Jeg har nå bestemt meg for å ta opp denne bloggen igjen og rett og slett få det ut av meg, og fordi det ble himla fult på minnet på tlf min av alle meldingene jeg måtte sende. Så nå kan folk gå hit og få alle fakta om hva som skjer med meg. Jeg oppdaget for noen uker siden (dato er ikke relevant her siden alt er bare kaos oppi hodet nå) 2 kuler på nakken. Jeg løp selvsagt ned til legen, bekymret og ville sporenstreks at den skulle bli undersøkt. Jeg var heldig og selv om ikke Erik Wist ved Kreftsenteret var der den dagen jeg fikk komme å ta en biopsi av den ene kulen så var det helt greit for meg, det viktigste var å finne ut hva denne mistenklige kulen var. Dette var på en fredag. Onsdag ut i den neste uken klarte jeg ikke å vente lenger å ringte ned selv og la igjen beskjed til legen. Han ringte meg opp igjen og kunne dessverre fortelle meg at de hadde funnet kreftceller. Jeg fikk time på fredag hvor vi snakket om at jeg skulle på MR av rygg og bekken (siden jeg klagde over vondt i ryggen og ble innmari dårlig når jeg var på Lanzarote) og CT.
Jeg fikk time 17.juni på Ullevål!! Det var helt totalt uakseptabelt lenge, dette kunne ikke jeg leve med, så jeg og min familie undersøkte private alternativer. Da fikk jeg time dagen etter!!!!! Hele denne uken gikk med til undersøkelser og samtaler med kiruger. Jeg hadde en fantastisk pinse hvor jeg klarte å legge det hele fra meg og hadde det helt vidunderlig med mine venner. På søndag og mandag følte jeg en vanvittig indre lykke, følte bare en kjærlighet og ville at alle skulle ta del i denne fantastiske følelsen. Det er først nå at jeg skjønner at denne følelsen var det meningen at jeg skulle ha slik at jeg takle disse dårlige nyhetene jeg fikk i dag litt bedre.
Idag hadde jeg så optimistisk tenkt at det gikk så greit å gå til legen først og få svar på alle prøver også gå rett til dagkirugen etterpå for å fjerne 2 kuler med kreft i med lokalbedøvelse, uten noen form for likegla sprøyte/ tablett. Jeg hadde vel hatt en liten magefølese på at det ikke bare var de to kulene det dreide seg om, men man håper jo alltid på det beste. Sjokket var derfor stort når legen kunne fortelle meg at de hadde funnet spreding av kreften i skjellettet i bekkenet, i skjellettet i ryggen, på venstre lunge og i enden av leveren.
Tilbakefallet fra brystkreften er et stort rungende faktum. Hva faen gjør jeg nå?
Dette var en ting, men det verste var når legen kunne fortelle meg at de kunne bare holde kreften nede med behandling (dvs cellegift eller hormon behandling), og de ikke hadde medisin til å gjøre meg fullstendig frisk. Det vil si at jeg aldri blir frisk av denne driten uten at de finner opp en ny medisin.
HÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ??? Hva?? Skal jeg dø???? Dette er spørsmål som kommer inn i hodet mitt med en gang. Hva skjer nå? Jo nok en gang så VENTER jeg på prøve svar. Svar som om svulstene er Hrr 2 positive eller ikke? (Hrr 2 er da bare for å ha sagt det den mest aggresive typen hormonsensitiv svulst) Og at det var en god ting hvis den var hrr 2 positiv for da hadde de flere behandlingsalternativer. Hvor nå enn crazy og bakvendt det høres ut, så krysser jeg nå fingrene for at jeg har den mest aggresive typen bryst kreft. Yeah, goo HRR 2!!
Andre spørsmål er: Hvorfor skjer dette meg? Hvorfor skjer dette gode, snille mennesker som virkelig ikke vil noen andre vond her i verden og som alltid prøver sitt beste uansett? HVORFOR?
Denne dagen har vært vond, lang og hard. Jeg har hylgrini, kjefta, smelt, vært fortvila, spøkt og ledd under "teltet" mitt under operasjonen og hatt et hjerte som nesten føles ut som det er gått i tusen biter. En ting skal de ha for de operasjonssykepleierne, de holdt meg oppe igjennom hiksting, hylgrining, latter og galgenhumor. Jeg applauderer disse menneskene!!
Alle dere mennesker der ute: familie, venner og bekjente tusen takk for at dere har ringt og sendt meldinger. Vær så snill ikke stopp med det, det er nå jeg virkelig trenger dere og alle de ressursene dere har. Som mange av dere, mine gode, herlige venner sier til meg at dette skal vi klare sammen. VI skal ikke bare klare det sammen, men vi skal fortsette ha mye gøy også midt oppi det vonde. Jeg har dessverre ikke fått snakket med alle dere som ringte meg (dere ringte samtidig nesten alle sammen, klokka 20.30....er dere synkroniserte eller? :) ), men vær så snill ring meg igjen eller send mail/ melding. Jeg vil og trenger å prate med dere alle, men håper på forståelse for at ting har vært litt krise i dag og hektisk både med en tøff operasjon og veldig tøffe nyheter jeg aldri trodde jeg skulle få.
Men det er fanken meg ikke over ennå!!!!!! Har så vidt begynt!!
