Til dere som leser bloggen min

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord til alle dere der ute som leser bloggen min, det varmer meg så i hjertet den omsorgen jeg opplever via bloggen. Jeg føler meg litt mindre ensom i min egen frykt mot alt det forferdelige som kan skje. Ikke bare mht sykdommen men all faenskapen som skjer rundt oss og som vi mennesker lager selv også. Jeg tror at vi i bunn og grunn alle bærer på en grunnleggende frykt oven for veldig mange ting, men skulle vi gått rundt å kjent på det så hadde vel hele norges befolkning endt på et eller annet torg løpendes rundt som en hodeløs kylling drita full.

Så det er alle mine nærmeste og alle dere som støtter og oppmuntrer meg som gjør at jeg ikke ennå har klikka helt og løpt ko-ko gæren ned på Drøbak torg. Og takk for det , det sier ganske mye om dere. Dere øser av dere selv, av omsorg og kjærlighet. Jeg er overveldet og vil benytte anledingen igjen til å si takk for det og at det betyr mer enn dere aner.

En annen ting er at jeg føler meg ikke som den superkvinnen eller den sterke personen mange av dere snakker om, jeg prøver bare å leve med dette her og dele opplevelsen min. Jeg er bare meg selv, det er sånn jeg må takle det og det ligger ikke for meg i det hele tatt å skjule mine tanker og følelser. Så her er jeg, til det kjedsommelige forteller dere om mine tanker og  følelser og er bare meg selv.

Et stort HURRA for alle dere som gidder å lese og kanskje til og med setter litt mer pris på nåtiden etter å ha lest noen ord fra min blogg.

Forresten jeg fikk meg time i går til øyepoliklinikken og sjekket øynene igjen. Og alt var normalt, ingen forandring. Men legen trodde kanskje det kunne komme av at jeg hadde arrvev i øyet som gjør at jeg ser litt dårligere. Og det kan man ikke gjøre noe med, så det må jeg bare akseptere. Men  jeg er hoppende glad for at det ikke var noen forandring. HURRA!

GOKLEM til dere fra meg

Huet under armen og armen i bind

Tenk nå er det snart september. I mai for over et år siden fikk jeg vite at kreften hadde spredd seg, jeg satt der i sjokk, ikke hadde jeg forberedt noen spørsmål eller noe. Så jeg og min familie dro hjem i sjokk, hakaslepet var nede i gulvet i dagesvis, ukesvis og månedsvis. Så våknet jeg og tenkte at: Jeg vet jo ingenting på en måte. Jeg trodde at jeg ikke kom til å bli 34 år en gang. OG dette gikk jeg å gnagde på  i ukesvis (føltes det ut som i alle fall). Tenk at jeg gikk rundt å bekymret meg for at jeg ikke kom til å se sønnen min begynne på skolen at jeg ikke kom til å være i live… Jeg har ikke ord til å beskrive de følelsene jeg hadde. Jeg gikk inn i en depresjon, uten at jeg visste det selv.

Men SE: JEG ER FORTSATT HER!! Jiiipiii HURRA!!

ALikavel sitter jeg her å kjenner på angsten, det skal ikke så mye til å vippe meg av pinnen akkurat. Nyhetene dras jeg mot, men jeg MÅ bare droppe det. All den faenskapen i verden. Og undskyld meg men hva er det med sommeren 2011???  Og hverdagens utfordringer, jo da jeg har dem jeg også oppå dette med sykdommen. Selv om du er syk har du ikke noe spesiell beskyttels mot verden, andre mennesker, praktiske gjøremål, barneoppdragelse, osv osv osv….

Det blir noen ganger litt mye, jeg er en person som snakker om følelser og viser dem men det viser seg gang på gang at jeg sliter med å gråte, bare få det ut og løsna litt på presset man står under . Og nå har det gått månedsvis uten at jeg har fått forløst noe som helst, og det er vondt skal jeg si dere. Jeg tror ikke det er bra heller jeg å ikke få ut noe fysisk via å gråte for min del.

Jeg fikk forresten nye briller siden det med øynene var stabilt. Og nå sitter jeg her og sliter . Brillene kan jeg kaste, de gamle brillene mine har jeg lånt bort og redselen for at det ’er noe’ øker hver gang jeg blir sliten. Trøtt er jeg jo ganske ofte, og nå ser jeg verken bra med eller uten briller. Så det har uten tvil endret seg. Så kommer dilemmaet opp: Skal jeg ta kontakt med sykehuset nå eller skal jeg vente til kontrollen min på øye avd. den 14.september. Det går jo litt opp og ned men det går jo greit. Jeg kan ikke klage når jeg har så mye fint i mitt liv. Men det er klart det vonde må jo bearbeides med stadig. Jeg har kjent flere kreftkuler under huden også, og da  blir jeg påmint hva det er med meg til stadighet. Jeg blir frustrert og lei meg. Frustrert over at etter 25 år med forskning så dør folk fremdeles av kreft. Jeg blir sint noen ganger for jeg føler meg så maktesløs i hvis man skal kalle det kampen mot  kreften, det må vel heller bli å takle det. Takle smerter, usikkerhet, forandringer utseendemessig, frykten og å akseptere det. Men jeg vil IKKE: Jeg vil IKKE, Jeg vil IKKE Jeg vil IKKE!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg vil ikke akseptere at jeg skal dø fra sønnen min som fortsatt er liten. Jeg vil ikke, jeg kan ikke. Kanskje det er meningen at jeg ikke skal akseptere det. Jeg var hos smertelegen i forrige uke, som er en helt fantastisk lege og  jeg forsto et par ting når hun sa at jeg har kreft i HELE kroppen (siden jeg jo har fått kuler under huden både her og der, kneet, låret osv.) . Og alvorligheten i det hun sa traff meg helt. Jeg innså et par ting, gode ting men også at jeg ble litt mer redd for å gå bort tidlig. Jeg har jo ikke tenkt til å gå bort tidlig jeg. Det har jo vært litt sånn fornektelse og ”ikke tale om jeg skulle dø noe før noen andre”. Jeg tror at det har vært fornektelse fordi da har jeg kunne nyte alle de fine tingene vi har gjordt sammen og ikke gå rundt å henge med huet å tenke at ”nå kommer jeg til å dø”..

I dag har jeg forresten endelig fått grått. Det bare toppa seg helt for meg. Som sagt selv om du er uhelbredelig syk så er man på ingen måte forskånet fra hverdags problemer og mellommennesklige relasjoner som påvirker deg. Nå sitter jeg her og skriver alt bare rett ut som det kommer, så jeg beklager hvis det er utrolig mye feil, men orker ikke å tenke på det nå.

Nå har jeg lagt gullgutten med masse kos, og det er lykke rett i sjela det. All den kjærligheten og nærheten, og snart kommer den andre kjærligheta på døra mi og.

Ha god kveld.