Til en venn

Tenkte jeg skulle skrive litt om hverdags omsorg. Jeg er så takknemlig for all støtte, oppmuntring og omsorg fra alle rundt meg. Både min kjære familie, slekninger og nære venner. Men et er ikke bare de som har vist meg støtte, nysgjerrighet og omsorg men også mennesker som er bekjente og som jeg nesten ser hver dag i nærområdet. På den måten føler jeg at jeg, vi, har fått en mulighet til å glemme sjenansen og faktisk bli kjent med folk på et tettere nivå. Det er fælt at det må noe alvorlig til før man tør å innvolvere seg og vise at man bryr seg og er interesert i menneskene rundt deg. Og da snakker jeg om meg selv, at jeg selv må tørre å være mere ærlig, ekte og engasjert mot menneskene rundt meg og i samfunnet.

Det er en kraftfull og positiv følelse som får meg til å føle meg bedre. Jeg blir gladere og mindre ensom i min psykiske kamp mot kreften. En veldig hyggelig bekjent av meg fortalte at hun hadde mistet noen nære til kreft, og da fikk jeg den samme følelsen sikkert mange får når de møter meg; jeg visste ikke hva jeg kunne si og gjøre for at det skal gjøre litt mindre vondt og bli litt bedre. Jeg måtte bare annerkjenne det! Jeg kunne ikke være redd. Jeg må stille med den samme åpne, ærlige og uredde holdningen for det som kan komme av reaksjon og informasjon. Det er bra om jeg også kan hjelpe noen, støtte og være en kilde til omsorg, inspirasjon og trøst når noen har det vanskelig. Uansett om det er nære, kjente eller ukjente. Evenen til å være et menneske og føle empati og sympati og kunne få styrke av å gi noe. Jeg er ikke sykdommen. Jeg er venninna, naboen, vennen, dattra, kjæresten, fotografen og mammaen. Jeg er ikke bare en ting. Jeg er mange ting! Selv nå med kreften ved min side (og ikke en god venn ved min side vel og merke ;))

Perfeksjon er ikke bra, da blir vi roboter. Imperfekt er perfekt. Stygt er vakkert og vakkert kan være så uttrolig stygt.
Takk folkens fordi dere viser meg hvem dere er, det betyr mere for meg enn noen av dere kan ane. Jeg er evig takknemlig, dere gir meg troen på mennesker tilbake. At arroganse og kynisme ikke har tatt hva som er viktig! Det er menneskelighet i menneskene.

Kur 3

Lenge siden jeg har skrevet noe, men som alle ser har jeg vært på ferie en ukes tid. Man skulle liksom tro at man ble uthvilt av ferie, men jeg tror jammen meg jeg må ha ferie nå jeg for å komme meg igjen. For hver dag som går her så blir jeg bare mere og mere sliten. Gud veit hvorfor. Kanskje det er stress, for mange tanker, varmen..Ikke lett å vite.

Jeg sliter jo en del med at jeg har mista absolutt alt håret og ser ut som en eller annen gærning med eggforma hode dratt ut av Star Trek eller noe sånt. Rasjonelt sett har jeg ingen problemer med å miste håret men sånn psykisk og emosjonelt så er det tøft. Jeg blir litt kvalm og uvel hver gang jeg er i nærheten av skallen min. Minner meg på kreften og behandlingen. Jeg har begynt å få en sånn mental/ fysisk kobling oppi hodet mitt. Så hver gang jeg snakker om kreft og spesielt ordet cellegift så får jeg lyst til å spy og jeg føler meg skikkelig uvel. Jeg kjenner det blir verre jo mindre jeg snakker om det faktisk, selv om jeg hater å prate om det og ikke kan fordra sjukdomsprat så tror jeg at det kan være løsningen til å få redusert den fysiske koblingen. Ordet cellegift setter meg rett tilbake i den 'sofastolen' på sykehuset, med kroppen full av medisiner som gir en haug med bivirkinger og medisinen som flyter inn i årene mine. To blanke små poser og en pose med noe rødt i. Det er cellegift. Det heter FEZ eller FEC den typen jeg får. Huff jeg blir kvalm og uvel bare av å skrive om det.

På den andre siden av enden så har jeg jo hatt det mye bedre denne gangen enn sist gang (alså enn første runden jeg måtte igjennom behandlingen). Jeg fikk nemlig en sprøyte (noen noen voldsomme bivirkninger) som skulle stimulere immunforsvaret. Sist gang hadde jeg nemlig
ikke noe immunforsvar. Så alle de andre bivirkingene og energien har vært mye bedre. Men jeg gruer meg fordi jeg følte meg helt jævelig i sånn cirka 3-4 dager. Det var jo verdt det da, må bare komme seg igjennom den verste stormen de første dagene. Sånn etter det har jeg faktisk kunne ha et greit liv og kose meg sammen med guttene mine.

Bra ting nr 2 er at det begynner å bli vanskeligere å kjenne hvor svulsten begynner og slutter inni brystet og det betyr jo at gifta funker, så det er jeg kjempegla for. Det lover bra. Nå er jeg jo halvveis med cellegifen allerede etter den 3 kuren nå om litt over et døgn. Må være litt positiv her.

Det vanskeligste for meg i det siste har vært den helt blanke skallen min uten at jeg klarer å forklare hvorfor. Vil bare komme meg igjennom dette med cellgift slik at jeg slipper å ha alle disse bivirkningene og reaksjonene. En ting er iallefall sikkert: Jeg kunne aldri blitt narkoman!!! Det er bare helt unaturlig tilstand å være i å ta tabletter for absolutt alt. For meg iallefall.

Kur 2

Imorgen er dagen igjen, tid for kur nr. 2.. Et steg nærmere å bli frisk!!! Bare 4 kurer igjen. :)