Above & Beyond pres. Oceanlab - I Am What I Am

Endelig gode nyheter for meg og!!

Hei alle
Denne dagen startet bra, men ble også vanskelig for meg. Jeg kosa meg meg gutten min på morgenen og tull og tøys. Han er er så god da lille gullet. Etter jeg hadde levert gullet i barnehagen brøyt jeg helt sammen og gikk bare rundt og gråt og gråt og gråt. Måtte bare, det bare kom. Grunnene skal jeg ikke spekulere i her, men det er ganske naturlig synes jeg å gråte på en slik dag. Jeg snakka med mamma og bare gråt da og og det var godt å snakke med henne. Det løftet meg litt opp, etter det måtte jeg ringe min venninne som skulle være med meg på sykehuset og høre om hvor vi egentlig skulle møtes og hva vi hadde blitt enig om, for det hadde jeg fullstendig glemt. Gråtkvalt snakket jeg med henne, og hun bare sa: Jeg kommer til deg, vi har dårlig tid så hiv deg inn i dusjen så kommer jeg å henter deg! Akkurat det jeg trengte. Godt jeg har deg Tanja min. Hva skulle jeg vel gjordt uten deg. Du er virkelig den beste!

Dårlig tid hadde jeg ja....Hadde bare gått rundt å vasa, ikke stelt meg og grini. 15 minutter hadde jeg på meg. Men det gikk bra det! Jeg var klar til å gå akkurat da Tanja gikk inn døra for å hente meg. Vi dro inn, jeg hadde vondt i hodet og følte meg egentlig ganske kjørt, men jeg følte meg trygg for jeg visste det at skulle det være noe så kunne Tanja skrape meg opp fra gulvet, hun er bare god sånn.

Vi kom inn der og hadde god tid ikke noe stress. Jeg tok blodprøve og vi satt ute i kafeen på kreftsenteret og skravla litt før jeg sa kanskje vi skal gå inn ( det var 35 min til timen min) sånn i tilfelle de kommer tidlig å henter meg. Og akkurat i det vi kommer inn så møter vi ei av sykepleierne, og hun sa hun skulle akkurat til å hente meg. Jeg ble helt overlumpla og hadde ikke forberedt meg på å komme inn med en gang. Jeg kjente bare angsten vrei seg helt gal nedi magen min, jeg hadde lyst å kaste opp og gå på do samtidig. Hun viste oss inn på kontoret og det ene minuttet vi satt der å venta hadde jeg verdens største superangst, jeg begynte nesten å grine. Men takk gud for en hånd å holde i akkurat da. Jeg tror jeg klemte henne ganske så hardt.

Så kom legen inn, han så egentlig ganske munter ( ordfattig som jeg er kommer bare muntert opp) ut der han gikk inn. Han lurte på hvordan det gikk og jeg sa at det ikke gikk så bra nå for jeg var så nervøs for svaret. Da svarte han meg at det trengte jeg ikke å være og en stein løftet fra magen min, og jeg brøyt ut i gråt igjen. Jeg var bare så gla, og takka gud og hver man for at det var gode nyheter. Jeg satt å gråt litt før han fortsatte.

Så sånn er tilstanden, kreftcellene i skjellettet har stoppet opp, ingen nye svulster og ingen som har vokst noe mer til å bli større. Kreftcellene i den venstre lungen var så og si nesten forsvunnet, og mer løst opp. Det var "ingen sikre spor til forandring i leveren". Så etter det var det litt halleluja stemning. Han undersøkte hender og føtter og var fornøyd med at rødheten ikke var verre enn sist. Han lurte på åssen formen var og je fortalte at den har vært mye bedre de siste ukene. Jeg har kunnet gå lengre turer uten å bli anpusten og sliten. Dr. Wist sa jo at dette stemte jo i og med at Taxol var mye sterkere for kroppen med flere bivirkninger. Jeg har jo følt at jeg har blitt i bedre form og kommet til den konklusjonen selv at Taxol antageligvis er litt mer ut av systemet. Men det tar visst tid i følge legen siden jeg fortsatt har prikking og vondt i hender og føtter , samtidig som man kan få dette av Xeloda også (cellegiften jeg går på nå).

Jeg og Tanja dro tilbake til Drøbak og rakk til og med å spise og roe oss ned på Bakeriutsalget og spanderte hjemmelagd sjokolade på oss selv, som jo er ren nytelse. Hmmmm sjokolade!!!
Jeg hentet lillegull i barnehagen og har hatt en super kveld. I skrivende stund sitter han inni i dusjen og synger, snakker og ler med seg selv. (HERLIG!!!) Så jeg tror jeg får avslutte nå før han skrumper inn å ser ut som en rosin. Takk for alle som leser, jeg holder dere oppdatert.
Ha en herlig kveld.

Hilsen Linda lykkelig!!

Ikke er jeg noen dikter

men her kommer et fordet som bare kom opp under en tung periode..merkelig nok. Kan virke litt flåsete men det kom nå bare rennende ut, og aldri hadde jeg trodd det å skrive dikt kunne være terapi, men det er det da alså for meg.

Man kan aldri vite
annet enn å føle
om man er like
om kjærligheten er

Man blir svak
av at hjertet dør
en langsom død
av usannhet og svik

Man blir sterk
av ømme stryk
på kinnet
over håret
på ryggen
Sammen løper man
en risiko for
en langsom død i hjertet
et liv med sjelevennen
trishet
flyvende lykke

Man er svak
sterk samtidig
og sammen
hver for seg
sammen

Låst
sammen
i trisheten
Koblet i
Universet
Aldri fra
Aldri fra
Hverandre

-Skrevet av Linda Haugvaldstad

Its you and me always sis!!!

Litt sånn endringer og faktaopplysninger

Ville bare komme med noe fakta om endringer. Pga rot med henvisningen til røntgen (som selvsagt ikke røntgen er i nærheten av å innrømme) så rakk jeg ikke å få tatt MR og CT før kontrollen 19.oktober. Nå er kontrollen flyttet til 26.oktober istedet så jeg rekker å ta MR og CT før det.
Og ingenting av dette rotet hadde blitt oppdaget hvis ikke jeg for litt over 2 uker siden, når jeg skulle skylle Vapen hadde spurt om de kunne kontrollere om jeg hadde fått CT og MR time. Jeg ble derfor SJOKKERT når jeg fikk vite at røntgen hadde aldri mottatt noen henvisning. Jeg fikk snakka med legen min som hadde rapportert (alså da er det gjordt skriftelig) at han hadde sendt henvisningen til røntgen. Så henvisningen min har bare blitt borte. Så da måtte ny sendes, en uke senere ringer jeg for å sjekke dem opp (og blir sendt hit og dit og sitter totalt i tlf 1 time for å få purra på dem). Så da ente hele opplegget med at legetime ble forflyttet en uke.

Jeg ble så sjokka og forferdet at jeg krevde å få alle resultater og journaler printet ut så jeg har kontroll på hva som skjer.
Dette skulle være unødvendig synes jeg alså.. HVa hvis jeg ikke hadde vært så puschy og krevd å få vite ting og tang. Da hadde det bare gått og surra videre da, så hadde jeg kommet forgjeves til kontroll da den 19. oktober. Mye vits i det. Skjønner ikke sykehusene at tid er viktig for folk i min situasjon? Jeg undres...

Sånn ellers så har helga og de 3 siste dagene vært helt fantastiske. I helga fikk jeg faktisk gått meg to lange turer, en på lørdag og en på søndag. Det var herlig, også fikk jeg en liten vennedose og det er alltid godt. Gode søte snille vennene mine som jeg ikke vet hva jeg hadde gjordt uten. Takk Takk Takk!! Jeg tror faktisk ikke at Xeloda (cellegiften) er så nedbrytende på min kropp som det taxol er så jeg føler meg mye bedre i kroppen. At jeg klarer å gå en lang tur i skogen er bare helt fantastisk deilig. Litt sånn mestringsfølelse. Også har jeg endelig fått kvinna meg opp til å spørre noen gallerier her i Drøbak om å stille ut noen arbeider, og det har krevd mye av meg så jeg har vært på en god bølge de siste dagene :) Håper det fortsetter sånn. Jeg håper alle fortsetter å lese også og legge inn kommentarer. Det er veldig oppmuntrende for meg å høre at folk tenker på meg og også har noe å si!! Da blir jeg så gla. Jeg vil si jeg har fått mange gode råd her på bloggen og det hjelper meg på vei i min prosess også mht sykdommen. Føler litt forsiktig akkurat nå at jeg er på vei til å begynne å takle det litt bedre, selv om jeg kan få angst av ting som virker ubetydelig til tider, men det er da vel en grunn til det da...

Så da blir det CT den 18.oktober og MR 22.oktober, vi kan jo refere til dette som "RUNDEN". På den samme runden igjen ja!! :)
God kveld til alle og takk for at dere innvolverer dere, ikke slutt med det. Den dagen vi slutter med det tror jeg vi begynner å miste vår mennesklighet. Og det hadde vært innmari trist synes jeg.

Vise ord

"Kan du igjennom all din dåd bevare det barnlige skjær til det siste, da har du regnbuen over din gråt og glorien over din kiste."

- Ingeborg Johanne Fredriksen

Flink pike syndromet

Jeg er så redd. Jeg går rundt med en sånn uro i magen , kroppen. En sånn uhåndgripelig følelse. Den sitter nesten litt i halsen og. Jeg vet ikke helt hva som skaper denne følelsen, men det er vel alt det andre uhåndgripelige da regner jeg med. Hva man føler hvis man har fått en slags tidsbegrensing på livet sitt, er uenig med familien, sorgen, tafattheten, savnet av å ha mine venner rundt meg hele tiden, men som ikke går pga dems egne forpliktelser, ensomheten og savnet etter varme, nærhet en person som synes jeg er den beste i verden og ikke kunne tenke seg å leve uten meg. Den følelsen der, finnes den? Jeg vet ikke om den finnes, jeg har bare opplevd en fabrikert versjon av den følelsen fra en annen, men som jeg trodde var ekte. Er verden virkelig så falsk? Er det jeg som er sååå naiv at jeg lever i drømme land. Dum er jeg i alle fall ikke, så hva er det da?

Det var en eller annen som sa til meg en gang, slutt å spør hvorfor hele tiden, for da dukker det hele tiden opp mer hvorfor som du vet du aldri får svar på. Og spørsmålet om jeg noensinne i hele mitt liv har vært den spesielle personen som nevnt ovenfor for noen andre i denne verden? Hvis noen føler det så må de gjerne si ifra. Jeg blir trist av å vite at jeg antageligvis aldri får vite svaret. Jeg tror vel jeg vet svaret selv og den ene spesielle som har syntes det og følt den varmen og kjærligheten på ekte i forhold til meg er vel ingen på ennå i dette livet. Det ser ikke ut som om jeg blir den personen for noen snart. Man føler seg som shit og ser ut som shit. I allefall ser jeg ikke ut som meg selv, eller den jeg pleide å være. Det tærer på.

Jeg gjør alt jeg kan for å være det beste mennesket jeg kan være og utvikler meg stadig og får mer visdom, og jeg føler vel at jeg er mentalt sett er der hvor jeg vil være. Jeg er god og snill (prøver i alle fall å være det, selv om man kanskje ikke blir oppfattet som god og snill når man er en rasende storm, hvor gnistrende flyr og øya lyner pga denne situasjonen som jeg må takle hele tiden alene.) Jeg er lei av å være alene om alt. Jeg må fikse, ordne, gi kjærlighet, ta initiativ og ta ansvar og være voksen hele tiden for alle og alt. Alt fra at Nav skal ha opplysninger om alle de forskjellige stedene jeg har bodd og må få dokumentasjon for det, hææ?? Jeg har virkelig ikke energi til dette. Til foreldre møter, og jeg er sjuk.

Det et eller annet som har skjedd med benet mitt og som jeg har sagt ifra til Ullevål, kjennes ut som væske rett over kneet eller noe. Noen ganger så føles det ut som om det svikter og jeg detter til den siden. Ganske ekkelt, og det verste er at jeg har gått med det siden 20 august, og det er først nå jeg har sagt noe til noen. Vil ikke være en byrde vet dere. I det siste har jeg også fått vondt i magen, men jeg leste at det kunne man få av Xeloda også har jeg vondt i ryggen. Føler at smerten i ryggen er mer skarp enn før. Jeg er virkelig miss positive her alså men da kom det jeg skrev i min egen private dagbok tidligere når jeg fikk diagnosen som var: ”25 mai fikk jeg beskjed om spreding av kreften både her og der, jeg har dessverre en sterk følelse av at jeg ikke kommer til å overleve en runde til. Jeg tror faktisk jeg kommer til å dø. Men jeg håper på det beste, tror og håper jeg kommer til å få det fint.”

Jeg må bevisst hele dagen holde meg selv oppe med positive tanker og jobbe

med tanke gangen min. Det er viktigere enn noensinne for meg å omgås de personene som er positive og har noe å bidra på en positiv måte, ellers så blir jeg veldig fort dratt ned og den negative tanke spiralen begynner. Denne negative spiralen kan begynne som i en dårlig atmosfære og rulle seg videre til at jeg er ensom alene, fortvilelse over at mennesker jeg må stole på helt til mitt siste pust ikke er positive for meg i mitt liv akkurat nå og den sorgen jeg føler rundt det, til døden og smerter og enda verre Jacob og hans fremtid og om han havner utpå eller får kreft og det som verre er.

Jeg vil ikke tenke på sånt. Jeg tenker nesten hele tiden at jeg har masse å se fram til, jeg har jo mye å se frem til og sammen med venner og ting som skjer, Jula kommer og den er så koselig. Mye kos i jula alså. Jeg tenker at det jeg har gjordt med Jacob i alle hans år, hvorpå han nå er blitt så grei, klok, snill, harmonisk og varm person som han jo har vil telle nok til at han ikke kommer utpå. Han kommer til å få et flott liv og vil ha god helse og en snill partner og gjøre det han drømmer om å jobbe med. I han ser jeg alt han kan bli, han kan bli hva som helst og en gang tror jeg vi hadde vi voksne og. Vi var interesert i forskjellige ting og ville lære. For en evne.

http://www.youtube.com/watch?v=uelHwf8o7_U&ob=av2e

God energi

Det var deilig å lande litt etter ferien og få sovet ut, jeg har brukt den siste tiden på akkurat det. Gud hvor sliten man kan bli. Men det var også utrolig deilig å komme hjem til mitt hjem som er fylt med lys, god energi og hjemmekos. Det gir meg gode vibber iallefall, særlig siden det var litt negative vibber rundt meg på ferien min. Så det godt å være et sted som er positivt! Det er jeg gla for. Det siste jeg trenger nå i mitt liv er aggressjon og negativitet rundt meg. Det tømmer meg for det jeg har for å si det mildt. Utrolig hvor skjør man blir på sånne ting når man er i den situasjonen jeg er i nå. Men det er vel fordi jeg ikke egentlig innser at jeg er sjuk. Jeg er jo frisk jeg i hodet mitt! Så da blir det vel underbevist litt pressing av seg selv for å kunne gjøre alt det man gjorde før, men det går jo ikke. Det ha jeg jo slitt med de siste årene uansett, utmattelse eller fatigue som dem sier når det kommer av kreftsykdom.

Jeg har gode venner og masse å se fram til å glede meg til nå at jeg går ikke så mye i dette med døden og sånn. Det kommer mest hvis jeg har negativiet rundt meg. Det hele blir en vond spiral, men nå er jeg jo hjemme og da er det lettere å snu denne spiralen. Jeg har lært det at det er greit å være ærlig mht sine egne tanker og følelser, og kjenne på det vonde. Men ikke hele tiden, bare der og da og ikke et minutt lengre. Jeg koser meg masse med Jacob, mine venner, min søster og bilder. Driver mye med for tiden å laer albumer, ordner opp i papirer og skriver testamente. Ja testamente, første utkast fikk jeg her om dagen og da ble jeg så uendelig trist og lei meg at jeg satt å grein på tlf til min venninne. Som sporestreks "kommanderte" meg ned til henne. Det var deilig å komme dit, med liv og røre og to glade barn som prata og skulle ha kos, og middagslaging, og baking og pynting av kaker ja alt på en gang...herlig!! Det er livet, noen ganger er det slitsomt det og, men jeg ser hvor fint det er å ha det sånn. Bare normalt...

Jeg er glad for at folk jobber for å kunne støtte meg og bidra til å gjøre alles sin hverdag mer positiv.