29 november 2010

Så var det en ny runde da

Legen min fra Kreftsenteret ringte meg idag og det som skjer videre nå er haste MR av hodet og henvising til en øyelege for å se hva som skjer og/ eller for å avkrefte at det er noe kreft noen steder det absolutt ikke burde være noe. Han håpet at jeg fikk Mr time denne uken og beskjed om at jeg kunne godt begynne å mase på onsdag hvis det ikke hadde skjedd noe. Joda klart jeg skal ringe!! Jeg er jo masern!! Dette med en en endret kul eller hva jeg skal kalle det rett over kneet fikk vi ta når jeg får meg time med legen i nærmeste framtiden, det viktigste nå var hodet og øynene. Og jeg er så enig så enig.

Uansett greit å få det utreda og eventuelt fikset det på veien istedet for at ting utvikler seg, det kan vi ikke ha noe av. Jeg har det ganske greit egentlig!!
Holder dere oppdatert.
Ha en flott kveld, det skal vi med å besøke bestekompisen til lille gull og litt besøk også skal vi få!!
Kos dere!
Klems

27 november 2010

"det går bra, det går bra, det går bra, det går, bra det går bra"

Hei, jeg har flere dager nå tenkt på å si noe om mestring. Hvordan jeg klarer å mestre å leve i denne situasjonen. Jeg som alle andre har jo hverdags utfrodringer, diskusjoner med folk, praktiske ting som må ordnes i tillegg til at jeg må balansere helsa og aktivitetene mine. Det er mange som lurer på hvordan jeg klarer det og synes jeg er så tøff. Sannheten er at jeg klarer det ikke alltid like godt. Jeg har oppturer og nedturer, men jeg velger å henge meg mest opp i oppturene. Men jeg er bare menneske, så jeg har tunge dager, hvor det kværner i hodet. I det siste har det vel vært pga denne nye kulen, jeg føler den er blitt litt hardere den siste tiden og samtidig med det så ser jeg sånn flimring på venstre øye mitt, jeg har litt dårligere balanse også føler jeg. Eller er det bare meg som henger meg opp i det? Jeg tror hvis jeg hadde hengt meg opp i det så hadde jeg hatt det mye verre nå. Uansett så har jeg ringt Ullevål og sagt ifra og legen skulle ringe meg på mandag. Jeg er veldig sliten for tiden, så det var med stor glede jeg klarte å svømme på aktiv på dagtid på fredag. Fyttikatta jeg er dritstolt av meg selv, og det gikk ganske greit helt fram til barnetv begynte. Da sov jeg litt og dormet resten med Jacob flyvende rundt meg, ja jeg hørte han og var tilstede men klarte nesten ikke å holde meg våken. Også tvang jeg meg opp klokka halv 8 eller noe. Måtte jo legge guttungen. Men jeg tror ikke det er bare meg det er sånn for for tiden for å si det sånn, jeg tror kanskje alle som er foreldre har det sånn til tider, og ligger rett ut som en slakt om kvelden. Eller er det bare meg?


Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive, mestring. Jeg hadde mye av disse tingene klarlagt før jeg ble syk igjen, men det handler om å tenke over hvordan livet mitt skal være. I hverdagen og sånn. Tenke etter og spørre seg selv hvilke minner vil jeg at Jacob skal sitte igjen med, hvordan vil jeg leve livet mitt og hva er viktig for meg. Dette hadde jeg jo gjordt før jeg ble syk igjen og hadde ganske styring på det. Men når man blir syk kan man bli litt satt ut og handlingslammet og man glemmer alle de tingene iblandt. Derfor har det hjulpet å sette en ramme rundt meg og min sønn for hvordan vi skal ha det sammen i hverdagen. Det har jeg gjordt ved å utforme noen leveregler som omfavner ganske mye og rommer mange temaer og ting og en av disse regelene er f.eks jeg vil ha ro ( både sinnsro og ro) rundt meg. Jeg har sånne enkle setninger som hjelper meg å hanke meg inn når ting skjer og blir vanskelig både i forhold til livet og sykdommen min. Men jeg må bare ha noen få som jeg gjentar i hodet mitt, jeg har vel 3 eller 4 sånne leveregler. Som f.eks hvis jeg blir stresset av tanken på denne kulen og livredd for framtiden så messer jeg nesten dette inni hodet mitt samtidig som jeg gjør ting for å takle det. Dette er ting som å snakke med andre, lufte det, få det ut av meg eller når angsten er som verst sette på en avspennings cd. (og det hjelper faktisk) Det jeg også gjør mye av er å si positive ting til meg selv, jeg gir meg selv de orda jeg ønsker å høre fra andre f.eks det går bra å leve med dette, dette klarer jeg sammen med mine. Mine er da venner og familie.

En annen ting jeg gjør er noe Arnt Sæther lærte meg (www.gladiator.as) på Landaasen Rehabiliterings senter når han var der å foreleste om lykke. Jeg tenker på alt som faktisk fungerer med meg og alt som er bra og da begynner jeg helt på føttene også tenker jeg " ja de funker, de stikker/ brenner litt av og til men jeg kan gå på de og de holder meg oppe" også fortsetter jeg videre oppover. En annen ting Arnt Sæther lærte meg er: gjør det som funker for deg selv om det virker helt galskap for andre, samma det, bare det funker for deg slik at du blir glad og føler deg bedre. Jeg har prenta dette inn i hodet mitt så det er en mekanisme som setter inn når ting låser seg i hodet. Sånne positive tanker kan virke meningsløse, men de får deg iallefall til å fokusere på noe annet. 

Om folk tror jeg er stokk stein gæren får de bare tro når de ser og hører meg går bortover gaten og messer til meg selv" det går bra", "det går bra", " det går bra"....

Del 2 av dette mestrings preiket mitt får komme en annen dag nå skriker både seng og sofaen etter meg. Hmmm, where to go?

25 november 2010

I choose to dream

I trust my imagination more than I do your reality. Reality has a way of
forcing everyone to think alike. And if everyone is thinking alike,
then somebody isn't thinking! So I choose to dream!!

17 november 2010

Snakket med legen

Bare en veldig kort oppdatering. Fikk sniki til meg 10 minutter idag hos legen mens jeg var på Ullevål. Han mente også det samme som meg (enig på sin egen veldig moderate måte, kan aldri si noe sikkert vet du) at det var en kreftsvulst. Jeg lurte på hvordan dette kunne ha seg siden prøvene fra 26.oktober var så positive. Da kommer vi nok en gang tilbake til at ting er komplisert med denne typen kreft, alså dvs at noen kreftceller i samme kropp kan reagere annerledes enn andre celler på andre steder i samme kropp. Litt vanskelig å forstå, men sånn er det. Så dvs igjen at en type cellegift kan funke på noen steder og andre steder ikke. Så vidt jeg har skjønt så er det om å gjøre å prøve å få det området som er mest utsatt og som har hatt mest progresjon under kontroll. Det er da du skjønner at du ikke er i den katgori kreftpasienter som kan og har en mulighet for å bli helt frisk på nåværende tidspunkt, og det er en helt annen arena enn å ha kreft den første gangen. Nå er det bare damage kontroll på en måte. Uansett, det er ikke noe nytt at jeg har kreft og jeg har fått reagert fra meg mht til den kulen foreløpig, så jeg har klart å legge det vekk nå. Det som skjer nå er at jeg skal inn til CT og MR den 20 og 21. desember, imellomtiden skal jeg holde denne kulen under oppsikt og så måtte jeg si ifra hvis den vokste eller den endret seg. Den er nemlig ikke stor nok til å ta en biopsi av, så hvis den vokser så må vi eventuelt vurdere operasjon og se resultatene av CT og MR.

Ville bare oppdatere litt, så vet dere som følger med noe.
Ellers så har jeg hatt en givende og lærerik dag. Jeg føler meg veldig glad og rolig!
God natt alle sammen!

14 november 2010

Har kjent at jeg har fått en kul på nakken, halsen igjen. Det kjennes ganske lik ut alle de andre kreftsvulstene jeg har hatt, så da kan man undre da...funker ikke cellegifta alikavel? Funker det bare delvis..hmmm min sykdom er komplisert. Trodde jeg skulle få til å skrive litt lengre enn dette, men jeg er bare så matt akkurat nå. Føler meg likegyldig, avstumpet fra følelsene, samtidig så gråter jeg, samtidig som jeg blir sint og får bare lyst til å avbryte hele behandlingen. Hva er vitsen med å gå utslitt, med bivirkninger hvis det ikke funker og bare gjør vondt verre. Ja jeg vet det forlenger livet mitt og alle de andre gode grunnene, men vet man egentlig noe som helst om noe som helst..Nei, spesielt ikke om kreft virker det som. 25 års forskning for kreften...ja hva skulle jeg skrive? Jeg vil bare bli frisk, vil bare leve, følge opp Jacob, være sammen med mine. Utrette noe som betyr noe...
Jeg er nede nå, men jeg er bedre imorgen.

12 november 2010

Høyt opp

De siste 2 ukene siden kontrollen min har jeg vært høyt oppe og egentlig levd på en buzz fordi jeg kjente 2 tonn med vekt falt av kroppen når jeg fikk gode nyheter. Og jeg har vært så glad og høyt oppe at jeg har strekt min strikk altfor langt. Nå kjenner jeg effektene av det. Jeg er urolig om natta, hjertet går i 100 som gjør det vanskelig å sove. Og når jeg først våkner etter 8 timers eller fler dyp søvn så er det som om jeg står opp midt på natta nesten. Jeg skulle hatt en eller annen kar som stod ved siden av senga mi om morgenen og løfta meg ut av senga og opp i stående stilling (da kan jeg iallefall si jeg har stått opp, selv om ikke øya er oppe). Det er veldig ubehagelig å være så trøtt konstant. Jeg får meg liksom litt nedtur for jeg har det jo bra. Jeg har jo ikke noe å klage over. Kreften er jo stagget, det er stillstand. HURRA, Jubel!! Men hvorfor kræsjer jeg nå da? Tror kanskje det er kombinasjon av mange ting, litt for mange planer som skulle ha skjedd i går, jeg er utolmodig. Så lager jeg mange planer da, men kjenner jo da faktisk at det ble visst for mye planer...men jeg sliter faktisk med å få en rolig dag innimellom. Ikke det at jeg klager, dette er veldig positivt for meg, men viljen og initiativet er alltid der, nesten litt for mye, men kroppen bare streiker av og til. For et par dager siden ( det var vel i helga som var) så kjente jeg at det kom, krypende leddsmerter, vondt i nakken, vondt i ryggen, jeg ble kvalm og utmattelsen. Arrrg tenkte jeg. Men så var jeg snill mot meg selv, tok meg smerte stillende, tok lettvindt middag og kutta ut resten av ting jeg hadde planlagt og lyst til å gjøre, og bare sank lykkelig og fornøyd på sofaen med noe snop og en film bare for meg. Klokka var vel 5 på søndagen, det var helt stille og bare meg her. Så jeg tror jeg faktisk bare ved å gjøre det så forhindra jeg en eller annen forkjørelse som står å støtt og stadig banker på min dør.

Og selv om jeg fikk gode nyheter *JUBEL I TAKET* så når man lander litt fra den så er jo faktum at man fortsatt er syk, jeg har jo denne kreften fortsatt og viten om at den ikke går bort i nær framtid som ligger jo der og ulmer.
Jeg vil også fortelle dere på bloggen at jeg prøver å få til en fotoutstilling vedrørende min egen krefthistorie, og da kanskje etterhvert lage en gavebok med deler og utdrag av bloggen og mine egne bilder fra kunstprosjektet mitt. Så nå prøver jeg å få noen Gallerier til å se på prosjektet mitt så den utstillings prossessen er iallefall igang. Som kanskje flere av dere har fått med dere så er jeg jo fotograf. Jeg jobber med bilder når jeg orker, og har lysta til det. Det er lyst betont for meg. Og nå er jeg i den prossessen at jeg faktisk må få noen til å hjelpe meg så dette med fotoutstilling og evt dette med bokprosjekt blir realisert. Jeg har jo alle bildene, jeg må bare redigere dem helt ned, og det får jeg hjelp til. Men hvor skal jeg stille ut. Noen som kjenner som kjenner noen?? Noen gode råd og tips der ute?

Her om dagen så bunke med bilder som jeg tok når jeg jobba i Caspersen og Fame fotografene, det var litt sånn at jeg så dem utenifra med et objektivt øye og da så jeg på dem og tenkte: Jeg var jo flink jo. Også kjente jeg på en enorm sorg for at jeg ikke klarer å drive slik som på den tida, helsa holder bare ikke. Jeg har tatt bilder litt sånn privat for venninner og bekjente og jeg er helt skutt etter en fotosession da, og må bare rett og slett dra hjem å sove på sofaen da. Så det er jo helt klart ikke noe som er ideelt for meg. Det blir til tider mye å takle, familier som krangler, uenigheter, sorg over å ikke kunne jobbe på samme måte og litt prestasjonsangst i forhold til prosjektet. Men det går bra!! Det må gå bra! Dette med foto blir bare en ny måte å gjøre det jeg elsker på! Jeg tar jo fortsatt bilder og er superfornøyd med det. Det som er kjipt å tenke på er at den gangen når jeg jobbet som freelanser hos Fame og diverse så hadde jeg ikke den tryggheten og ikke minst selvtilliten jeg har nå til å faktisk kunne få til ting og drive det framover. Den tryggheten, erfaringen og kunnskapen jeg kunne ha kjent på når jeg jobbet fult og hadde muligheten til freelanser hadde jeg ikke da, men det har jeg nå. Det føles fryktlig ironisk. At nå har jeg tryggheten til å kunne drevet med det jeg ønsker på heltid, men helsa stopper meg. Men det er hva det er, og jeg driver med foto men bare på annen måte.Så håper jeg at jeg får til å stille ut prosjektet mitt om hvordan det er å ha kreft, og da også tilslutt en bok med litt av bloggen, men mest bilder. Tekst, bilder og en personlig historie er en god måte å kommunisere på og få fram budskapet på. Vi er ikke udødelige, vi må snakke om det og få bort stigmaet som henger over ordene kreft, kreftrammet, kreftpasient. Folk blir jo livredd og står der som støtter, frøset til sjokk mens den kreftsyke driver med galgenhumor....Det er det som redder oss, iallefall meg.

Det er jo ganske komisk da når man sitter på sykehuset med hard cellegift inn i kroppen, kuldehette på hodet pakka inn i dyner og tepper, også får jeg en kopp kakao og klarer å si: "Nei, nå koser vi oss du!!""

Tror jeg avslutter med den jeg før øya går i kryss.
Lurer på om det står en kar ved senga mi i morgen tidlig og bare reiser meg opp jeg...hmmmm man kan jo håpe!!

Hilsen Linda stuptrøtt

07 november 2010

Dagens foto

Hei igjen dere
Jeg har laget noe som heter dagens foto. Nå har jeg fått nok av bilder som ligger på min data og mugner. Nå skal de ut her på nettet også. Håper dere vil sette pris på de. Jeg er alltid åpne for kommentarer og tilbakemeldinger!
Håper dere tar en titt: http://lindahaugvaldstad.blogspot.com

03 november 2010

Second time around Bald!!

Der går håret for 2 gang i mitt liv, noe jeg verken fikk planlagt eller forventet med. Da kan du snakke om tap av kontroll så det var en vond prosess! Selv om jeg ser ut som en hard core kick arse gæring i prossessen!! Dette var da i slutten av Agust, da hadde jeg fått nok av fortvilelse. Jeg tok kontroll!!

Slik ser jeg da ut pr. 26.10.2010. Gla håret kommer tilbake og at jeg ser litt friskere og føler meg friskere ut!!

IKKE FAEN, DU FÅR IKKE MEG!!!!!!!!!

I det siste har jeg møtt folk med forferdelige skjebner, alle har sin unike historie. De alle er sterke psykisk nok til å stå, gå og møte opp, bare det er utrolig. En livsglede, en styrke, mot og motivasjon som man ikke nødvendigvis får kjent på uten å bli satt i en forferdelig situasjon: møtet med sin egen dødelighet.

Alle har vi et fellestrekk: vi lever med en uhelbredelig sykdom som vil forkorte livene våres og få oss til å snu opp ned på hodet på livet og sjela for å holde oss i live og stå klare med sablene våre og si: IKKE FAEN, du får ikke meg!! Alle jeg har møtt uansett hvilket stadie de er i prosessen er sånn. De sier IKKE FAEN!!!

Hvor får man kreftene fra kan man lure? Jeg lurer selv, kanskje det er knepet? Å lure seg selv til å tro man er frisk og akseptere at dette er livet mitt nå. Litt på den siden at jeg er ikke kreften, kreften er ikke meg og EIER ikke meg. Til den dagen hvor min kropp bare er et skall og alt som er igjen er munnen som kan snakke så kommer lyset til å være på. Tom når det ikke virker som noen er hjemme og lysa er slått av: aldri glem, den samme gamle Lindaen er der inne å tenker: IKKE FAEN!!!

Planen er lagt, om 3 år kommer det en ny cellegift som vil forlenge livet mitt enda lenger. har vi bestemt. Om fem år vil jeg pinadø være i live da og, og fortsatt tenke: IKKE FAEN, du får ikke meg!!
Sånn er det bare, jeg lever om 5 år ihvertfall!!

Så for alle mine medkjempere: Opp med sablene og sverda! For IKKE FAEN om du får oss!! IKKE NÅ, IKKE PÅ LENGE!! VI skal stå på NÅ!