Nå har vi vært på en herlig varm ferieuke på Gran Canaria og kost oss masse og levd i nuet. Jeg hadde ikke klart meg uten min kjære søster Kristin og hvordan hun har stilt opp for meg og hjulpet meg når jeg har blitt sliten, men samtidig så har det hele gått ganske naturlig og fint for seg. Jeg har nyti tiden sammen med dere og jeg er uendelig takknemlig for at jeg fik hvile når jeg trengte det, ringe til min venninne og gråte når jeg trengte det. Du tok ansvar og ordna Jacob for det når du merket og senset at jeg trengte det. Din hjelp er uvurdelig søster, its you and me sis! Akkurat nå ligger vi litt bakpå når det gjelder søvn og hvile. Jacob har vondt i øret og jeg er sliten, men han er en glede. Men jeg har mine tanker innimellom og her kommer noen av dem.
HVordan kan jeg ta innover meg at jeg kanskje ikke skal få se min verdens vakreste gutt få seg kjæreste på ordentlig, se han blir en en mann og forsette å sørge for at han fortsatt er den vakre, gode, snille vesenet som han er? Hvordan skal jeg takle det? Et håpløst spm. Jeg har vært så redd i det siste, og jeg tror alt bunner ned i redsel for å være og dø alene, ikke kunne se Jacob og følge han hele livet og se han vokse opp. Jeg er så redd for kontrollen 19 oktober at jeg kan nesten ikke få sagt det. Det ser ut som kreften blir en hard nøtt å få ned og det gjør meg redd og fortvilet.
Hvordan kan man slutte å å føle bitterhet og hat mot en elskede som har gjordt deg umenneskelig vondt, når det kommer fram at man kanskje aldri har sluttet å elske vedkomne?
Om tid og stunder vil det bare gå over, så lenge ting ikke dukker opp hele tiden. Dette er mitt problem akkurat nå, ting dukker opp hele tiden og eg spiller fortsatt rollen i en såpreopera jeg ikke kan forstå hvordan jeg fikk. Jeg vil jo bare at alle ska ha det bra, har aldri gjordt noen noe av ondskap, så jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal få dette akkurat nå. Har jeg ikke fått nok nå eller? Dette ble kanskje litt klaging for noen, men jeg undrer meg bare og har ingen logisk forklaring på all crazynessen som skjer i livet mitt.
HVordan kan jeg ta innover meg at jeg kanskje ikke skal få se min verdens vakreste gutt få seg kjæreste på ordentlig, se han blir en en mann og forsette å sørge for at han fortsatt er den vakre, gode, snille vesenet som han er? Hvordan skal jeg takle det? Et håpløst spm. Jeg har vært så redd i det siste, og jeg tror alt bunner ned i redsel for å være og dø alene, ikke kunne se Jacob og følge han hele livet og se han vokse opp. Jeg er så redd for kontrollen 19 oktober at jeg kan nesten ikke få sagt det. Det ser ut som kreften blir en hard nøtt å få ned og det gjør meg redd og fortvilet.
Hvordan kan man slutte å å føle bitterhet og hat mot en elskede som har gjordt deg umenneskelig vondt, når det kommer fram at man kanskje aldri har sluttet å elske vedkomne?
Om tid og stunder vil det bare gå over, så lenge ting ikke dukker opp hele tiden. Dette er mitt problem akkurat nå, ting dukker opp hele tiden og eg spiller fortsatt rollen i en såpreopera jeg ikke kan forstå hvordan jeg fikk. Jeg vil jo bare at alle ska ha det bra, har aldri gjordt noen noe av ondskap, så jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal få dette akkurat nå. Har jeg ikke fått nok nå eller? Dette ble kanskje litt klaging for noen, men jeg undrer meg bare og har ingen logisk forklaring på all crazynessen som skjer i livet mitt.
2 kommentarer:
Ja det skulle man gjerne likt å vite. Det er et urettferdig liv og du vet hvor gjerne jeg skulle tatt "driten" for deg.. Nei det er ikke aktuelt kjære søs. Du skal LEVE lenge.. Love you forever..
Det er lenge siden jeg innså at sykdom nok desverre rammer veldig tilfeldig. Hvis sykdom skulle være lønn fordi noen hadde vært slemme, så hvorfor hender det at alvorlig sykdom som f.eks. kreft rammer små barn, som ikke engang har rukket å være ulydige mot sin mor og nektet å spise opp maten sin? Det henger ikke på greip. Det er nok mer tilfeldig enn som så. Jeg vet om et par despoter ute i verden som heller kanskje skulle vært rammet av sykdom, hvis det var etter fortjeneste. Men det virker som om de klarer seg utmerket... Men stå på LInda. Jeg tror det finnes en form for krefter som kan hjelpe oss av og til, pluss at det er mange flinke leger og forskere, som hele tiden finner på noe nytt som kan hjelpe flere. Heldigvis... Ta f. eks. tuberkulose som var ensbetydende med dødsdom for ikke så overvettes mange år siden. I dag er den så godt som utryddet, i alle fall på våre breddegrader. Så du må ikke miste håpet Linda. Bit tennene sammen og hold ut, og ikke minst ha trua på at noe positivt kan skje. Ikke la mørketankene ta overhånd. Plagsomt godt humør er faktisk bra akkurat nå. Også har du jo ungdommens styrke og overmot. Bruk det. Hils Kristin og mor og far..
Stor gammalmannsgodbedringklem
ole jonny
Legg inn en kommentar