13 juni 2010

Innlegg som ble skrevet før 1 cellegift

Sammen igjen
Ikke noe som forener folk sammen som en god gammeldags sykdom. Synd at det skal være sånn før man lar ting ligge og fokusere på det positive i mennesker. Og at vi mennesker viser det også. Jeg tenker masse på kjærlighet for tiden.

På en måte så har jeg det inni mitt personlig indre på dette stadiet i livets gang bedre enn noen sinne. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet at jeg kan stole på meg selv og ta de riktige avgjørelsene. Selvsagt blir jeg påvirket jeg som alle andre, men jeg har så mange forskjellige typer mennesker rundt meg at de veier liksom opp imot hverandre, så det jeg sitter igjen med til slutt er alikavel mine egne tanker, følelser og magefølelse. Jeg er en sånn type som tror at vi kan aldri egentlig vite noe som helst. Det blir litt sånn som Decartes (beklager hvis historiske data er litt skurrete men men), at vi kan egentlig ikke vite noe, det eneste vi kan vite er at vi IKKE vet!!! Ergo så ER vi! For hvis vi ikke kunne erkjenne at vi egentlig ikke vet noe, hvordan kunne vi da ha en tanke om noe som er mer enn instiktivt hvis vi da ikke så at dette var en tanke, ergo jeg eksisterer. Noe annet vet man vel egentlig ikke her i verden. Det blir som med kreft, de finner veier vi aldri hadde kunne tenke oss at de tok eller visste om.

Ta mitt eksempel: Jeg har fjernet begge bryster, hadde bare spreding til 2 lymfer, gikk på den sterkeste cellegift kuren for denne type kreft og har gått på hormonbehandling for å bremse evt ny vekst av kreftceller. Alt dette, og fortsatt så har kreften kunne finne en måte å vokse på og spre seg rundt både hit og dit. Kanskje har alle de seneste hendelser ført til at jeg skulle komme dit hen hvor jeg hadde det bra inni meg med meg selv, min egen person og dømmekraft slik at jeg kan møte dette som venter meg av behandlinger, og fysiske og psykiske påkjenninger. Jeg skulle ha det bra med meg som person for å takle sykdommen, jeg skulle takle å leve med kreft.

Men hvordan skal jeg klare det? Jeg vet ikke hva mine utsikter er. Har jeg dårlig tid? Eller burde jeg ikke tenke på det? Jeg tenker på det for det. Og mest av alt tenker jeg på kjærligheten. Hva skal jeg gjøre med kjærligheten, hvem skal få min kjærlighet som min partner, elsker og venn her i livet? Sånn sett bort ifra min enorme kjærlighet for gutten min Jacob som virkelig er verdens snilleste og mest harmoniske gutt. Han er virkelig et bevis på at man kan takle alt bare man blir sett og får massevis med kjærlighet betingelsesløst. For han har gått igjennom mer enn de fleste på 5 år. Syk mor i en alder av 2 år, oppleve at mamma og pappa går fra hverandre og nå kreftsyk mor IGJEN! Hvor mye skal et menneske tåle før det knekker? Skal vi tåle det til vi ligger i grava?? Og er det bare kjærlighet jeg trenger for å takle dette her? Vil jeg ha det mye bedre da og tenke mindre på dette? Mange som er alene. Jeg er alene jeg og. Men det betyr ikke at jeg ikke elsker noen for det.

Jeg har et stort ønske om å ha den personen som jeg kan stole på, bli litt tatt vare på og elske. Jeg tenker og ser meg om, skal jeg aldri få oppleve det mange tenker på og drømmer om: å gifte seg, å se gutten min bli voksen, bli mormor, være sammen med min sjelevenn? Jeg har ikke tid til dette, jeg må ut å gjøre alt det som er nevnt ovenfor. Samtidig så lever jeg i nået, fortiden og fremtiden….time for time og dag for dag.
Gla for at jeg ikke har begynt med behandling ennå, det betyr at jeg har en dag til ”FRI”. Samtidig som jeg ser at det ikke er bra jo lengre det går. Skrekkslagen for den dagen jeg må gå inn på kreftsenteret igjen, sette meg ned i den deilige lenestolen og får nål og gift inn i årene. GRUSOMT!!!! Kan man være positiv på dette? Kan jeg klare å være positiv framover?

Jeg ber til alt jeg kan be til, om det er noen der ute eller oppe eller borte eller hva som helst om å la meg få styrke til dette og mine andre utfordringer i mitt liv på nåværende tidspunkt. Jeg bare håper, håper at noen hører meg . Jeg ber om at jeg må få se sønnen min vokse opp. Jeg ber om at jeg ikke blir så grusomt syk og uttafor som jeg var sist, for hva slags liv er det når jeg må leve med dette her for resten av mitt liv og klare å fungere? Det er ikke noe liv. Jeg ber om at moren, faren og søsteren min har styrke til å være min pårørende i dette. Dette er et mareritt for dem.

Jeg høres kanskje negativ ut, men alle disse tankene er naturlige tror jeg for folk som kommer i en sånn situasjon.
Jeg skrev dette til en jeg er veldig gla i og som er gla i meg og vil si det til alle:
Jeg er ikke ditt prosjekt, jeg er ikke noens prosjekt. Jeg er ingen du skal redde fra noe, inni meg så har jeg aldri hatt en så indre ro i meg selv som person i hele mitt liv, til tross for alle disse nyhetene som jeg står oppi.

I det ligger vel, at jeg er ikke bare kreftsyk. Jeg er fortsatt Linda. Jeg er fortsatt et menneske. Et ungt menneske, og selv om ikke kroppen funker (den gjør jo det nå da heldigvis) så er hjernen helt på nett. Kroppen blir et fengsel når du er syk og har smerter, noe jeg heldigvis ennå ikke har. Bare litt småmurring i ryggen av og til men det er ingenting.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Linda..

Hva skal man si? Ord strekker ikke til, ord er egentlig overflødig. Dette er en ubeskrivelig bedriten situasjon. Du er en kriger og jeg beundrer deg for ditt mot og positive holdning. Klart er du redd og fortvilet, men du legger deg ikke ned "og dør" av den grunn.Sånn kjenner jeg deg, "alt ordner seg". Og nettopp det tror jeg er en livsviktig medisin. Positive tanker.. Du har mange rundt deg som vil deg alt det beste Linda. Stå på, jeg tenker masse på deg. Glad i deg! Trine

sa...

Min gode venninne, har fått en beskjed;
Det handler om livet og hennes tid på jord!
Uvirkelig, brutalt og så umistelig ...
Tilmålt tid, for en strid!
min gode kjæreste, snilleste venn og venninne.
det går ikke an å forstå!
Hvem er Gud som lar det skje!

Gi aldri opp troen
på at Du er elsket.


klem siv

ole jonny sa...

Hei Linda
Når man snakker om "god gammaldags sykdom", så snakker vi ikke om kreft. Da snakker vi om gikt eller tæring. Ikke det at det ikke er ille nok. Folk har strøket med av av tæring også. Men kreft..... Det var liksom ikke noe man snakket om. Det var for skummelt. Bare å snakke om det var FOR SKUMMELT.
Heldigvis har vi kommet til den situasjonen, at mdet faktisk går an å snekke om kreft også. Man slipper å gå med dette inni seg alene. Få det ut. Det hjelper faktisk å bare snakke om det. Ting blir liksom litt mindre farlig da, når man får det fram i lyset. Derfor er det vel kanskje greit skrive om det i bloggen.
Man kan liksom få ut en del tanker. Man slipper å gå rundt å gruble for seg selv.
Selv om vi andre ikke kan gjøre noe rent fysisk for å hjelpe deg, så kan vi i hvert fall bidra med å hjelpe deg å få satt litt ord på det.
Jeg skjønner godt at du er litt frustrert om dagen. Du er ung, bobler over av en masse østrogenbomber som du skulle blitt kvitt, savner sannsynligvis noen å ligge på armen til..... Joda jeg kan godt forstå at kroppen kan bli litt i ulage.
Det er utrolig hvor mye unger kan takle hvis de må. De er også så greie å snakke til. Mamma er veldig syk.... Javel, men du er fremdeles mamman.... Akkurat som du har en mamma... som blir 60 år om fredagen (hvis jeg ikke tar helt feil). Litt av en bursdagspresent å få. "Jentungen" er syk.. Du kommer nemlig til å være "jentungen" så lenge dere lever.. Og akkurat nå skal du vel være glad for det.

Jeg var glad for at min mor levde (hun lever fortsatt) da jeg ble syk i en alder av 61... Det er godt å ha en mor da. Dessuten har jeg en tante... En tante som er meget sterk i troen. Og sånne tanter skal man ikke kimse av. Det er mye mellom himmel og jord......

Be du gjerne til alle de makter du måtte komme på. For å si det slik: om maktene ikke er der,så gjør du ikke noe galt ved det, og hvis de er der allikevel, så kanskje de hjelper deg.
Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg hjelper deg gjerne å rope på de maktene som kanskje måtte være der ute et sted.
Selv følte jeg meg veldig komfortabel med at jeg hadde tante....
Så langt har det gått bra... Kanskje det allikevel hjelper.?

Plutselig en dag kanskje noen finner på noe.. som hjelper mot kreften du har.. Kanskje detter det ned en kjekk kar i livet ditt.. Kanskje blir du hundegammal, og får se oldebarna vokse opp???? Ingen vet, og det er kanskje like greit, for enn så lenge lever håpet.....
Jeg følger med deg Linda..., og håper...... for din del

Du kan godt få en klem om vi møtes..
Hils moderen og faderen.. De har det faktisk like tøft. Tro meg.. jeg har prøvd begge deler, og jeg syntes faktisk det var værre å være pappa....
GOD BEDRING....

ole jonny

Lisa Dawn sa...

Hei Linda

Vet ikke om du husker meg, vi var sammen på UG turen til Mallorca høsten 2008. Jeg reiste sammen med Thomas Valen som hadde ALL tidligere.

Jeg visste ikke at du hadde en blogg før nå, jeg viste ei heller om tilbakefallet.

Jeg kjenner deg ikke godt, men man ser fort at du er en "fighter". Ikke nok med det, du er ei fantastisk livsglad jente, som man rett og slett ble glad av å være rundt. Jeg kan absolutt ikke sette meg inn i din situasjon, men du har alle mine tanker. Dette er ikke rettferdig, men du er så tøff! Du må aldri gi opp håpet, velg å være unntaket som bekrefter regelen, ikke ta til takke med å gi opp, INGENTING er umulig! Så fantastisk at du velger å dele din historie - du hjelper fler enn du kanskje tror... Vi er mange som tenker på deg, dersom du noen gang skulle trenge noe hjelp - bare si ifra!

Du er et fantastisk menneske, Linda, aldri glem det.

Mange varme tanker fra Telemark; Lisa Dawn Paulsen.

Anonym sa...

hei kjernner deg ikke....men vil si at jeg....det er dame som minner meg veldig om deg hun står på.. gjør alt som er kjekt trimmer mye gir seg ikke jeg blir noe matt når jeg leser for hun klarer såååmye. hun har brystkreft hun og fra 2005 medn helt iformnå går utrolig bra med henne så stå på linda
vil ønske deg alt godt---
mia