26 mai 2010

Mitt livs verste dag, EVER!!!!!!!!!!

Jeg har nå bestemt meg for å ta opp denne bloggen igjen og rett og slett få det ut av meg, og fordi det ble himla fult på minnet på tlf min av alle meldingene jeg måtte sende. Så nå kan folk gå hit og få alle fakta om hva som skjer med meg. Jeg oppdaget for noen uker siden (dato er ikke relevant her siden alt er bare kaos oppi hodet nå) 2 kuler på nakken. Jeg løp selvsagt ned til legen, bekymret og ville sporenstreks at den skulle bli undersøkt. Jeg var heldig og selv om ikke Erik Wist ved Kreftsenteret var der den dagen jeg fikk komme å ta en biopsi av den ene kulen så var det helt greit for meg, det viktigste var å finne ut hva denne mistenklige kulen var. Dette var på en fredag. Onsdag ut i den neste uken klarte jeg ikke å vente lenger å ringte ned selv og la igjen beskjed til legen. Han ringte meg opp igjen og kunne dessverre fortelle meg at de hadde funnet kreftceller. Jeg fikk time på fredag hvor vi snakket om at jeg skulle på MR av rygg og bekken (siden jeg klagde over vondt i ryggen og ble innmari dårlig når jeg var på Lanzarote) og CT.
Jeg fikk time 17.juni på Ullevål!! Det var helt totalt uakseptabelt lenge, dette kunne ikke jeg leve med, så jeg og min familie undersøkte private alternativer. Da fikk jeg time dagen etter!!!!! Hele denne uken gikk med til undersøkelser og samtaler med kiruger. Jeg hadde en fantastisk pinse hvor jeg klarte å legge det hele fra meg og hadde det helt vidunderlig med mine venner. På søndag og mandag følte jeg en vanvittig indre lykke, følte bare en kjærlighet og ville at alle skulle ta del i denne fantastiske følelsen. Det er først nå at jeg skjønner at denne følelsen var det meningen at jeg skulle ha slik at jeg takle disse dårlige nyhetene jeg fikk i dag litt bedre.
Idag hadde jeg så optimistisk tenkt at det gikk så greit å gå til legen først og få svar på alle prøver også gå rett til dagkirugen etterpå for å fjerne 2 kuler med kreft i med lokalbedøvelse, uten noen form for likegla sprøyte/ tablett. Jeg hadde vel hatt en liten magefølese på at det ikke bare var de to kulene det dreide seg om, men man håper jo alltid på det beste. Sjokket var derfor stort når legen kunne fortelle meg at de hadde funnet spreding av kreften i skjellettet i bekkenet, i skjellettet i ryggen, på venstre lunge og i enden av leveren.
Tilbakefallet fra brystkreften er et stort rungende faktum. Hva faen gjør jeg nå?
Dette var en ting, men det verste var når legen kunne fortelle meg at de kunne bare holde kreften nede med behandling (dvs cellegift eller hormon behandling), og de ikke hadde medisin til å gjøre meg fullstendig frisk. Det vil si at jeg aldri blir frisk av denne driten uten at de finner opp en ny medisin.
HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ??? Hva?? Skal jeg dø???? Dette er spørsmål som kommer inn i hodet mitt med en gang. Hva skjer nå? Jo nok en gang så VENTER jeg på prøve svar. Svar som om svulstene er Hrr 2 positive eller ikke? (Hrr 2 er da bare for å ha sagt det den mest aggresive typen hormonsensitiv svulst) Og at det var en god ting hvis den var hrr 2 positiv for da hadde de flere behandlingsalternativer. Hvor nå enn crazy og bakvendt det høres ut, så krysser jeg nå fingrene for at jeg har den mest aggresive typen bryst kreft. Yeah, goo HRR 2!!
Andre spørsmål er: Hvorfor skjer dette meg? Hvorfor skjer dette gode, snille mennesker som virkelig ikke vil noen andre vond her i verden og som alltid prøver sitt beste uansett? HVORFOR?
Denne dagen har vært vond, lang og hard. Jeg har hylgrini, kjefta, smelt, vært fortvila, spøkt og ledd under "teltet" mitt under operasjonen og hatt et hjerte som nesten føles ut som det er gått i tusen biter. En ting skal de ha for de operasjonssykepleierne, de holdt meg oppe igjennom hiksting, hylgrining, latter og galgenhumor. Jeg applauderer disse menneskene!!
Alle dere mennesker der ute: familie, venner og bekjente tusen takk for at dere har ringt og sendt meldinger. Vær så snill ikke stopp med det, det er nå jeg virkelig trenger dere og alle de ressursene dere har. Som mange av dere, mine gode, herlige venner sier til meg at dette skal vi klare sammen. VI skal ikke bare klare det sammen, men vi skal fortsette ha mye gøy også midt oppi det vonde. Jeg har dessverre ikke fått snakket med alle dere som ringte meg (dere ringte samtidig nesten alle sammen, klokka 20.30....er dere synkroniserte eller? :) ), men vær så snill ring meg igjen eller send mail/ melding. Jeg vil og trenger å prate med dere alle, men håper på forståelse for at ting har vært litt krise i dag og hektisk både med en tøff operasjon og veldig tøffe nyheter jeg aldri trodde jeg skulle få.
Men det er fanken meg ikke over ennå!!!!!! Har så vidt begynt!!

12 kommentarer:

Gry Ø. sa...

Hei Linda! For det første; så bra at du lager en blogg slik at vi som bryr oss om deg kan lese og være med å støtte deg underveis i prosessen, med oppmuntrende ord ol.
For det andre; Fytti, for en beskjed å få! Jeg får vondt når jeg leser dette Linda. Du, fine jenta fortjener så absolutt ikke dette også. Rettere sagt ingen fortjener denne crappy sykdommen. Fortsett å sett ord på følelsene dine i bloggen, få de ut av hodet. Hyl,grin, le og det er det du får til akkurat da, bare vis følelsene dine og ikke steng de inni deg. Du er beundringsverdig Linda, og dette skal vi hjelpe deg så godt vi kan gjennom. For du kommer gjennom, det er jeg sikker på! Kjempeglad i deg, klem fra Gry Ø.

Anonym sa...

Kjære Linda!
Sitter her med tårer i øynene, etter å ha lest den dønn ærlige bloggen din! Utrolig leit at dette har skjedd deg. Må få berømme deg for den styrken du nå viser! Jeg er utrolig stolt av deg, Linda! Godt du har en familie og venner som virkelig går inn og støtter deg 100 %. Jeg ønsker deg alt godt. Prøv å gjør hver dag til det beste i DITT liv. Glad i deg.
Stor klem fra Hilde Margrete

Elvira sa...

Hei kjære Linda
vil bare si at jeg er så stolt av deg fordi du er så sterk,glad i deg og er her for deg.
Synes det er flott at du skriver i bloggen din og får satt ord på både glede og frustrasjon i denne vanskelige tiden.

May the friendship between us always be,As beautiful as the snow on the hills, As deep as the ocean so blue, As warm as the summer sun. And with everyday something new As we share a thought or smile, An idea, a book or star. No matter what the distance Be it close or very far. A friend for life I will be And this comes from the heart.

klem fra siv

ps.vi kommer fortsatt innom på søndag hvis det passer og du har lyst.....

Kjersti sa...

Kjære Linda!
Nå sitter jeg her med klump i halsen etter å ha lest oppdateringen din:( Det er så ufattelig urettferdig at du må oppleve dette!! Jeg hadde vel en anelse om at du ikke hadde fått gode nyheter av legene siden det har vært stille fra deg, og det har jeg full forståelse for! Jeg vil at du skal vite at jeg tenker på deg hele tiden, og du vet jeg er her for deg.... Bloggen din er veldig fin, og jeg synes det er beundringsverdig og flott av deg å klare å sette ord på tanker og følelser midt oppi dette her. Ikke minst at du vil dele dem! Jeg krysser armer og ben for at du kommer deg gjennom denne runden også!

Kjempeglad i deg!

Stor klem fra Kjersti

Thomas Hauglie sa...

Hei Linda.
Dette var utrolig triste nyheter å høre i går. Jeg hadde virkelig trodd og håpet at du aldri skulle få tilbake denne dritten. Alt annet blir totalt meningsløst når man får en sånn beskjed. Jeg kan bare ane hva du føler nå. Men Linda, jeg kjenner deg. Du er den tøffeste "jævelen" jeg noen gang har kjent og jeg vet at du kommer til å klare det her.

Jeg vet at det er ikke noe jeg kan gjøre eller si for at noe skal bli bedre for deg, men hvis jeg kan få frem et lite smil, så har jeg i hvertfall gjort noe.

Jeg sitter her sammen med den flotte sønnen vår og ser på barnetv på morgenen. morgen og morgen??? DVS vi har sovet ut i dag, i den forstand jeg har sovet noe særlig i natt, men han sto opp kl 10 i dag, med det faste morgenritulet sitt: PAPPA JEG MÅ PÅ DO!!! Pappa svarer: Det er fint det Jacob, men jeg tror du vet like godt som meg hvor doen er.

Som du sikkert vet, så er Jacob en komplett tog-entustiast, så hver kveld, så må vi gå ned på togstasjonen for å se på tog. Jeg bor rett ved togstasjonen, så det er ikke så langt å gå. På veien ned, så er han alltid helt propell. Han snakker om hvilke tog han håper å se. Og forteller at han og bestefar har vært på Mjøndalen stasjon og sett Lyntog, men at det ikke går lyntog forbi her på Bryn, men at det hender at det går flytog her hvis det er noe galt med tunnellen. (Jeg har fortalt ham dette en gang for lenge siden). Dagen vi feiret bursdagen hans (på lørdag 22.5), så gikk vi ned på stasjonen på kvelden. Det gikk ikke noe tog den kvelden, fordi sporet var stengt, men det stod et lokaltog der. Jacob spurte de som stod der (Togføreren) om toget skulle kjøre snart. Det skulle det ikke, men han spurte om Jacob ville se foran i toget. Han måtte ikke spørre 2 ganger for å si det sånn. Jacob sa over høytaleranlegget i toget: Dørene lukkes, så fikk han vri på knotten som lukket døren. Han fikk også lov til å tute med toget, men det turde han ikke. Jeg sendte deg bilde av Jacob i toget. Det ble også masse prat mellom Jacob og togføreren om Lokaltog, regiontog, flytog o.s.v. Ting jeg overhodet ikke har greie på, men det hadde tydeligvis han. Blå og røde lyntog! Hæ?

I går kveld måtte vi nok en gang ta turen ned til stasjonen for å se på tog. Jacob begynte å snakke med ei dame som ikke fikk billettautomaten til å fungere. Du kan kjøpe billett på toget sa Jacob. Også begynte praten. Jacob fortalte om tog og skinner, om rutetider og rutekart. Så spurte damen om toget hadde ratt. Også svarte Jacob, som bare han kan. Ja det har ratt, men ikke som man styrer med for tog svinger av seg selv. Så forklarte han at rattet var gassen. Han virket oppriktig oppgitt fordi hun ikke visste det. Hvem vet vel ikke det liksom?

Uansett hva som skjedde mellom oss Linda, så skal du vite at jeg virkelig bryr meg. Jeg håper og tror at dette skal gå bra for deg.

Skal hilse deg fra en liten, fin gutt som gleder seg til å se mammaen sin igjen.

Thomas

Anonym sa...

Kjære jenta mi! Dette skal vi være sammen om, men først skal du flytte inn i ny leilighet med bl.a. eget rom til Jacob, og hvor alle dine venner, og selvsagt vi, har sagt de skal hjelpe deg med pakking, flytting, kjøring og innflytting. Kort sagt - vi skal kjempe sammen med latter, tårer og ikke minst humor mot dette.
Mammaen din som er så glad i deg!!!

Gunhild Ella sa...

Jeg har store problemer med å skjønne hvorfor dette skjedde deg Linda. En mer positiv person skal jeg lete lenge etter for å finne. Men som de sier i Nothing Hill "det mer jeg ser av verden jo mindre retterdighet finner jeg." (eller noe i den dur...) Det her skal du komme deg igjennom. Vi er mange som står bak deg her! Og det er ikke lov til å gi opp. Det er faktisk ikke noe alternativ. Her skal det kjempes med nebb og klør! Så det er bare å gro negler for de kommer helt sikkert til sin rett. Stor klem!

Anonym sa...

Hei Linda.

Veldig fin blogg du har, og jeg leser så snørr og tårer renner.. Jeg har så uendelig vondt av deg og dine - "dætti var nå jævla dritt" for å si det på enkel Hedmarsk.. Jeg har tenkt masse på deg i dag, og hvordan du har det nå. Jeg vet rett og slett ikke hva man skal si til deg jeg nå, for å trøste og oppmuntre. Men jeg ønsker deg så inderlig lykke, lys og liv! At du skal kjempe deg gjennom dritten og få ha det bra sammen med de du er glad i. Jeg ser utifra bloggen din at du ikke er en slagen dame - og det er flott! For nå blir det krig, og du skal seire over dritt og urettferdighet!!
Klem fra Beate.

Gerd Holmen sa...

Hei Linda.Har lest bloggen din etter at Stine(kusinen din)ringte.Hun hadde lest bloggen din og sett den triste beskjeden du har fått.Da jeg snakket med deg i konfirmasjonen til Heidi var du så glad,positiv og fornøyd med livet.Sitter nå med tårer i øynene,da dette vekker både gode og dårlige minner for meg.Du skal vite at Stine og jeg tenker på deg.Du må bare kjempe deg gjennom dette.Klem fra Gerd.

Liv Kristin sa...

Linda

Livet er dønn urettferdig!!! Det har det alltid vært og vil alltid være. Men det får være måte på! Synes du har fått din del av elendigheten og at du nå kunne få ha det litt godt. Du har et liv og en liten gutt å ta vare på, sender deg all mulig varme og heier på deg i kampen. Det trenger du nå. Håper du etterhvert får krefter og mot til innimellom å fokusere litt på alt som er godt i livet, det gir krefter til de tunge stundene.

Liv Kristin

Anonym sa...

Hei Linda! Så fint at du har åpnet bloggen din igjen! Ja dette har vært noen tøffe dager, men jeg er nå klar for å kjempe sammen med deg med nebb og klør! Det kan bli noen harde dager, men er sikker på at de fleste blir bra med din utrolige styrke og pågangsmot.Du er i tankene mine både natt og dag. Er utrolig glad i deg!!!!! Monica

Anonym sa...

Kjære Linda
Så godt å se at den nye leiligheten din er så lys og fin - gleder meg til te og skravling hos deg!
Vit at jeg tenker på deg og heier på deg hele tiden!
Varm klem fra Åshild