Positivisme

Som skrevet og forklart i innlegget under i' Smaller devil...' så har svulsten minket. Ikke bare minket men sprekki opp og er i 6 mindre fragmenter (ja alså nesten da...). Der den største kulen er 1,7 cm, 1 på 8 mm og de andre rundt 3- 5 mm. Og det er jo bare helt fantastisk.

Den siste tiden har vært kjempebra for meg. Jeg har vært i mye bedre form enn på lenge faktisk. Grunnen til det er at jeg har faktisk bare hørt veldig på kroppen og sovet veldig mye (jeg drar aldri noen steder med mindre jeg har en seng å legge meg ned på skulle jeg ha behov for det.. nesten). Selv om jeg har klart meg uten de siste dagene. Jeg har følt at jeg har mye mere energi denne gangen etter 1 1/2 uke. Så den siste uka har vært knall (iforhold til på mange måneder fysisk sett). Det har virkelig hjulpet å legge ansvaret fra seg og over på noen andre mht hus og barn. Jeg tror det er derfor.

Jeg har også rukket å tenke mere bevisst på døden og min egen sykdom. Jeg har faktisk tenkt mye på det, uten at det har sendt meg ned i ytterste mørke. Før har jeg bare fått en knivende smerteful følelse av å tenke på døden og at man ikke helt vet hvordan det kommer til å gå. Det høres kanskje absurd ut når jeg sier det at å tenke bevisst på døden og snakke om det har vært en lettelse. Jeg prøver jo å unngå å tenke at dette her er noe jeg kan dø av, det blir en tankegang som ikke egentlig hjelper til noe. Men å tenke på døden hjelper meg å innse, akseptere og faktisk leve med at jeg er syk og redusert en periode i livet mitt. Det tar presset litt av mine skuldre for å tenke at alt skal være sånn som det har vært i dagliglivet.

Det hjelper meg også å ta tak i det å konsentere meg i å prøve å endre tankegangen min i hva jeg bruker tid og krefter på. Jeg prøver nå å legge om tankegangen min slik at jeg ikke bruker masse tid og energi på ting som egentlig ikke gjør noen nytte f.eks drittsekken som snek foran meg i køen, idioten som kjeftet ned en butikkansatt eller sure, uhøflige mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv. Slike dumme ting som jeg kanskje før brukte unødvendig krefter på å irritere meg over eller bekymre meg over. Eller å bekymre meg over at folk liker meg eller ikke, eller hva de tenker eller eller eller osv. Ja lista er lang og jeg er sikker på at alle vet hva jeg mener. Sånne ting som bare suger energien ut av deg og avleder oppmerksomheten bort fra hva som virkelig er viktig. Det å kunne filtrere bort sånne ting som bare tærer på en for ingenting. Jeg tror det er viktig for meg å kunne bli bedre på sånt. Sånn som f.eks det at jeg ser at Jacob har det helt topp, han følger utviklingen og er sunn og frisk og en utrolig glad og fornøyd unge , mens jeg fortsatt sitter å "føler" at jeg burde ha dårlig samvittighet fordi jeg "føler" kanskje at jeg ikke er så mye sammen med han som "andre folk" er sammen med ungene sine. Men innerst inne så vet jeg jo at alt er bra og at jeg er sammen med ungen min og har kontakt med han på alle mulige måter. Jeg vet innert inne at jeg er der 100% når jeg er sammen med gutten min, og det er det som teller. Ikke hva alle andre måtte tenke, føle, vite og ha det. Det er sånne ting jeg også tenker mye på. Jeg må liksom omprogrammere de tankene i hjernen min. Det tar så mye tid å tenke slike tanker om hva andre måtte mene og forvente og hva som er normalt og ikke normalt. Det eneste jeg får gjordt noe med er meg selv. Jeg får bare gjordt så godt jeg kan, selv om jeg alltid streber for perfeksjon (og da kan man jo bare pakke sammen hvis noe aldri er ok eller bra eller godt nok der og da.) Prøver heller å tenke det at imperfeksjonisme er det som definerer oss og skiller oss ut...

Smaller devil....

Ok, a long time since I have updated you. So here is the latest developement. Everything is going very well and according to plan when it comes to treatment. All in all I will have 6 treatments with kemotherapy, I have at this point had 4. I will have the next one 4 th of October. It has been stressfull and hard. But this last treatment has gone well and I am as well as I can be considering. I am tired, but very well. I had a scan of my breasts today (I have no idea what the word is in English, way to technical for me..), and instead of one large tumor at around 6-7 cm they found only fragments of the tumor. The tumor has split into 6 smaller lumps where the biggest one was 1,7cm and the other ones are 3-5 mm. So the treatments really works. And I still have 2 more kemos to go, so that is amazing and I am so happy.

Mentally at this point I am very well and happy. I have my moments of course, who woulden't in my situation. But today is one of the best days I have had since this started. I am looking forward and feel I can see the end of it. Well, at least the extremely uncomfortable and painful kemotheraphy, which is the worst since it breaks down all the cells in your body. The process is exhausting and I need a lot of sleep.

Untill next kemo I am just going to enjoy myself, smell the trees and the vind and love my family. Thanks for all your amazing support. It really just hits me in the heart. Lots of love!!

1,5 cm

1,5 centimeter er det magiske tallet. 1,5 cm er så mye svulsten har minket mellom 2 og 3 kur. Jeg er strålende fornøyd og har fått klarsignal at det funker og at jeg ikke trenger å bytte kur. HURRA!!!
Tenk på bare 2 kurer så har 'skiten' minka 1,5 til 2 cm!!! Det er helt uttrolig!! Nå har har jeg jo kjent at svulsten har krympet enda mer siden 3 kur også da, og på torsdag så skal jeg ha min 4 cellegift behandling. Tenk over halvveis så er det verste over. Det er bare så fett å tenke på. Svulsten var jo kjempestor, 6-7 cm den ene veien.
Hvordan kan jeg unngått å oppdage det sier du?
Det skal jeg forklare; Det er mange grunner til det uten at jeg føler at jeg må rettferdiggjøre noe og forklare meg. Svulsten er nemlig ikke som en klar og ren og pen kul. Nei den faenskapen er verre enn som så. Svulsten er sammensatt av mange kjertler og svulster, celler og til og med nå begynner det å bli vanskelig for meg å kjenne den inni der (enda jeg vet at den er der) siden den har minket så fælt. På toppen av det hele så har man mye kjertler inni der og det blir jo også litt spesielt når man ammet og etter jeg slutta og amme Jacob. Jeg trodde kanskje det bare var noen kjertler eller melke ganger eller noe sånt som lagde problemer. Og akkurat her kommer jeg til det som er så viktig: det er derfor brystkreft er så lumsk for unge folk; ingen leger tenker brystkreft (det er faktisk ikke i deres tanker en gang), det er vanskelig å kjenne og derfor så innmari viktig at dere ikke tar lett på puppene deres uansett hvor unge eller gamle dere er. Jeg er ordentlig skremt av at det er sånn det kjentes ut å få en kreftsvulst. Det kjennes nemlig ikke ut som noen kreftsvulst ut ifra forventningene mine om hvordan en sånn svulst skulle være, og det er det som er så skremmende. Puhhh det ble lang setning. Vær så snill sjekk puppa deres og til mennene, sjekk puppa til damene dere også. ;) ha ha ha.. Men seriøst kjenn gjerne etter når dere først er i gang.

Tilbake til gode nyheter for alle som ikke vet. Kreften har ikke spredd seg til noen steder verken lever, lunger eller skjellett. Ikke har jeg den aggresive typen brystkreft heller (som 1/4 av kvinner med brystkreft får). Det eneste jeg ikke har fått svar på er gentesten. Om jeg har det genet som gjør at man øker sjansen for å få eggstokkkreft eller brystkreft med 85% (så vidt jeg vet). Men det er bare 5 % av kvinner som får brystkreft som har det genet heldigvis. Så sjansen for at jeg har genet er liten. Sist gang jeg var på Ullevål så kunne heller ikke verdens beste og mest grundige lege (som jeg har vært borti) kjenne de kulene jeg hadde under armen, så det betyr jo at de er enten borte eller så små at man ikke kan kjenne dem lenger.

Denne gangen, alså etter den 3 kuren, så har jeg virkelig kjent på det at jeg faktisk får en skikkelig hestekur i form av denne cellegiften. Denne gangen kom liksom energi nivået aldri helt tilbake og jeg måtte lære litt på den harde måten her. Ved å innse at jeg er syk og at det er ekstremt viktig å høre på kroppen. Etter jeg snakket med en veldig 'klok kone' om dette å være helt utslitt hele tiden og at hvis jeg legger meg ned så føler jeg meg enda sykere så har jeg kommet på bedre tanker. Tanker som å ikke ha dårlig samvittighet når jeg ikke orker å ta ut av oppvaskmaskinen eller at jeg er så svak at jeg ikke klarer å kaste den nydelige og glade gutten min opp i været (og det elsker han jo). Hun sammenlignet det at jeg er syk nå med at hvis jeg hadde hatt gips fra topp til tå så hadde det jo stoppet seg selv. Det gjør det jo nå også men jeg prøver å ha et mere bevist forhold til hva kroppen min orker slik at jeg kan bli frisk. Så det er bare å innse, jeg er redusert nå, men det er jo bare imidlertidig på nesten samme måte som om jeg hadde brekt noe.

Men som sagt jeg kjenner at det begynner å ta på kroppen, medisinen bryter virkelig ned alt du har. Jeg har gått fra å ha tålelig kondis til å være helt utslitt bare ved å gå en liten tur til bhg (som er rett borti gata her). I dag måtte jeg gå 'helt' ned til rådhuset (som er en filletur) og tilbake igjen, etter det sov jeg godt i 3 timer midt på dagen. Så det å gå en tur er ikke som det pleide å være.....Jeg som er så gla i å være ute å gå tur og bevege meg. Men sånn er det og jeg har store planer om å komme sterkere tilbake både fysisk og psykisk. Jeg håper fortsatt på deres vidunderlig støtte og kommentarer. Jeg blir bare så glad av det.