Positivisme

Som skrevet og forklart i innlegget under i' Smaller devil...' så har svulsten minket. Ikke bare minket men sprekki opp og er i 6 mindre fragmenter (ja alså nesten da...). Der den største kulen er 1,7 cm, 1 på 8 mm og de andre rundt 3- 5 mm. Og det er jo bare helt fantastisk.

Den siste tiden har vært kjempebra for meg. Jeg har vært i mye bedre form enn på lenge faktisk. Grunnen til det er at jeg har faktisk bare hørt veldig på kroppen og sovet veldig mye (jeg drar aldri noen steder med mindre jeg har en seng å legge meg ned på skulle jeg ha behov for det.. nesten). Selv om jeg har klart meg uten de siste dagene. Jeg har følt at jeg har mye mere energi denne gangen etter 1 1/2 uke. Så den siste uka har vært knall (iforhold til på mange måneder fysisk sett). Det har virkelig hjulpet å legge ansvaret fra seg og over på noen andre mht hus og barn. Jeg tror det er derfor.

Jeg har også rukket å tenke mere bevisst på døden og min egen sykdom. Jeg har faktisk tenkt mye på det, uten at det har sendt meg ned i ytterste mørke. Før har jeg bare fått en knivende smerteful følelse av å tenke på døden og at man ikke helt vet hvordan det kommer til å gå. Det høres kanskje absurd ut når jeg sier det at å tenke bevisst på døden og snakke om det har vært en lettelse. Jeg prøver jo å unngå å tenke at dette her er noe jeg kan dø av, det blir en tankegang som ikke egentlig hjelper til noe. Men å tenke på døden hjelper meg å innse, akseptere og faktisk leve med at jeg er syk og redusert en periode i livet mitt. Det tar presset litt av mine skuldre for å tenke at alt skal være sånn som det har vært i dagliglivet.

Det hjelper meg også å ta tak i det å konsentere meg i å prøve å endre tankegangen min i hva jeg bruker tid og krefter på. Jeg prøver nå å legge om tankegangen min slik at jeg ikke bruker masse tid og energi på ting som egentlig ikke gjør noen nytte f.eks drittsekken som snek foran meg i køen, idioten som kjeftet ned en butikkansatt eller sure, uhøflige mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv. Slike dumme ting som jeg kanskje før brukte unødvendig krefter på å irritere meg over eller bekymre meg over. Eller å bekymre meg over at folk liker meg eller ikke, eller hva de tenker eller eller eller osv. Ja lista er lang og jeg er sikker på at alle vet hva jeg mener. Sånne ting som bare suger energien ut av deg og avleder oppmerksomheten bort fra hva som virkelig er viktig. Det å kunne filtrere bort sånne ting som bare tærer på en for ingenting. Jeg tror det er viktig for meg å kunne bli bedre på sånt. Sånn som f.eks det at jeg ser at Jacob har det helt topp, han følger utviklingen og er sunn og frisk og en utrolig glad og fornøyd unge , mens jeg fortsatt sitter å "føler" at jeg burde ha dårlig samvittighet fordi jeg "føler" kanskje at jeg ikke er så mye sammen med han som "andre folk" er sammen med ungene sine. Men innerst inne så vet jeg jo at alt er bra og at jeg er sammen med ungen min og har kontakt med han på alle mulige måter. Jeg vet innert inne at jeg er der 100% når jeg er sammen med gutten min, og det er det som teller. Ikke hva alle andre måtte tenke, føle, vite og ha det. Det er sånne ting jeg også tenker mye på. Jeg må liksom omprogrammere de tankene i hjernen min. Det tar så mye tid å tenke slike tanker om hva andre måtte mene og forvente og hva som er normalt og ikke normalt. Det eneste jeg får gjordt noe med er meg selv. Jeg får bare gjordt så godt jeg kan, selv om jeg alltid streber for perfeksjon (og da kan man jo bare pakke sammen hvis noe aldri er ok eller bra eller godt nok der og da.) Prøver heller å tenke det at imperfeksjonisme er det som definerer oss og skiller oss ut...