De siste 2 ukene siden kontrollen min har jeg vært høyt oppe og egentlig levd på en buzz fordi jeg kjente 2 tonn med vekt falt av kroppen når jeg fikk gode nyheter. Og jeg har vært så glad og høyt oppe at jeg har strekt min strikk altfor langt. Nå kjenner jeg effektene av det. Jeg er urolig om natta, hjertet går i 100 som gjør det vanskelig å sove. Og når jeg først våkner etter 8 timers eller fler dyp søvn så er det som om jeg står opp midt på natta nesten. Jeg skulle hatt en eller annen kar som stod ved siden av senga mi om morgenen og løfta meg ut av senga og opp i stående stilling (da kan jeg iallefall si jeg har stått opp, selv om ikke øya er oppe). Det er veldig ubehagelig å være så trøtt konstant. Jeg får meg liksom litt nedtur for jeg har det jo bra. Jeg har jo ikke noe å klage over. Kreften er jo stagget, det er stillstand. HURRA, Jubel!! Men hvorfor kræsjer jeg nå da? Tror kanskje det er kombinasjon av mange ting, litt for mange planer som skulle ha skjedd i går, jeg er utolmodig. Så lager jeg mange planer da, men kjenner jo da faktisk at det ble visst for mye planer...men jeg sliter faktisk med å få en rolig dag innimellom. Ikke det at jeg klager, dette er veldig positivt for meg, men viljen og initiativet er alltid der, nesten litt for mye, men kroppen bare streiker av og til. For et par dager siden ( det var vel i helga som var) så kjente jeg at det kom, krypende leddsmerter, vondt i nakken, vondt i ryggen, jeg ble kvalm og utmattelsen. Arrrg tenkte jeg. Men så var jeg snill mot meg selv, tok meg smerte stillende, tok lettvindt middag og kutta ut resten av ting jeg hadde planlagt og lyst til å gjøre, og bare sank lykkelig og fornøyd på sofaen med noe snop og en film bare for meg. Klokka var vel 5 på søndagen, det var helt stille og bare meg her. Så jeg tror jeg faktisk bare ved å gjøre det så forhindra jeg en eller annen forkjørelse som står å støtt og stadig banker på min dør.
Og selv om jeg fikk gode nyheter *JUBEL I TAKET* så når man lander litt fra den så er jo faktum at man fortsatt er syk, jeg har jo denne kreften fortsatt og viten om at den ikke går bort i nær framtid som ligger jo der og ulmer.
Jeg vil også fortelle dere på bloggen at jeg prøver å få til en fotoutstilling vedrørende min egen krefthistorie, og da kanskje etterhvert lage en gavebok med deler og utdrag av bloggen og mine egne bilder fra kunstprosjektet mitt. Så nå prøver jeg å få noen Gallerier til å se på prosjektet mitt så den utstillings prossessen er iallefall igang. Som kanskje flere av dere har fått med dere så er jeg jo fotograf. Jeg jobber med bilder når jeg orker, og har lysta til det. Det er lyst betont for meg. Og nå er jeg i den prossessen at jeg faktisk må få noen til å hjelpe meg så dette med fotoutstilling og evt dette med bokprosjekt blir realisert. Jeg har jo alle bildene, jeg må bare redigere dem helt ned, og det får jeg hjelp til. Men hvor skal jeg stille ut. Noen som kjenner som kjenner noen?? Noen gode råd og tips der ute?
Her om dagen så bunke med bilder som jeg tok når jeg jobba i Caspersen og Fame fotografene, det var litt sånn at jeg så dem utenifra med et objektivt øye og da så jeg på dem og tenkte: Jeg var jo flink jo. Også kjente jeg på en enorm sorg for at jeg ikke klarer å drive slik som på den tida, helsa holder bare ikke. Jeg har tatt bilder litt sånn privat for venninner og bekjente og jeg er helt skutt etter en fotosession da, og må bare rett og slett dra hjem å sove på sofaen da. Så det er jo helt klart ikke noe som er ideelt for meg. Det blir til tider mye å takle, familier som krangler, uenigheter, sorg over å ikke kunne jobbe på samme måte og litt prestasjonsangst i forhold til prosjektet. Men det går bra!! Det må gå bra! Dette med foto blir bare en ny måte å gjøre det jeg elsker på! Jeg tar jo fortsatt bilder og er superfornøyd med det. Det som er kjipt å tenke på er at den gangen når jeg jobbet som freelanser hos Fame og diverse så hadde jeg ikke den tryggheten og ikke minst selvtilliten jeg har nå til å faktisk kunne få til ting og drive det framover. Den tryggheten, erfaringen og kunnskapen jeg kunne ha kjent på når jeg jobbet fult og hadde muligheten til freelanser hadde jeg ikke da, men det har jeg nå. Det føles fryktlig ironisk. At nå har jeg tryggheten til å kunne drevet med det jeg ønsker på heltid, men helsa stopper meg. Men det er hva det er, og jeg driver med foto men bare på annen måte.Så håper jeg at jeg får til å stille ut prosjektet mitt om hvordan det er å ha kreft, og da også tilslutt en bok med litt av bloggen, men mest bilder. Tekst, bilder og en personlig historie er en god måte å kommunisere på og få fram budskapet på. Vi er ikke udødelige, vi må snakke om det og få bort stigmaet som henger over ordene kreft, kreftrammet, kreftpasient. Folk blir jo livredd og står der som støtter, frøset til sjokk mens den kreftsyke driver med galgenhumor....Det er det som redder oss, iallefall meg.
Det er jo ganske komisk da når man sitter på sykehuset med hard cellegift inn i kroppen, kuldehette på hodet pakka inn i dyner og tepper, også får jeg en kopp kakao og klarer å si: "Nei, nå koser vi oss du!!""
Tror jeg avslutter med den jeg før øya går i kryss.
Lurer på om det står en kar ved senga mi i morgen tidlig og bare reiser meg opp jeg...hmmmm man kan jo håpe!!
Hilsen Linda stuptrøtt
