07 juni 2010

This is crazy shit

Idag har jeg hatt en relativt slitsom dag. Har hatt så vondt i halsen og litt sånn betennelses- følelser vondt i kroppen. Vondt i ryggen og stiv og øm i ledd. Blir bekymra for at cellegift opplegget mitt skal begynne å hikke allerede. Alle sånne dumme tanker som at: er det sånn det skal bli, og verre blir det? Det bekymrer meg.

Vi hadde også en slitsom kveld vi i familien her hvor vi gråt våre fortvilte tårer over dette. OVer det faktum at vi ikke kan gjøre noe annet enn å prøve medisiner slik at kreften holdes nede og jeg lever lenger. Jeg føler det er en helt absurd tanke, som jeg ikke aksepterer nå. Jeg tror mange av dere tror det kommer til å skje et mirakel og at jeg på en eller annen måte blir kvitt dette her, men realisten i meg forholder meg til hva legene i Norge sier. At det faktisk ikke er en medisin som kan få det helt bort. Selvsagt, man har alternativer men hvor syk skal man orke å være bare for å forlenge livet litt. Det er jo ikke noe verdighet det. Jeg er fortvila og redd. Det mulig jeg bare har en skikkelig dårlig dag idag med vondt her og der og at jeg kjenner ekstra på det. Men dette er jo helt CRAZY i mitt hodet, og med sykehus og leger som ikke vil gi meg ordentlig svar.

Jeg sier: hva skjer da når Taxol ikke funker lenger? Ingen som er villig til å svare meg, og legen min har ikke tid til å komme å snakke med meg. Skal jeg gå rundt å lure. Hva faen er dette for noe?

Det som tar helt fullstendig knekken på meg, hvis jeg velger å gå inn i det er tanken på min sønn Jacob. De sier at 1 år på Taxol er lang tid å gå på den. Men hva er 1 år for meg i et helt menneske liv og for Jacob og meg. Vår tid sammen. Det er ingenting. Jeg er redd for at jeg ikke opplever at han blir 6 år og begynner på skolen. Dette tar helt knekken på meg. Vil han huske meg? Tenkte jeg skulle lage video dagbok til han om meg selv og alle mine tanker. Kanskje han husker bedre, kanskje jeg husker bedre. Kanskje han vil huske meg for resten av sitt liv. Jeg er redd at han vil glemme sin arv. Ingen vet når ting ender. Jeg prøver å være optimist men også realistisk.


Og hva med min familie, hva skjer med de? Dette er så vondt. Hvis det er noen der ute sååå vær så snill hjelp oss! Jeg trenger dere!

10 kommentarer:

Thomas Hauglie sa...

Kjære Linda.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Det eneste jeg vet, er at du er tøff som få. Og jeg føler meg sikker på at du skal få se at Jacob vokser opp og blir en flott ung mann.

Men uansett, så skal du vite at Jacob ALDRI kommer til å glemme deg. Han skal få bli kjent med mammaen sin på alle mulige måter. Vi var sammen i nesten 11 år Linda. Jeg har mange gode minner fra de årene som Jacob skal få vite om.
Du skal også vite at Jacob har 4 besteforeldre. Dette er noe jeg aldri skal stå i veien for. Han skal få ha like god kontakt med alle sammen. Dette er et løfte jeg skal holde hele mitt liv.

Men jeg tror du kan fortelle ham dette selv. Jeg vet at du ikke gir opp. Og jeg vet at du er sterk nok til å klare det her.

Kos deg masse Linda.

Thomas

Anonym sa...

Hei jenta mi. Det var godt å ha deg her i helgen! Vi hadde en tøff kveld i går, men det var likevel godt for meg å vite "hva vet du/hva skjønner du", og vi fikk snakket og grått masse om dette. Vi er alltid med deg! Men det viktigste må du dessverre kjempe selv - tankene dine! Men du skal vite - du skal ALDRI være alene!
Kos fra mammaen din!

ole jonny sa...

Hei Linda
Jeg skulle gjerne ha hjulpet deg om jeg kunne. Men jeg kan ikke, og jeg tror nok du er i de beste hender tross alt.
Men jeg kan fortelle om en mann jeg traff på Radiumhospitalet for et par år siden. Han fikk en kreftdiagnose på en uhelbredelig kreft i 2001. Det eksisterte ingen kur for den typen. Men de greide å holde den i sjakk så lenge.
Først i 2006-2007 fikk han beskjed om at nå var det utviklet en kur for hans krefttype, og han begynte på den i 2008. Han var i gang med en spesiell behandling da jeg snakket med ham sist, og var ved veldig godt mot. Hvordan det har gått med han i ettertid vet jeg ikke, men det viser at det skjer utvikling på den fronten hele tiden, så hvor håpløst det enn kan virke, så ikke gi opp håpet. En dag kanskje du blir helt frisk....

Stor trøsteklem (er tilogmed nybarbert i dag)
ole jonny

Camilla M sa...

Hei Linda!

Ord blir så fattige...
Etter å ha lest innlegget ditt, sitter jeg igjen med gåsehud og tårene renner. Jeg synes det er så forferdelig vondt at du må tenke disse tankene, Linda. Vi som er rundt deg skjønner også at dette er alvorlig og ubeskrivelig tøft for deg - men som Ole Johnny sier til deg, så må du aldri gi opp håpet! Du må kjempe, (og det vet jeg at du vil gjøre!) Så får vi bare håpe at medisinen, som vil gjøre deg helt frisk igjen, kommer snart!

Nyt de gode dagene og nydelige, lille Jakob!

Stor klem fra Camilla.

Anonym sa...

Hjerteskjærende lesning Linda, og jeg har så vondt av dere alle sammen!! Jeg tror du gjør veldig lurt i å være realist og snakke med familien om "i værste fall" - det gir en indre ro å få snakket ut om det. For tankene er jo der uansett, hos dere alle. Jeg forstår din redsel for at veslegutten din skal glemme deg - og for deg er den redselen reel, uansett hva andre sier! Så sett i gang å lag den video dagboka - jeg er sikker på at du blir roligere av det. Når jeg har hatt mine tunge stunder og tenkt i disse baner, har jeg tenkt at jeg skal skrive bursdagskort til Maria (for mange år fremover) - slik at hun på hver bursdag får en hilsen fra meg, uavhengig om jeg er i dette livet eller ikke.. På den måten kan man "snakke" til dem opp gjennom årene. Fortelle litt om seg selv da man var på deres alder osv.. Dette høres sikkert makabert ut!?!? - særlig siden jeg er så heldig å få være frisk.. Men jeg har hatt mine stunder.. At legene ikke gir deg svar skyldes vel rett og slett feighet - de syns det er vanskelig å snakke med ei ung dame om en så vanskelig og følsom situasjon!? De tør ikke møte sorgen og redselen, tror jeg.. Konfronter dem og vær direkte!! Orker du ikke det selv, så få noen i familien din til å gjøre det! Si at du vil ha ærlige svar - det betyr jo mye for deg, slik at du skal kunne planlegge og utnytte tiden din godt - uansett hvor lang tid du har! Dette er jo noe som er viktig for oss alle - både syke og friske! Leve i nuet! Når alt dette er sagt så vil jeg bare få si at jeg tror du fixer cellegiften bra, og at du kommer til å få noen gode år! På Montebello i påsken traff jeg ei dame som hadde fått spredning til skjelletet, og som kun hadde fått livsforlengende behandling - men det var 5 år side og hun var fortsatt frisk og raske, sprekere enn meg for å si det sånn... :)) Så stå på Linda, og gjør det du føler er nødvendig for at du skal bli så rolig og så trygg som mulig!

Beate
PS! Diktene mine kommer - ting tar bare litt tid med meg...

Anonym sa...

Kjære Linda!
Har vært innom bloggen din en gang før, men så via Maren-Sofie sin blogg at du hadde begynt å skrive igjen. Måtte inn for å se hva du skrev og ble så lei meg da jeg leste at den dritten har kommet tilbake. Livet er av og til så urettferdig og vondt. Selv har jeg hatt leukemi i 5 år nå, men det går veldig bra så jeg har ingenting å klage over. Men vi mistet sønnen vår på 16 år i en ulykke for 9 mnd siden, og livet er ikke lenger det samme. Vet ikke hvor mange ganger jeg har spurt meg selv HVORFOR?! Ingen kan si til meg eller til deg at det er en mening med det som skjer, men at det er en mening at vi ikke skal kunne vite noe om veien videre. Hadde vi visst, ville ingen av oss orket å være her tenker jeg.
Skulle så gjerne ønske at det skjedde ett mirakel som gjorde deg frisk igjen, men som andre har nevnt her, skjer det stadig noe nytt innen medisin og forskning. Stå på Linda! De fleste av oss har en indre styrke som kommer sterkt fram når en trenger det og at du er en av de er jeg ikke i tvil om. Skal følge deg videre på ferden, og ønsker deg alt godt!
Klem Wenche

Anonym sa...

Hei Linda!
Ikke ofte jeg har hatt kontakt med deg siden ungdomskolen, men kunne ikke la være å skrive til deg etter å ha lest bloggen din. Det er jo fælt at slike tragiske hendelser skal gjøre at man igjen tar kontakt, men jeg blir så dypt rørt av historien din. Min mann mistet broren sin for 2 mnd. siden av benmargskreft, så vi har fått kjenne på kroppen hva denne fordømte sykdommen innebærer. Og jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår så godt dine bekymringer, tanker og følelser. Det er viktig å være sterk, men fader heller....det går ikke alltid ann! Jeg har selv ei datter på 4 år og tårene triller når jeg leser om dine tanker rundt sønnen din. Jeg fatter ikke at du klarer å holde deg oppe. All beundring til deg!
Mange gode tanker til deg og dine! Du er tøff som f..., så gi ikke opp Linda! Håper du får noen fantastiske sommerdager midt oppe i alt dette slik at du også kan glede deg over det du og sønnen din har sammen:-)
Mange gode klemmer fra Lene

marit sa...

Kjære Linda

Jeg har vært innom bloggen din tidligere. Ikveld var jeg på bloggen til Maren-Sofie, ei skjønn ung jente jeg traff på Montebello i mars og så ditt navn dukke opp igjen.
Det var med skjelvne hender jeg åpnet bloggen din Linda og jeg ble så inderlig lei meg etter å ha
lest dine innlegg. Syns så ufattelig synd på deg og samtidig
så redd selv for tilbakeslag...
Skal til kontroll dn 28.juni utsatt en mnd pga at jeg har vært utsatt for en ulykke og knust en virvel i ryggen.
Men jeg skal følge deg Linda og krysse alt som krysses kan for at du tåler cellegiften bra så du får mange fine stunder med Jacob i sommer.
Du virker som ei meget sterk jente Linda så stå på!
Jeg har venninner som har levd med spredning i mange år etter behandling av Taxol.

Mange medfølende kleeemer fra Marit

Anonym sa...

Hver en liten ting og oppmuntring er med på å styrke at Linda har mulighet ennå til å leve mange år! Og denne gang var det deg, Marit, som ga til kjenne at du hadde venninner med spredning som hadde gått på Taxol, og som har levd i mange år (altså akkurat det samme som Linda). Tusen takk til deg, Marit (som ikke jeg vet hvem er, men uansett......)
Klem og hilsen Birgit, mammaen til Linda.

Elvira sa...

Kjære Linda

Tenker massse på deg,-ord blir liksom så fattige nå etter å ha lest i bloggen din....
Veldig hyggelig sist vi var hos deg,- Elvira snakker mye om deg om dagen , Nevner navnet ditt støtt og stadig:-) Tok noen fine bilder av dere også som du kan få:-)

som du kanskje merker når vi treffes så vet jeg ikke hva jeg skal si....vil at du kal vite at vi er her for deg vennen. Var en mening med at vi skulle få kontakt igjen etter all denne tiden.....

glad i deg
stor klem fra siv