Like langt

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal skrive på bloggen i det siste og det høres så mye bedre ut når jeg ligger å tenker på det for meg selv i stillheten av natten. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å at det skal være meningsfylt også videre. Når jeg skal skrive det så blir det sånn som nå, bare babbel og vrøvl!!

Siste som har skjedd er at jeg har fått svar på prøvene fra CT' en. Ct en hadde ikke kunne på en fullstendig måte kunne undersøke og avgjøre hva denne prikken på ribbenet var. Jeg fikk også beskjed om at de hadde funnet 3 små områder i leveren det var spørsmål om men som de ikke kunne avgjøre på Ct'en. Så nå skal jeg ta en MR av ribbenet og leveren (MR- da ligger du inne i en sånn trommel å blir undersøkt). Det er 2 forskjellige undersøkelser som må bli gjordt. Legen min ved kreftsenteret på Ullevål kunne ikke si hva det var, men ville bli veldig overrasket om det var noe. Så det føles ikke like ille nå som sist gang for nå er jeg mere forberedt enn sist når jeg fikk vite om prikken på ribbenet. Pluss at denne gangen var Thomas med meg og vi hadde ordnet litt barnevakt for Jacob (Takk Monica og Kristian!) så vi fikk prata litt igjennom det og vært litt sammen og det føltes veldig godt. Jeg er iallefall ikke i panikk modus som jeg var sist gang. Men jeg må jo vente da på å få time igjen da. Ventingen er verst. Men det skal nok gå bra. Jeg er så glad jeg har noen som er så glad i meg.

Det slo meg som et slag i ansiktet en dag da jeg så meg selv i speilet: Jeg har en dødelig sykdom, alså hvis de ikke hadde tatt bort brystene og pumpa kroppen full av gift hadde jeg helt garantert dødd!! Det var litt rar opplevelse...

Jeg kjenner jeg er litt ' desperat' for tiden. Jeg har et enormt sterkt behov for å komme i kontakt med andre folk på min egen alder som har opplevd sykdom og nedsatt funksjonsnivå og kan relatere seg til og forstå noen av de følelsene man kan sitte med. Følelser som frykten for aldri kunne klare å fungere optimalt igjen, skyldfølelser og at man faktisk noen ganger lurer på om man noen gang kommer til å bli gla igjen!!! Psyken følger jo kroppen og mottsatt så det er jo logisk at jeg sliter med sånne følelser i en periode, men det er vanskelig. Jeg tror jeg har et sånt desperat behov for å snakke med folk i samme situasjon fordi det er så få unge som har opplevd noe sånt. Man må ha opplevd det selv for å kunne fullt forstå det. Så det er vel det jeg søker: å ikke føle meg så alene og ensom ved å dele mine spørsmål og erfaringer med likesinnede. Og akkurat nå så er det svært få som jeg kjenner som kan begynne å forstå min og vår livssituasjon og hvordan det er. Det er også vondt å føle seg så alene.

Samtidig så har jeg utviklet meg som menneske og hva jeg ønsker meg av andre. Jeg og Thomas har utviklet forholdet vårt og det er en så utrolig god følelse. Det har liksom nådd neste stadium av nærhet, ærlighet og kjærlighet uansett hvor rart det høres ut for noen.

Til slutt; masse kjærlighet og medmennesklighet til alle dere der ute i cyberspace. Husk at folk er bare mennesker de også, vis toleranse og tolmodighet. Klem

En liten prikk

Først vil jeg bare minnes Tone- Elisabeth Simonsen, en fighter uten like, som sovnet inn 6. februar da kreften tok henne fra denne verden. Hun inspirerer meg i min kamp og lært meg at det går an å leve med og det er ikke verdens undergang. Så jeg ville bare minnes henne. Alle andre burde ta en titt og ta det til ettertanke: www.gjorenforskjell.no.

Her går det sakte fremover. Nå har jeg bare 2 ganger av strålebehandlingen igjen ut av 25 ganger. Det har gått utrolig fort, sikkert fordi jeg hele tiden har tenkt at dette er en bra ting. Psykisk sett så har det vært og er det forsatt tøft. Jeg har gått på et par smeller på veien, men jeg har lært av det og kjenner kroppen min bedre og har bedre kontakt med følelsene mine. På tirsdag var jeg hos legen og han kunne fortelle meg at de hadde funnet en prikk ,hvis det er noe med skjelettet så synes det som en svart prikk på røntgenbildene og at det måtte utredes. Han ville selvsagt ikke spekulere i hva det kunne være, men de kunne ikke utelukke at det var spreding av kreften. Fikk skikkelig trøkk i trynet fikk jeg da!! Så etter det har jeg bare tillatt meg å reagere på det og rett og slett få det ut og bli ferdig med det. Men fy f... så redd som jeg ble. Men det går bedre nå, tankene kverner ikke om det hele tiden. Prøver å tenke at det ikke er noe siden de hadde sett den samme prikken (pluss noen til, som jeg ikke hørte noe om nå) før jeg begynte på cellegift. Det kan være noe så enkelt som et slag eller brudd jeg ikke har visst om (slike ting synes også på skjellettscanningen). Men følelsene kan jeg jo ikke styre hele tiden, jeg lurer jo litt på dette her og det murrer litt nedi magen.

Den første tanken min var: at uansett om det er spredning eller ikke så skal jeg leve livet mitt! Så sånn sett så forandrer det jo ingenting, bare det at ting blir litt mere 'akutte'. Med det så mener jeg at man får bare lyst til å begi seg ut på reise, gifte seg og alle de andre tingene man gjerne vil her ilivet med en eneste gang!! Ingen tid å miste liksom! Og sånn er det jo også, livet er for kort til å gå rundt å være ulykkelig og ha tomhet i livet sitt. Jeg har vel også tatt et oppgjør oppi hodet mitt. Livet er rett og slett for kort til å bruke bort den gode energien på noe som ikke gir en selv noe. Det høres innmari egoistisk ut når jeg leser det sånn. La meg ta et eksempel, det GIR meg noe positivt å støtte andre folk som har det vanskelig eller det GIR meg noe når noen er ærlig med meg og ikke driver å tuller rundt enten det er negativt eller positivt.

Til slutt vil jeg bare si at nå er jeg snart ferdig med behandlingene etter et halvt år nedbrytning av kroppen, nå må jeg hvile og så kan kroppen begynne å bygge seg opp igjen. Jeg og alle andre som har/ har hatt kreft er ikke friske selv om all behandling er ferdig. Da kommer det en ny fase med rehabilitering. Hvile, bygge opp celler, immunforsvar, energi og etterhvert da også begynne å trene for å komme i god fysisk form. Jeg får fortsatt og har fysisk vondt. Men tålmodighet er ikke akkurat min sterkeste side.

Jeg er kjempeglad for å få kommentarer og oppmuntringer, for når sant skal sies så er det veldig lett å føle seg ensom ihvertfall når man er så ung og nesten alle de rundt seg av omgangskrets ikke har vært borti eller har noen erfaringer. Og det skal man jo ihvertfall være glad for da!!! Men noen ganger blir det litt ensomt (til tross for de nydelige menneskene jeg har rundt meg)og da er det godt med små oppmuntringer.