"Det er bare ikke AKTUELT"

Nå har vi vært på en herlig varm ferieuke på Gran Canaria og kost oss masse og levd i nuet. Jeg hadde ikke klart meg uten min kjære søster Kristin og hvordan hun har stilt opp for meg og hjulpet meg når jeg har blitt sliten, men samtidig så har det hele gått ganske naturlig og fint for seg. Jeg har nyti tiden sammen med dere og jeg er uendelig takknemlig for at jeg fik hvile når jeg trengte det, ringe til min venninne og gråte når jeg trengte det. Du tok ansvar og ordna Jacob for det når du merket og senset at jeg trengte det. Din hjelp er uvurdelig søster, its you and me sis! Akkurat nå ligger vi litt bakpå når det gjelder søvn og hvile. Jacob har vondt i øret og jeg er sliten, men han er en glede. Men jeg har mine tanker innimellom og her kommer noen av dem.

HVordan kan jeg ta innover meg at jeg kanskje ikke skal få se min verdens vakreste gutt få seg kjæreste på ordentlig, se han blir en en mann og forsette å sørge for at han fortsatt er den vakre, gode, snille vesenet som han er? Hvordan skal jeg takle det? Et håpløst spm. Jeg har vært så redd i det siste, og jeg tror alt bunner ned i redsel for å være og dø alene, ikke kunne se Jacob og følge han hele livet og se han vokse opp. Jeg er så redd for kontrollen 19 oktober at jeg kan nesten ikke få sagt det. Det ser ut som kreften blir en hard nøtt å få ned og det gjør meg redd og fortvilet.

Hvordan kan man slutte å å føle bitterhet og hat mot en elskede som har gjordt deg umenneskelig vondt, når det kommer fram at man kanskje aldri har sluttet å elske vedkomne?
Om tid og stunder vil det bare gå over, så lenge ting ikke dukker opp hele tiden. Dette er mitt problem akkurat nå, ting dukker opp hele tiden og eg spiller fortsatt rollen i en såpreopera jeg ikke kan forstå hvordan jeg fikk. Jeg vil jo bare at alle ska ha det bra, har aldri gjordt noen noe av ondskap, så jeg kan ikke forstå hvorfor jeg skal få dette akkurat nå. Har jeg ikke fått nok nå eller? Dette ble kanskje litt klaging for noen, men jeg undrer meg bare og har ingen logisk forklaring på all crazynessen som skjer i livet mitt.

Kjære venner

Jeg må bare få skrevet ned dette for dette synes jeg var kjempeskremmende og grusomt. Idag fikk jeg vite at Øyvind Hjeltnes som vi på UG reise våren 2010 gikk bort igår 12.09.2010. Han var en kjempesnill og flott person som jeg fikk gleden av å bli kjent med. Jeg vil alltid huske deg Øyvind.

Dette er bare forferdelig, og jeg er gla jeg har tatt avgjørelsen om å leve hver dag som den siste. Jeg synes det er spesielt skremmende for at det kan skje så fort. Utrolig lei meg for at jeg ikke visste noe om det selv om jeg snakket med han noen ganger på FB.

Helvetes kreft. Dette blir veldig uproduktivt når jeg sitter her å forbanner kreft opp og ned og strigriner.

Men sånn er det jo man blir opprørt!!! Det er ikke sånn det skal være.
Takk for din kamp Øyvind, og takk for at jeg ble kjent med deg.

Mitt vakreste lille gull

Min vakreste lille gutt ville ha med seg tørkle, som mamma har på sitt skallede hode i senga for " det er litt deilig å kjenne på da"...
Åhhh gud for en nydelig, herlig gutt!!!
Elsker deg for alltid min vakre lille Jacob.

Bedre nå...

Tenkte på å skrive noen ord. Jeg føler det har skjedd noe med meg de siste ukene etter rehaben, og det er at en dag våknet jeg opp og virkelig forsto hvor alvorlig dette greiene er, ikke redsel, bare innsikt i at jeg ikke vet hva som skjer imorgen. Plutselig så demret det for meg på ekte at: jeg har ikke noe å miste på å våge ting. Og hvorfor skal jeg vente til imorgen hvis jeg har mulighet til å gjøre det idag. En ting er sikkert, jeg vet ikke hvilken vei kreften tar og når helsa mi begynner å snu fra ok til dårligere eller skikkelig dårlig. Det er jo gjerne sånn at en ting følger en annen, et bittelite eks på det er at jeg har fått lymfeødem i armen og den er jo dobbelt så stor som den andre armen nesten, og min behandler trodde også at jeg hadde fått litt dårligere blodsirkulasjon. Så det er ikke å feie under en stol at ting skjer i kroppen. Så jeg har jo en holding til dette her som om jeg er frisk, selv om jeg kjenner det når jeg blir sliten. Når jeg tenker at jeg er frisk så tenker jeg ikke på at jeg har denne faen skapen i kroppen enten det er kreft og cellegift. Jeg tenker bare på at, ja jeg klarer ting og tenker at det er bra. De 2 siste helgene har jeg vært på hytteturer og begge turene ble bråbestemt! Fantastisk sier jeg, så lenge jeg kan gjøre det så er jeg super gla. Etter det har vel ting og dager bare fylt seg opp. Med behandling/ kontroll her og der, lille gull, familie terapi og venner. Jeg har tatt masse bilder og føler meg veldig inspirert, og veldig gla for alle som er villig til å hjelpe meg med mine prosjekter og få dem ut. Også har jeg begynt å gjøre ting for meg selv uten å vurdere fram og tilbake hele tiden. Vil jeg ha en av mine bilder på lerret (selv om jeg ikke har noen steder å henge dem eller noen annen plan med dem) så skaffer jeg meg det. Da har jeg dem iallefall ute av datamaskinen. Det blir en del av arven min til Jacob. Bildene mine er de viktigste av verdier jeg har.