Ja, nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg vet det er veldig mange som venter på å høre noe fra meg. Det har gått litt opp og ned, og jeg har benyttet tiden når jeg har hatt gode perioder til å være sammen med venner, familien min og nyte gullpusen min, Jacob. I det siste igjen har det ikke gått så bra og kan vel si at jeg i et par uker hvor jeg brekker meg, er kvalm og også noen ganger spyr. Det har gjort meg utrolig sliten, og det har jeg vært de siste tre ukene. For ca tre uker siden ramlet jeg ganske hardt på badet midt på natta, rett ned på ryggen og hodet med et dunk rett ned i badeflisene. En uke etter det følte jeg meg helt mørbanket og var også litt redd for å være alene hjemme, så jeg hadde noen hos meg i hele to uker etter det. Det var noe jeg måtte. Jeg føler mye tryggere nå.
Det som har skjedd etter det er at den soppinfeksjonen i munnen har bare økt og økt på, og likedan kvalmen slik at jeg spyr hver dag, og på torsdag 20.10. ble jeg lagt inn på Ullevål sykehus og da mente de at jeg måtte bli der. Jeg ville absolutt ikke inn der, men sånn er det, noen ganger må man bare. De tror vel kanskje de har funnet ut av problemet. Jeg har jo ikke fått svar på lunge røntgen, men alt så bra ut i hodet etter CT av hodet. Det var nesten til å juble av, det gjorde i hverfall legen min og sto nesten i taket da hun så resultatene. Det var jo kjempefint!
Jeg snakker inn i en lydopptaker slik at mammaen min kan skrive dette her for meg fordi jeg orker ikke å sitte lang tid foran datamaskinen. Det blir veldig slitsomt for meg.
Så til alle dere som ikke hører noe: Jeg er IKKE død, jeg er absolutt ikke forsvunnet, jeg har ikke flyttet, jeg bor på samme stedet, jeg har ikke forlatt landet og har ikke flyttet til Nordpolen. Jeg bor fortsatt i Drøbak på samme sted. Jeg tenker på alle dere, og jeg beklager at jeg har gitt inntrykk av at jeg har forsvunnet. Det har jeg da absolutt ikke gjort, men jeg nyter de gode timene eller dagene jeg har hatt sammen med Jacob og jeg prøver å være sosial som vanlig, men det har litt vanskelig å være så sosial når man er syk. Være kvalm og må brekke seg hele tiden er ganske slitsomt egentlig, men nå er hjemme på permisjon da.
Jeg har fått gnåla meg til det til tross for at jeg spøy som bare rakkeren på sykehuset. Sykepleieren hodt bare armene rundt meg, også sa hun til meg helt stille "Du Linda, er du helt sikker på at du skal hjem i dag? Er du sikker på at du vil på perm i dag Jeg vet ikke om det er så lurt?" Så sa jeg "Nei, jeg skal hjem i dag, jeg skal! Jeg orker ikke, jeg må ut av det sykehuset her." "Er du sikker på det,", spurte hun om igjen. For en omsorg! Jeg tror må ha en ekstramor der oppe på lindrende avdeling. Det er helt fantastiske mennesker som jobber på Ullevål, helt fantastiske! Så ikke noe klaging her nei!
Nok en gang, jeg skal ennå leve mange år! Ferdig med det! Og vær værsåsnill, stå på!
Veldig glad i dere alle, og værsåsnill - jeg lever og står på, og setter så pris på den støtten dere gir meg, men jeg kommer nok til å si i fra når jeg er død.
Stoooor klem fra Linda!
