Trøtt

Hmmm jeg tenker på hvor heldig jeg er, jeg tenker på alle de omkomne i bombeeksplosjonen og på utøya og et bilde i avisa av gjerningsmannen (han fortjener ikke å bli nevnt med navn, ialllefall ikke på min blogg) hvor han har et smil rundt munn og uttrykk i øynene av nesten triumf; Avskylig er det!!

Og alt dette minner meg på hvor tilfeldig livet er, at vi vet aldri hva som kan skje og når det er vår tur til å ikke eksistere mere. Forferdelig at unge folk dør, barn, gamle som unge. Døden blir så tung å bære når man vet at man ikke vet. Da blir vel den eneste muligheten å snakke om det, skrive om det også godta det...eller? Sier ikke at jeg har svaret, men midt oppi alt det vonde med døden og døde mennesker så har folk overalt vist en utrolig kjærlighet, og det er jo det vi trenger for å bekjempe dette her. La kjærligheten få gro og prøv å overse likegylighet og nummenhet. (Nå høres det ut som jeg preker igjen og det sier meg at da skal jeg avslutte). Jeg skal avslutte med at jeg er redd jeg og, redd for å ikke vite når livet mitt skal ta slutt, redd for å ikke få etterlatt med nok til lille gutten min.

Takk til alle som engasjerer dere, ikke lar menneskeligheten bli til stein og som følger med på min blogg og muntrer opp min hverdag.