07 oktober 2010

Flink pike syndromet

Jeg er så redd. Jeg går rundt med en sånn uro i magen , kroppen. En sånn uhåndgripelig følelse. Den sitter nesten litt i halsen og. Jeg vet ikke helt hva som skaper denne følelsen, men det er vel alt det andre uhåndgripelige da regner jeg med. Hva man føler hvis man har fått en slags tidsbegrensing på livet sitt, er uenig med familien, sorgen, tafattheten, savnet av å ha mine venner rundt meg hele tiden, men som ikke går pga dems egne forpliktelser, ensomheten og savnet etter varme, nærhet en person som synes jeg er den beste i verden og ikke kunne tenke seg å leve uten meg. Den følelsen der, finnes den? Jeg vet ikke om den finnes, jeg har bare opplevd en fabrikert versjon av den følelsen fra en annen, men som jeg trodde var ekte. Er verden virkelig så falsk? Er det jeg som er sååå naiv at jeg lever i drømme land. Dum er jeg i alle fall ikke, så hva er det da?

Det var en eller annen som sa til meg en gang, slutt å spør hvorfor hele tiden, for da dukker det hele tiden opp mer hvorfor som du vet du aldri får svar på. Og spørsmålet om jeg noensinne i hele mitt liv har vært den spesielle personen som nevnt ovenfor for noen andre i denne verden? Hvis noen føler det så må de gjerne si ifra. Jeg blir trist av å vite at jeg antageligvis aldri får vite svaret. Jeg tror vel jeg vet svaret selv og den ene spesielle som har syntes det og følt den varmen og kjærligheten på ekte i forhold til meg er vel ingen på ennå i dette livet. Det ser ikke ut som om jeg blir den personen for noen snart. Man føler seg som shit og ser ut som shit. I allefall ser jeg ikke ut som meg selv, eller den jeg pleide å være. Det tærer på.

Jeg gjør alt jeg kan for å være det beste mennesket jeg kan være og utvikler meg stadig og får mer visdom, og jeg føler vel at jeg er mentalt sett er der hvor jeg vil være. Jeg er god og snill (prøver i alle fall å være det, selv om man kanskje ikke blir oppfattet som god og snill når man er en rasende storm, hvor gnistrende flyr og øya lyner pga denne situasjonen som jeg må takle hele tiden alene.) Jeg er lei av å være alene om alt. Jeg må fikse, ordne, gi kjærlighet, ta initiativ og ta ansvar og være voksen hele tiden for alle og alt. Alt fra at Nav skal ha opplysninger om alle de forskjellige stedene jeg har bodd og må få dokumentasjon for det, hææ?? Jeg har virkelig ikke energi til dette. Til foreldre møter, og jeg er sjuk.

Det et eller annet som har skjedd med benet mitt og som jeg har sagt ifra til Ullevål, kjennes ut som væske rett over kneet eller noe. Noen ganger så føles det ut som om det svikter og jeg detter til den siden. Ganske ekkelt, og det verste er at jeg har gått med det siden 20 august, og det er først nå jeg har sagt noe til noen. Vil ikke være en byrde vet dere. I det siste har jeg også fått vondt i magen, men jeg leste at det kunne man få av Xeloda også har jeg vondt i ryggen. Føler at smerten i ryggen er mer skarp enn før. Jeg er virkelig miss positive her alså men da kom det jeg skrev i min egen private dagbok tidligere når jeg fikk diagnosen som var: ”25 mai fikk jeg beskjed om spreding av kreften både her og der, jeg har dessverre en sterk følelse av at jeg ikke kommer til å overleve en runde til. Jeg tror faktisk jeg kommer til å dø. Men jeg håper på det beste, tror og håper jeg kommer til å få det fint.”

Jeg må bevisst hele dagen holde meg selv oppe med positive tanker og jobbe

med tanke gangen min. Det er viktigere enn noensinne for meg å omgås de personene som er positive og har noe å bidra på en positiv måte, ellers så blir jeg veldig fort dratt ned og den negative tanke spiralen begynner. Denne negative spiralen kan begynne som i en dårlig atmosfære og rulle seg videre til at jeg er ensom alene, fortvilelse over at mennesker jeg må stole på helt til mitt siste pust ikke er positive for meg i mitt liv akkurat nå og den sorgen jeg føler rundt det, til døden og smerter og enda verre Jacob og hans fremtid og om han havner utpå eller får kreft og det som verre er.

Jeg vil ikke tenke på sånt. Jeg tenker nesten hele tiden at jeg har masse å se fram til, jeg har jo mye å se frem til og sammen med venner og ting som skjer, Jula kommer og den er så koselig. Mye kos i jula alså. Jeg tenker at det jeg har gjordt med Jacob i alle hans år, hvorpå han nå er blitt så grei, klok, snill, harmonisk og varm person som han jo har vil telle nok til at han ikke kommer utpå. Han kommer til å få et flott liv og vil ha god helse og en snill partner og gjøre det han drømmer om å jobbe med. I han ser jeg alt han kan bli, han kan bli hva som helst og en gang tror jeg vi hadde vi voksne og. Vi var interesert i forskjellige ting og ville lære. For en evne.

10 kommentarer:

♥ Elvira ♥ sa...

Glad i deg Linda !!!

♥ Elvira ♥ sa...

Glad i deg Linda !!!

Camilla M sa...

Huff, tunge tanker å tenke, Linda!
Men jeg skjønner deg veldig godt!
Håper du kan få hjelp med beinet ditt og ryggen, så du ikke plages så med det. Å gå rundt med smerter går utover psyken det også.
Jeg kommer gjerne og besøker deg en dag, så kan vi skravle litt igjen :-)

Glad i deg <3
Klem fra meg.

Anonym sa...

Kjære Linda!
SYnes det er positivt at du legger inn alle dine vonde og negative tanker her. Ikke se på det som om du bare er en syte kjerring og klager hele tiden, for det er du ikke! Det er viktig å få ut all negativ energi og den beste måte å gjøre det på er å skrive det. Slik får du tømt deg og skaper plass til all den positive energien du har:-) For den har du jaggu mye av! Og man kan jo ikke forvente at du bare skal være god og snill og oser av positivitet til en hver tid med tanke på din situasjon. Det er lov å føle slik du gjør. Det er trist å lese at du føler deg alene selvom du har både din familie og venner rundt deg. Men allikevel forstår jeg deg godt. For selvom de hjelper deg så godt de kan er du faktisk alene. Alle har jo sine forpliktelser og når alt kommer til alt må man faktisk ordne opp selv. Så savnet etter din bedre halvdel er fult forståelig. Tror nok ikke det hverken har med ditt utseende eller din personlighet som gjør at du ikke finner den ene å dele din kjærlighet med. Tror heller det har med at du faktisk er syk og at en potensiell kjærste ville være redd for å få sterke følelser for deg. Nettopp fordi det gjør så umåtelig vondt å skulle evt. miste det kjæreste man har. Mange er sikkert livredd for å utsette seg selv for den tunge sorgen den dagen det skulle skje, selvom det er mange år frem i tid. Det er tungt å være sammen med en som er syk. Det har min mann fått erfare etter dette året. Jeg prøver ikke å være negativ her, håper du forstår det. Men heller se realiteten i øynene og fokusere på hva som kanskje kan være problemet på at du ikke finner han du leter etter. For din del skulle jeg virkelig ønske at du hadde funnet han slik at din tilværelse hadde blitt litt lettere og ikke minst fylt med kjærlighet og varme.
SEnder deg masse positiv energi og håper at dagene som kommer blir litt lettere. Håper vi kunne ha treffes en gang jeg er på østlandet. Hadde vært koselig å treffe deg igjen, Linda!
Klem fra Lene

Lillian sa...

En liten hilsen fra meg i Valdres! Du skriver rett ut av hjertet, og det er fantastisk. Jeg ønsker deg alt godt, tenker på deg! Lillian

ole jonny sa...

Det er fint Linda...
Få det ut av systemet.
Det er mange ganger fint å kunne prate om ting, få det ut av systemet liksom. Og det gjør sikkert samme nytten å skrive ned tankene sine, dele dem med andre, og kanskje på den måten blir flere om å bære tankebyrden. Det er i alle fall ikke heldig å gå å gruble på de negative tankene alene. Det formørker bare sinnet. Så få det ut......
Det er bra terapi...

Og du...., kanskje møter du`n en dag....

Klem
ole jonny

Anonym sa...

Kjære jenta mi!
Jeg skulle ønske jeg kunne ta bort smerten din, ta bort kreften din, men hva gjør jeg? Jeg gråter! Og gråter!
MEN LINDA, VI SKAL KLARE DET SAMMEN!!! Mammaen din som elsker høyest i denne verden!

Anonym sa...

Ja Linda. Vi skal klare det sammen. Vi skal leve det beste livet vi kan leve sammen. No regrets.. Love you girl.. Sis

Anonym sa...

Til Linda, mitt kjære barn:

Det er ikke
et hinder du ikke kan overkomme,
den utfordring du ikke kan møte,
den frykt du ikke kan overvinne,
uansett hvor umulig det noen ganger ser ut.

Det ikke bare passer på deg. Det er deg! Det sier din mormor også!
Klem, mamma

Anonym sa...

Kjære Linda-min.. Stol på at du har og vil gjøre en utrolig god jobb med Jacob i mange år fremover. Alle ser dette. Dette er bare begynnelsen på en flott gutt.. Stol på meg søs..