Et streif

Man skulle vel kanskje tro at denne bloggen hadde sett sin ende og historien min var over, men tvert imot det er nå jeg føler at det har begynt. Før jul begynte jeg å jobbe litt igjen og det var uttrolig bra for meg, stille og rolig begynte jeg uten noe press, men ikke minst jeg la ikke så mye press på meg selv. Jeg føler vel at jeg trenger all den overskuddet jeg kan få tak i. De fleste som kjenner meg vet at min livsituasjon er endret uten at jeg skal skrive noe her om det. Jeg skal skrive litt om hvor jeg er akkurat idag.

Det føles ganske så nakent og rått å stå på sine egne bein og alene her i livet. Jeg skrev litt om det at vi er alene i det forrige innlegget mitt. Jeg kjente at livet måtte gå oppover på et eller annet punkt, selv om man selvsagt alltid vil ha 'ups and downs'. Jeg ser verdien av å bruke den tiden jeg har, og ingen av oss vet når vår tid er slutt, på de gode og lykkelige stundene. Å etterstrebe å ha det bra og føle seg bra. Jeg vil at de lykkelige stundene skal være så lykkelige som jeg vet de kan være. Den råe og ekte følelsen av å åpne øynene og føle deg levende og gleder deg til å stå opp og møte den fantastiske verden. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer dit igjen, men i visse øyeblikk er jeg der. Total ekte, avslappet, nydelig lykke. For meg så er tanken på at livet skal kjempesog komme seg igjennom dagene uutholdelig og helt uten mening, det må være fylt av de øyeblikkene som virkelig er lykkelige og minneverdige. De lykkeligste stundene trenger ikke å være reiser jorda rundt, men kan romme noe så enkelt som at min lille sønn kommer å tar meg i hånda med sin lille gode lubne hånd. Å etterstrebe å legge merke til de når de er der, være der i nuet og ta det innover seg for senere å hente dem opp igjen når man trenger eller ønsker det. Det er en kunst å oppdage øyeblikket og følelsen inni seg der og da, ta på og holde på den litt for så å slippe den og gå videre. Men fordi du var der og da, så kan du gå tilbake å hente minnet opp. Vite at man var tilstede og ikke lot det som er fare avgårde før man forsto hva det var som for forbi; jo det var lykken som streifet kinnet ditt som et kyss med vinden.

Jeg kjenner også på det at vi mennesker er så små, våre liv er så korte, jeg vil ikke bruke min tid på sinne, bitterhet og konflikter, selv om det jo dessverre er en del av det å være menneske. Jeg kan velge, og jeg velger det som er positivt i min lille verden, fordi verden uansett blir tredd nedover huet på deg om man ikke skal forsterke det selv.

Jeg velger nået, drømmene om framtiden og ikke fokusere på det negative og dra de med meg meg. Jeg velger å være fri. Jeg føler at livet større grad må oppleves enn det som er vanlig, hvor alt skal gjøres. Kan dere tenke dere hvor vanskelig det er å være tilstede og ikke gjøre noen ting. Ikke se på tv, ikke lese bok, ikke trene, ikke gjøre alt det vi gjør....Bare være tilstede i seg selv....Vi gjør alltid noe, vi distraherer oss alltid. Ned til den minste ting. Bare prøv å legg merke til det.
Jeg har funnet ut at musikk hjelper meg å være i nået og i ro, samtidig som om det kan også gjøre det motsatte. Masse tanker og følelser og ja da.. here we go!! Nøkkelen er riktig musikk.

Før jul døde min mormor og da kom hele livet og døden problematikken for meg opp igjen. Det var tungt å miste Mormor selv om hun var 89år, frykten for å bli alene er vel der i oss alle og kunnskapen om at de personene som alltid har vært der etterhvert vil forsvinne, hvis naturen vil det sånn, vi mister dem og vår verden innskrenkes. For meg ser det sånn ut nå, men jeg tenker sikkert ikke slik når jeg er 'oppi åra'. Det er så mye mere jeg kunne sagt om dette, men da blir dette innmari langt innlegg. Det berørte vel noen av de indre strengene jeg selv har med døden. Den litt ubehagelige...


Jeg står nå på trappene for en ny kontroll igjen, tirsdag 10. februar, så det er vel derfor jeg sitter her å skriver.