Hjemme igjen

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst. Det er jo pga at jeg har hatt mitt å stri med. Den store operasjonen, en arm som ikke er helt hundre og ymse småting som gjør at jeg ikke makter å sitte foran dataen enn max 10 minutter. Jo også har jeg jo vært på sykehuset en uke da. Jeg var jo litt komisk uheldig da og har hatt og fått en basill/virus greie som jeg måtte til legen for idag.

Jeg skrev noe på sykehuset på en lapp men det blir litt langt akkurat idag. Men uansett noe av det jeg fikk tenkt og kjent på når jeg var på sykehus hotellet var bryst proteser, forening for brystkreftopererte og bryst rekonstruksjon, det var veldig mye snakk om dette. Jeg kjente det da at å snakke, høre og lese om disse tingene ga meg håp. Alle disse begrepene symboliserer håp for meg. Håp om et nytt liv og et langt liv.

Nå må jeg slutte for nå sier det stopp av seg selv her. Jeg måtte jo bare oppdatere litt.

Pannekaka!!

Ja imorgen er dagen da. Da de forsvinner! Hadet bra høyre puppen (spesielt den, siden den er kreft infisert) og hadet bra venstre puppen!! Vi sees IKKE igjen! Da blir jeg flate pannekaka!! 2/3 unnagjordt og godt er det! Jeg gruer meg ikke i det hele tatt, men jeg ser ikke bort ifra at en eller annen reaksjon kan komme rennendes plutselig. Men sånn er det, jeg tar det som det kommer, ikke noe vits i å grave fram noe som ikke er veldig tydelig ennå. Tusen takk for alle deres oppmuntrende herlige meldinger som har tikket inn på bloggen, e-mailen og sms i det siste. Jeg tar alt til meg og bare det at dere sender meg tanker gjør at jeg ikke føler meg fult så alene med sykdommen og mine egne tanker hele tiden. Det gjør godt.

Foresten så har vi fått en helt fantastisk gave fra en som Thomas kjenner og det er at vi får lov til å bo gratis i et boligkompleks i Orlando som heter Bermuda Dunes. Jeg er overveldet og begynte å grine av glede når jeg fikk høre det. Tenk at folk kan være så snille og greie, jeg kan ikke beskrive den takknemligheten jeg føler så nå blir det ihverfall USA tur på oss etter at jeg er ferdig med alt dette. Det er litt av en gulrot å se fram til da!! Jeg regner med at jeg er på sykehuset til tirsdag 20.november så hvis du har lyst til å besøke meg så er det bare koselig.

Om 4 dager skal de vekk!!

Er det lov å være litt nedfor selv om det værste er over? Blir litt skuffa over meg selv når jeg plutselig oppdager det at jeg er litt nedfor. Det er jo ikke sånn jeg skal være når alt det verste er forbi. Da skal jeg jo bare være lettet, glad og fri (og det gjør jeg jo.. men). Det er kanskje lov...

Også lillegutt da. Han goingen der, midt i trassalderen og følelsene er høyt og lavt. Fra utrolig skrattlatter til drittsinne på et tusendels sekund. Må bare le noen ganger. De er noen ordentlig gode skuespillere i den alderen men akk så mye glede også da. Jacob er jo stort sett grei når jeg er alene med han (akkurat som om han skjønner at mamma ikke klarer ting sånn som før, derfor får pappaen kjørt seg stakkars mann!! Men som den mannen han er tar han jo den helt fint. Goingene mine!!)

Om 4 dager skal de vekk, brystene alså. Kanskje jeg skulle ha en liten avskjedssermoni med dem som takk for samværet og at de har gjordt en utmerket god jobb den tiden jeg har vært så heldig å få sammen med dem. Kanskje jeg skulle beklage for at jeg har tatt dem for gitt noen ganger også... Ja ja jobben er gjordt og jeg trenger dem ikke mere. Bare få bort den jævla kreften inni meg for jeg kjenner at den forsatt ligger å lurer inni der.

Bare en vei

og det er OPP!!!
Jada mitt depressive selv er erstattet med en optimisme igjen og godt er det. Jeg kan se bortenfor det åpenlyse og framover igjen og det føles bedre ut. Grunnen til at det føles bedre ut er at kroppen og orket begynner å komme litt tilbake igjen. Idag er den aller siste gangen med et så lavt immunforsvar på lenge. Nå kan det bare gå en vei.

Når jeg ser tilbake på de 4 siste månedene har det vært at mareritt og jeg forstår ikke hvordan alt har klart å fungere og gå videre, men man blir veldig fokusert og praktisk når man er 'dødssyk' (grusomt negativt ord men...). Nå endelig er jeg ferdig med alt som heter cellegift og kan se lengre enn 'til neste cellegift'.

Det har også vært et sant mareritt (og fortsatt til en viss grad er) for foreldrene mine og min kjære søster. Min hjerte har verket med dem og jeg kan ikke forestille meg hvor jævlig det er at 'ungen' din blir så syk og hvilken smerte, pine og tortur i forbindelse med det og ikke kunne få gjordt noe annet enn å hjelpe til så godt man kan, og grusomhetene ved å se det at man forfaller er svak og endrer utseende til det ugjennkjennelige.( Selv om alle jeg møter sier at det ikke synes slik som man skulle tro). Jeg har vel vært heldig sånn sett da tror jeg. Jeg har kanskje kreft men ser ikke ut som en stereotypisk kreftpasient (en sånn avmagra, gul grå type med tunge, sløve øyne....). Det er jo et fåtall som ser sånn ut, men det er sånn vi ser for oss når vi hører ordet kreft/eller at en person har kreft. Forestillingen og mytene om kreft er mange, men den viktigste er at kreft er lik døden og all verdens ondskap. Folk er livredd det og derfor tror jeg man er så redd for å snakke om det og at det er litt tabu og skyldbetont.

Jeg har ikke så mye å skrive denne gangen bortsett fra at jeg føler meg friere og bedre. Tvangstrøyen av en cellegift er fjernet. Bare tanken gjør at jeg føler meg bedre og at jeg har hele tiden tatt innover meg at mine nærmeste også har hatt det jævelig til tross for all støtte de har gitt meg.