07 februar 2008

En liten prikk

Først vil jeg bare minnes Tone- Elisabeth Simonsen, en fighter uten like, som sovnet inn 6. februar da kreften tok henne fra denne verden. Hun inspirerer meg i min kamp og lært meg at det går an å leve med og det er ikke verdens undergang. Så jeg ville bare minnes henne. Alle andre burde ta en titt og ta det til ettertanke: www.gjorenforskjell.no.

Her går det sakte fremover. Nå har jeg bare 2 ganger av strålebehandlingen igjen ut av 25 ganger. Det har gått utrolig fort, sikkert fordi jeg hele tiden har tenkt at dette er en bra ting. Psykisk sett så har det vært og er det forsatt tøft. Jeg har gått på et par smeller på veien, men jeg har lært av det og kjenner kroppen min bedre og har bedre kontakt med følelsene mine. På tirsdag var jeg hos legen og han kunne fortelle meg at de hadde funnet en prikk ,hvis det er noe med skjelettet så synes det som en svart prikk på røntgenbildene og at det måtte utredes. Han ville selvsagt ikke spekulere i hva det kunne være, men de kunne ikke utelukke at det var spreding av kreften. Fikk skikkelig trøkk i trynet fikk jeg da!! Så etter det har jeg bare tillatt meg å reagere på det og rett og slett få det ut og bli ferdig med det. Men fy f... så redd som jeg ble. Men det går bedre nå, tankene kverner ikke om det hele tiden. Prøver å tenke at det ikke er noe siden de hadde sett den samme prikken (pluss noen til, som jeg ikke hørte noe om nå) før jeg begynte på cellegift. Det kan være noe så enkelt som et slag eller brudd jeg ikke har visst om (slike ting synes også på skjellettscanningen). Men følelsene kan jeg jo ikke styre hele tiden, jeg lurer jo litt på dette her og det murrer litt nedi magen.

Den første tanken min var: at uansett om det er spredning eller ikke så skal jeg leve livet mitt! Så sånn sett så forandrer det jo ingenting, bare det at ting blir litt mere 'akutte'. Med det så mener jeg at man får bare lyst til å begi seg ut på reise, gifte seg og alle de andre tingene man gjerne vil her ilivet med en eneste gang!! Ingen tid å miste liksom! Og sånn er det jo også, livet er for kort til å gå rundt å være ulykkelig og ha tomhet i livet sitt. Jeg har vel også tatt et oppgjør oppi hodet mitt. Livet er rett og slett for kort til å bruke bort den gode energien på noe som ikke gir en selv noe. Det høres innmari egoistisk ut når jeg leser det sånn. La meg ta et eksempel, det GIR meg noe positivt å støtte andre folk som har det vanskelig eller det GIR meg noe når noen er ærlig med meg og ikke driver å tuller rundt enten det er negativt eller positivt.

Til slutt vil jeg bare si at nå er jeg snart ferdig med behandlingene etter et halvt år nedbrytning av kroppen, nå må jeg hvile og så kan kroppen begynne å bygge seg opp igjen. Jeg og alle andre som har/ har hatt kreft er ikke friske selv om all behandling er ferdig. Da kommer det en ny fase med rehabilitering. Hvile, bygge opp celler, immunforsvar, energi og etterhvert da også begynne å trene for å komme i god fysisk form. Jeg får fortsatt og har fysisk vondt. Men tålmodighet er ikke akkurat min sterkeste side.

Jeg er kjempeglad for å få kommentarer og oppmuntringer, for når sant skal sies så er det veldig lett å føle seg ensom ihvertfall når man er så ung og nesten alle de rundt seg av omgangskrets ikke har vært borti eller har noen erfaringer. Og det skal man jo ihvertfall være glad for da!!! Men noen ganger blir det litt ensomt (til tross for de nydelige menneskene jeg har rundt meg)og da er det godt med små oppmuntringer.


8 kommentarer:

Håvard S. Johansen sa...

du er en flink og vis kvinne, linda. det har jeg skjønt for lenge siden:) disse forholdningene du nevner om livet er en påminnelse også for oss andre at livet er forgjengelig, og idet man kanskje innser dette vemodet oppstår muligheten for en lykke mer tilknyttet øyeblikket.

denne bloggen din gir andre også muligheten til å forstå dette..

... også den stille tegneren på bakerste benk gjennom 6 skoleår.. som omtrent aldri pratet med deg;)

Anonym sa...

Hei, jenta mi! Endelig er jeg på nett igjen. Det er lenge siden, men ting har måttet bli litt sortert i hodet mitt også. Som du sier: Når sykdom også rammer familien, blir man så sårbar og kanskje ikke så my trøst for deg, min skatt. Men du har vært der for meg hele tiden, og med dine ord; Jeg trenger deg mamma, ta vare på deg selv. Den tanken har jeg med meg hele veien! Jeg er tilbake og vil ha med meg min egen sårbarhet til deg; ikke forsøke å være så sterk hele tiden, for det er man jo ikke! Smerten sitter i oss alle, og følelsen som mor å ikke kunne ta den smerten fra deg, er vond å bære! En mor vil alltid føle at "dette skulle jeg ha gått i gjennom, ikke mitt barn". Som mor selv vet je at du kjenner disse følelsene igjen. Jeg vil forsøke i bloggen din å gi mine ord innhold, men det kan hende at du ser min smerte også, men det gjør jo egentlig ingen ting, gjør det vel?
Du er så stor i dine ord når du sier at du uansett vil leve livet ditt nå! Og det er jo sant, det er jo noe vi alle bør gjøre. Ikke sett livet på vent!
Når dette er sagt har jeg ogå fulgt med Tone og hennes historie md rykk og napp, men da jeg så de på TV Norge på nyhetene i begynnelsen av uka måtte jeg lese bloggen, og det var sterkt da jeg om morgen 7. februar leste at hun døde 20.40 6. februar, men samtidig var ordene til mannen så utrolig fine! De hadde på få år gjort det de hadde ønsket seg, og det er jo det handler om: Å LEVE! Fortsett å dele tankene dine med oss!
Jeg er så utrolig glad i deg, Linda! Vi (pappa og jeg) er her for deg, Thomas og Jacob!

Mia sa...

ja det är inte lätt å vara sjuk, har å läst och varit med Tone på sin sida. Men vi må leva nu, själv har jag samma type kreft som Tone men är lite äldre. Så bara stå på med det du kan och orkar inte bränn dig själv. Før det tar på kroppen,så gør det du känner før. Själv är jag inne på kur nr3,men nu gør jag det jag känner før och inte det alla tror jag orkar, før oftast så ser man inte sjuk ut. Så stå på i ditt tempo. Kram Mia

Anonym sa...

Jeg vil bare si takk for at du deler av deg, linda. Du viser meg at livet ikke er a4. Det har man så inderlig godt av å bli påminnet om. Ta vare på deg selv!!! Klem...

Espen Simonsen sa...

Hei Linda,

Jeg ville bare ønske det lykke til! Stå på, og hold humøret, motet oppe! ;)

Jeg har jo fått en del erfaring med denne sykdommen nå, og jeg kan si at det mentale har utrolig mye å si.

Du skal vite at du bare må ta kontakt med meg dersom du føler behov for noen å snakke med.

espen.simonsen@gmail.com

Klem
Espen

Anonym sa...

Vær sterk og behold troen Linda. Det er fint og veldig sterkt å lese tankene dine, du er tøff som vil dele med andre. Tenker på deg!


hilsen din navnsøster

Anonym sa...

Hei på deg. Ja du har vært igjennom mye. Vi andre kan ikke forestille oss hvordan det egentlig henger sammen. Det blir oppstykket og delt. Jeg vil nok en gang utrykke hvor tøff, modig og ærlig du er. Realitetene detter ned i hodet på den enkelte.. Jeg blir målløs.. Måten du takler familielivet og Jacob er beundringsverdig opp i alt dette. Glad i deg min tapre søster. Masse kos og klemmer fra Kristin og Nero.

Anonym sa...

Hei Linda.

Blir veldig rørt av å lese historien din.Takk for at du vil dele den med andre.

Dette klarer du, ikke gi opp, men kjemp videre;)

Klem Gry