Jeg hadde skrevet et langt innlegg og til og med postet det og det lå ute på nettet i et par timer før det ble slettet, sikkert som følge av den vedlikehold greia på blogger. Ikke vet jeg. Men nå skriver jeg det i alle fall inn på word først så jeg slipper å oppleve det igjen.
Litt om hvordan jeg har hatt det. Det har tatt sin tid, men litt etter litt som siste cellegift beveger seg lengre og lengre unna (siste var 1.mars) så har jeg blitt litt bedre. Jeg har det bra og kan ikke klage som jeg sier til folk jeg treffer, og det er faktisk sant. Jeg har i de siste ukene greid å nyte øyeblikk og mennesker. Det hjelper at jeg har kontroll på smertene. Litt før påske så hadde jeg veldig vondt fra ryggen og ned i den venstre hofta og låret. Det var vondt og bare sette benet ned i bakken for hver gang jeg tok et skritt. Men jeg ble vant til det så det gikk greit . Kunne vært såååå mye verre tenker jeg. Men det er klart jeg brukte nok litt ekstra tid på smerter. Dette med smerter er så vanskelig synes jeg. Hva er for vondt, hva er vondt nok, hva kan man leve med (og siden jeg er blant de med utrolig høy smerteterskel, mener jeg selv da, så kan jeg la det gå altfor langt og det vil jeg i alle fall ikke). Men uansett, nå som jeg har kontroll på de smertene at jeg kjenner egentlig hvor vondt det var. Legen min på lindrende enhet ville ta en Mr av bekkenet og ryggen igjen for å se om det kunne være noe som presset på Isjas nerven (som går akkurat der jeg beskrev jeg hadde vondt) Jeg håper jo selvfølgelig det var noe forbigående, men det er alltid greit å sjekke ut tilstanden. Jeg kan kjenne at kuler under huden har vokst, men så lenge jeg har det sånn som jeg har det nå og ikke mye smerter så er jeg veldig fornøyd.
Det er utrolig deilig å føle at man mestrer noe igjen, bare f.eks det å dra i butikken uten å gå helt i oppløsning. Ta vare på gutten min, ordne opp for han og faktisk gjøre det fordi det er hyggelig og ikke fordi jeg hele tiden kjemper for å holde meg oppe. Det er så godt å ikke kjempe hele tiden. Jacob gir meg utrolig mye godt så det er ikke det jeg sier i det hele tatt, men at jeg kan mestre uten å slite meg ut (for da føler jeg ingen mestring). Det føles litt som meg igjen, en stor del av meg er å klare meg selv og ta ansvar og gi noe, og når jeg kan det så blir jeg glad.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet noe er selvsagt fordi jeg prioriterer å ta vare på gullet og ha og skape gode øyeblikk i hverdagen, også må jeg hvile da og da er jeg som regel helt skutt når jeg sitter her om kvelden og alt er stille. Jeg vil gjøre noe positivt hver dag og jeg er så glad for at jeg våkner opp neste dag og faktisk har en dag til med disse vidunderlige menneskene rundt meg. Det er en spesielt fin tid nå med lys og varme og nysprungne knopper overalt (det hørtes helt koffert ut, ha ha, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg har hatt mange tunge stunder og er glad jeg kan komme meg opp litt nå.
Frykt er også noe som man jo har. Jeg tror (hvis jeg skal ha noen tanker rundt det) at man må tørre å møte frykten og innse at den er der og at den må jeg leve med. Akseptere at man har frykt og la den på en måte bare la den være der uten å hver dag hele tiden gå ned i den negative spiralen med katastrrofetanker. Det orker i alle fall ikke jeg. Men jeg tror for min egen del så må jeg jobbe med den frykten og tankene mine hver dag så jeg ikke detter nedi det berømmelige ”hølet”.
En ting som har gjordt meg litt lei meg (men som er totalt uvesentlig) er at utseende mitt er forandret. Den som har skylden for det er kortison og det er ubehagelig. Kortison gjør at du får bollekinn og et rundt ansikt og en kulemage (iallefall i mitt tilfelle) Jeg ser ut som jeg er 10 kilo tyngre og det er jeg kanskje og pga denne medisinen kortison som skal hjelpe meg å fohindre trykk i hjernen og andre betennelsestilstander).Jeg føler meg ikke attraktiv og folk kan se at jeg har et eller annet. Jeg skulle bare ønske jeg så ut som meg selv igjen. Føle meg litt attraktiv. Men dette er som sagt en utrolig liten ting som jeg ikke bruker mye tid på, men tanker som kommer av og til. Jeg prøver å akseptere at sånn ser jeg ut nå, også tar jeg en liten tanke runde med alt det som er bra i livet mitt. Sånn som at formen er bedre, har en fantastisk liten gutt, en fantastisk kjæreste, utrolige gode venner og en familie som støtter meg og gjør alt for meg om jeg hadde latt dem. Sist men ikke minst all den medmenneskeligheten jeg får fra alle ukjente via bloggen som skriver meldinger og kommentarer. Det betyr utrolig mye. På en lei dag kan jeg sitte å lese igjennom kommentarene og bli oppmuntret og rørt.
Ha en god kveld og lev nå!!
Klem
