12 mai 2011

Ikke noe å si

Jeg har ikke noe å si for tiden føler jeg, derav lite skriving tror jeg. Jeg kan skrive om det som man burde bekymre seg minst over i min situasjon da: utseende!! Jeg har endret utsende pga kortison. Har skikkelig rund ansiktform og dobbelthake og en rund mage som bare stikker ut. Dette er jo totalt uvesentlig å henge seg opp i, men jeg er litt lei meg. Jeg ser ikke ut som meg selv lenger og hver gang jeg ser meg i speilet blir jeg mint på det, mint på kreften og hva jeg bare ønsker skulle dra pokker i vold!! Det er en mindre ting og er ikke noe jeg tenker på hele tiden, men det skaper et visst ubehag.
Fra en bitteliten uvesentlig ting som utseende over til noe mer viktig. Siden jeg sluttet med cellegift har det langsomt gått oppover, og jeg kan ærlig talt si at jeg har det mye bedre fysisk og psykisk nå.

Litt før påske begynte jeg å få skikkelig smerter i ryggen og nedover hofta, låret. Det var vondt å tråkke ned på venstre side, så jeg tok kontakt med sykehhuset. Nå er smertene smertelindret og det er bestilt en ny mr av rygg og bekkem for å se om noen svulster har vokst slik at kanskje Isjasnerven ligger i klem. Jeg håper ikke noe av dette er tilfelle og at smertene bare var forbigående (jeg har hatt det en gang før, men da varte det veldig kort). Jeg har prøvd å gjøre noe positivt hver dag og har vært ganske flink til det, og uten smerter hele tiden så er det mye lettere. Så jeg sier til dere som jeg pleier å si til folk jeg møter og lurer på hvordan jeg har det. Jeg har det bra og kan virkelig ikke klage. Jeg har fantastiske venner som stiller opp, en herlig, glad sønn som er god som gull, støtte fra familien min og en super kjæreste. Og ikke minst et nærmiljø og folk på bloggen og overalt som er uvurdelig kilde til støtte og oppmuntring. Og det gjør at jeg føler meg så takknemlig. Jeg tenker at hver dag jeg lever er bare kjempebra, et mirakel. OOg jeg er veldig glad for det. Det hjelper jo også med lyset, sola og varmen og å være smertefri. Jeg kan late som og føle meg som normal litt, og det tror jeg er viktig for alle. Bare gjøre sånne enkle ting som å gå å handle selv, den selvstendigheten. Jeg er en person som alltid har lagt mye vekt på at jeg klarer og ordner opp selv så det har vært en prosess og å venne seg til å være så avhenig av folk. Fortsatt er jeg mye trøtt og sliten, men jeg kan jo alltids hvile når jeg er hjemme alene eller har hjelp. Så det har vært litt mestring å kunne gjøre små ting som bygger oppom noen av de tingene som alltid har vært meg.
Alle ha vi jo hverdagsproblemer, men jeg vil ikke at de skal styre den tiden jeg har igjen. Jeg vil ikke at de skal ta opp verdifull tid ved at de gnager på meg (og det er virkelig lettere sagt enn gjordt alså!!)
Frykt er også noe som fyller ofte, kunsten er vel å akseptere at man har frykt enten reel eller ikke og prøve å møte det hver dag. Jeg har funnet ut at man må jobbe med seg selv hver dag for å kunne takle frykten. Dvs snu tanke trenden og den negative spiralen man ofte begynner i. Og det er klart jeg har vært mye nede og redd og er det fortsatt, men jeg klarer å nyte også. Så akkurat nå har jeg det bra!!

Klem fra Linda

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei igjen Linda :) .. Så godt å høre at du har det bedre nå..Tenker mye på deg.
Hvorfor bor vi så langt unna hverandre.Er liksom ikke bare å gå en tur til deg eller å sette seg i bilen å kjøre et kvarter..Blir så altfor vanskelig å få besøkt deg, er så altfor mye som skjer både hverdager og helger.Og skjer det ikke noe en helg, så er man så sliten at man må slappe av.Det som trøster meg er at jeg kan skrive til deg her, sende deg melding eller kanskje å ringe deg.Men det er noe annet å møte deg personlig..og det skulle jeg såå gjerne.Ønsker deg en fin 17 mai.Og sier: Håper vi kan sees i nærmeste fremtid. Mange varme, gode, lange og kjærlige KLEMMER fra Kari-Anne :)

Anonym sa...

Du må være denne damen :
Be the kind of woman that when your feet hits the floor each morning... the devil says...
oh crap, she`s up... ;)

Stå på, du er heeelt rå

klem og stor beundring

pia