeg aldri opplevd på ekte over tid og det ironiske ved dette er at dette er det eneste jeg noensinne har ønsket meg. Dette blir veldig personlig, men jeg har lovt meg selv å være åpen og ærlig og ikke rosemale alt.

Tanker kommer over meg om hva som venter meg litt lengre ned i sykdomsforløpet. Jeg går motvillig smerter og dårlig helse i møte, men er fast bestemt på å gå på taxol til krampa tar meg. Om jeg så har blemmer, vonde fingre, betente negler, smerter i ledd, stikkende og numne føtter, slimhinner som blør av ingenting og væskeansamlinger i kroppen så jeg ser ut som michelini mannen, så skal jeg gå på den medisinen til den ikke funker lenger. Ikke faen om bivirkningene skal få stoppe meg når jeg har hatt det hundre ganger verre første runden med FEC kurer.

Det plager meg at jeg mister hår, og håret mitt er blitt skikkelig tynt. Men blir det for ille så får jeg bare shave det av og gå med skjerf. :(

Men mest av alt kjenner jeg på magen, den er ugrei og gråten sitter i halsen og vil ut.
På lørdag snakket jeg med ei venninne om de verste tankene rundt dette med kreften. Jeg gruer meg virkelig for smerter, og at den ene tingen etter den andre avløser hverandre i forhold til ting i kroppen som oppstår og må håndteres. Begynnelsen på døden, begynnelsen på det å begynne å dø når kroppen og organer stenger av og svikter enten pga kreft eller mange, mange cellegiftkurer. Ubalansen i kroppen, og friske celler som blir drept som følge av gifta.

Jeg er redd.

Hadde jeg hatt et valg så hadde jeg valgt å være sånn som jeg er nå helt fram til jeg evt skulle dø. For en dag skal jeg dø, en dag skal vi alle dø, forhåpentligvis ikke før om mange år. Jeg vil ikke sakte dø. De verste tankene rundt dette her er at jeg ikke vil dø sånn og evt til slutt ligge og må ha hjelp til alt, og at noe nytt dukker opp hele tiden som må fikses av helsepersonell. Vi dør jo ikke på en naturlig måte i dette livet lenger og i denne tiden. Og på den ene siden skal man jo være gla for det. Hadde vi latt naturen gå sin gang så hadde jeg vært dø for lenge siden av fortidlig fødsel. Født i uke 27. Hadde det ikke vært for legevitenskapen igjen hadde jeg dødd da, for 33 år siden. Hadde det ikke vært legevitenskapen og en voksende milt når jeg var 5 år så hadde jeg dødd. Hadde det ikke vært for legestanden første runde med kreft så hadde jeg iallefall dødd. Poenget er iallefall at vi dør ikke naturlig lenger, vi reddes og vi langpines. På en måte kan man si det at når kroppen brytes ned sånn som nå så har man begynt å dø. For hvis ikke det er kreften som skrider fram så er det iallefall behandlingen som skrider fram. Og på et eller annet tidspunkt ned i sykdoms forløpet skal jeg dø. Det er dette jeg frykter, den langpinte dødsprossessen. Mange vil sikkert si at jeg må ikke tenkte sånn. Men LA MEG få ha disse tankene. De er mine, og som jeg ser helt naturlig for et menneske hvis liv har blitt stilt ovenfor sin livs eksistens med en best før dato(som en venn sa).

Hadde jeg hatt kontroll over det så ville jeg ha spart familien min og vennene mine den belastningen å se på at jeg dør ved å antageligvis planlegge min egen død før sykdommen kom så langt at jeg ikke var i stand til det. Hvis det er snakk om veldig kort tid igjen alikavel( når den tid kommer om mange, mange år) når man først er kommet helt dit hvor sykdommen er langt framskreden og alle behandlingsalternativer er brukt opp så hvorfor kan man ikke ha litt verdighet igjen og dø slik man selv vil. På en strand med bølgeskvulp eller under torden og lyn og plaskregn. Jeg var på Holmsbu for 2 helger siden, det var helt fantastisk og da slo tanken ned i hodet mitt: "Her kunne jeg ha dødd" og mente det også.

Hvorfor skal ikke jeg ha kontroll over når jeg skal dø når den dagen kommer og beskjeden kommer en eller annen gang uansett?

9 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg ville bare fortelle deg at du er i tankene mine Linda :-), og at det er bra at du tørr sette ord på alle tankene du går med til daglig. Stor klem fra Gry

Anonym sa...

Uff, Linda - så trist å lese, men fint også fordi du er så flink til å skrive. Du formidler så godt hvordan du har det vondt...hvis du skjønner hva jeg mener.. Stå på Linda!!

Beate

sa...

Du er så flink til å sete ord på tankene dine Linda,- både de gode og de du nesten ikke tør si...synes det du skriver er ekte ,
du velger det positivei det negative du snur det tunge til noe lett,- da får det gode plass i oss da får vi vist fram noe godt. Det er det vi må ha ,det er det vi må bruke,
det er det vi trenger!!

orker du å treffes en dag tror du?
Lenge siden jeg har sett deg nå:-)

klem fra Siv

Ithil sa...

Hei Linda!!
Jeg ville bare si til deg at det alltid er "givende" å være med andre mennesker. Kansje det er vennene dine som får en mulighet til å gi; Gi til deg!!? At det er du som skal ta i mot denne gangen?
Man kan lære noe av alle mennesker man møter, og man kan lære alle mennesker man møter noe.... Ikke gå og bekymre deg for at du ikke skal være "givende" å være sammen med. Vær så snill! Du er flott, og du er alltid LINDA!

Jeg kom på Enigma`s Return To Innocence her jeg sitter:


That`s not the beginning of the end
That`s the return to yourself
The return to innocence

Love-Devotion
Feeling- Emotion


Don`t bee afraid to be week
Don`t bee afraid to be strong
Just look into your heart my friend
That will be the return to yourself
The return to innocence

If you want, then start to laugh
If you must, then start to cry
Be yourself don`t hide
Just belive in destiny

Don`t care what people say
Just follow your own way
Don`t give up and use the chance
To return to innocence

Det er litt mere tekst på sangen men du vet kansje hvilken sang jeg mener...

Mennesker som TØR å gråte er for meg STERKE MENNESKER! De er i kontakt med følelsene sine. Følelser er kroppens språk....

Jeg harlyst til å skrive ned ett sitat fra Paulo Coelho`s bok: Håndbok for lysets krigere.

Når læremesteren ser at krigeren er nedtrykt, sier han:
"Du er ikke den du synes å være i disse tunge stundene. Du er mye mer enn som så. Mange har forlatt oss- av grunner vi aldri vil forstå- men du er fortsatt her. Hvorfor har Gud tatt til seg så fantastiske mennesker, og latt deg være igjen?
Her og nå er det millioner av mennesker som har gitt opp. De føler ingen glede, de gråter ikke, de venter bare på at tiden skal gå. De har mistet evnen til å reagere.
Men du, du er lei deg. Det viser at sjelen din fortsatt lever".


Stå på videre Linda! I kjærlighet og lys <3 <3 <3

Klem fra Tone

Ithil sa...

Hei Linda!!
Jeg ville bare si til deg at det alltid er "givende" å være med andre mennesker. Kansje det er vennene dine som får en mulighet til å gi; Gi til deg!!? At det er du som skal ta i mot denne gangen?
Man kan lære noe av alle mennesker man møter, og man kan lære alle mennesker man møter noe.... Ikke gå og bekymre deg for at du ikke skal være "givende" å være sammen med. Vær så snill! Du er flott, og du er alltid LINDA!

Jeg kom på Enigma`s Return To Innocence her jeg sitter:


That`s not the beginning of the end
That`s the return to yourself
The return to innocence

Love-Devotion
Feeling- Emotion


Don`t bee afraid to be week
Don`t bee afraid to be strong
Just look into your heart my friend
That will be the return to yourself
The return to innocence

If you want, then start to laugh
If you must, then start to cry
Be yourself don`t hide
Just belive in destiny

Don`t care what people say
Just follow your own way
Don`t give up and use the chance
To return to innocence

Det er litt mere tekst på sangen men du vet kansje hvilken sang jeg mener...

Mennesker som TØR å gråte er for meg STERKE MENNESKER! De er i kontakt med følelsene sine. Følelser er kroppens språk....

Jeg harlyst til å skrive ned ett sitat fra Paulo Coelho`s bok: Håndbok for lysets krigere.

Når læremesteren ser at krigeren er nedtrykt, sier han:
"Du er ikke den du synes å være i disse tunge stundene. Du er mye mer enn som så. Mange har forlatt oss- av grunner vi aldri vil forstå- men du er fortsatt her. Hvorfor har Gud tatt til seg så fantastiske mennesker, og latt deg være igjen?
Her og nå er det millioner av mennesker som har gitt opp. De føler ingen glede, de gråter ikke, de venter bare på at tiden skal gå. De har mistet evnen til å reagere.
Men du, du er lei deg. Det viser at sjelen din fortsatt lever".


Stå på videre Linda! I kjærlighet og lys <3 <3 <3

Klem fra Tone

Anonym sa...

Hei Linda
Trist å høre at du har fått tilbakefall, men du har veldig mange fornuftige og naturlige tanker som du beskriver flott!! kan tenke meg det er godt for deg å få det ut på "papiret". Tenker ofte på deg.. stor klem Heidi H

Kjersti sa...

Kjære Linda!
Du skal vite det, at jeg tenker på deg hver dag. Tenker på alt du har vært igjennom, og alt det som ligger foran deg..... Jeg er så ufattelig trist på dine vegne,og jeg beundrer stå-på viljen din! Du inspirer meg til å selv ikke gi opp når verden går meg imot. Ja, du er faktisk det sterkeste mennesket jeg kjenner. Jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, for det er en situasjon jeg umulig kan sette meg inn i. Men du har ihvertfall min fulle og hele støtte, og jeg er der for deg når som helst, dag som natt! vi har hatt så mange fine samtaler, som jeg bærer med meg hele tiden, og jeg gleder meg til å ha enda flere sånne samtaler med deg fremover.
Stå på vennen! Du har alle venner og familie i ryggen, som kjemper kampen med deg så godt vi kan.
Masse masse glad i deg! Ser frem, til vi kan møtes.

Stoooooooor klem fra Kjersti

Anonym sa...

Hei Linda!
Jeg kjenner meg så godt igjen i dine tanker om at dine venner ikke ønsker å være med deg dersom du ikke er ved dine fulle fem. Om at de ikke orker å ta del i de tunge stundene også. Samme følelse har jeg hatt det siste året. Har hele tiden presset meg til det ytterste for å være sosial og være den samme gamle Lene som alltid er glad og full av liv. Men de som er dine virkelige venner orker også å ta del i dine tunge stunder. Og for de osm ikke orker det...ja da er de ikke ekte venner (noe du helt sikkert vet). Du virker så trygg på deg selv og du vet hvilke verdier du har som andre også setter umåtelig stor pris på. Så ikke vær verdensmester hele tiden, men tillat deg også å få være syk noen ganger. vennene dine aksepterer det! Fokuser på alt det du klarer å gjøre, for ut i fra bloggen din er det vanvittig mye! herregud for et aktivitetsnivå på deg. Du orker mye mer enn hva jeg orker i løpet av en dag. Men ikke press deg. Det er mye bedre å orke litt hver dag enn masse en dag. Og tillat deg selv og ligge rett ut noen dager. Kose deg med tv, godis og gode bøker. Det er viktig å gjlre også sykedagene til noe positivt:-)

Du skriver om at du kanskje ikke får muligheten til å finne en god og snill mann som passer for deg. Da jeg leste dette tenkte jeg på en artikkel jeg leste i Dagbladet for noen uker siden om et tvillingpar som hadde fått kreft begge to. Han ene var blitt frisk, mens han andre kjempet nå på 10. året. Han møtte sin kjærlighet midt oppe i dette kreftforløpet. Han var vel og merke friskmeldt på det tidspunktet han møtte sin kjære, men kun noen måneder etter fikk han beskjed om spreding. Hans kjære sa at hun helt fra de møttes var klar over risikoen for at han fikk tilbakefall av kreften, men kjærligheten var så sterk at hun var villig til å ta den sjansen. De giftet seg og hun kjemper i dag ved hans side. Så som du ser, det er mulig selvom du har kreft:-) Det vanskeligste er vel å finne denne mannen om manhar kreft eller ikke. For guuuuud å mange raringer det er der ute...haha!!!! Men så søt og smekker som du er så finner du han vet du;-)

Fortsett med de gode tankene Linda, men det faktisk lov å få negative tanker innimelom. det er slik vi blir sterkere og får ny giv til å tenke positivt!

Følger med deg!

Klem fra Lene

Anonym sa...

In fact when someone doesn't know after that its up to other users that they will help, so here it occurs.

Have a look at my homepage cellulite treatment reviews