Nå er det på tide med en liten oppdatering. Lenge siden sist men sånn må det bli når man er i en unntakstilstand i livet sitt for en periode. Har hatt veldig nok med å komme meg fra operasjon og cellegift og beskytte meg selv fra omverden. Jeg har krypi litt inni skallet mitt. Nå føler jeg vel det er på tide å fortelle og forklare litt igjen. Jeg har blitt veldig sårbar og har måtte trekke meg unna alt som heter vonde, negative ting. Akkurat som jeg ikke har noe filter rundt meg som skyver og velger bort å ta alt innover meg. Derfor har jeg måttet trekke meg litt unna. Det blir bare for mye og for sterkt. Og i min situasjon så trenger jeg å konsentrere meg om å bli sterkere og frisk.
Desember var en vanskelig måned fordi hele familien var syk her oppå toppen av det hele. Nå som jeg har fått litt roa over meg og det ikke er sånn akutt krise her hvor det bare er snakk om å overleve og komme seg igjennom hver dag så kommer de følelsesmessige reaksjonene for fullt. Humøret varierer som i en berg og dalbane. Jeg er lykkelig av å være sammen med den lille familien min og de små tingene samtidig som det skifter til redsel, dårlig samvittighet og tristhet. Tanker som lurer og ikke gjør noen godt, skal det alltid gjøre så vondt inni.?. Kommer smerten aldri til å gå bort liksom. Jeg vet jo rasjonelt sett at livet kommer til å gå videre og småligheter kommer opp i dagen igjen som teite hverdags problemer. Jeg har ofte lurt på om det er noe jeg gjør som gjør at ting ikke går så fort framover og slik jeg skulle ønske de gikk, men jeg vet det nå at det er en del av sykdommen. Det er ikke jeg som lager eller oppsøker problemer, og det er jo godt å vite når man har så mye å slite med, at jeg i det minste ikke gjør det verre. Jeg sitter jo ikke akkurat i en boks isolert fra alle, uten kontakt, følelser, tanker eller sosialt liv og nettverk (takk og pris!!). Jeg prøver å gå en tur hver dag, besøker venner og familie og nyter hvert øyeblikk med min lille solstråle (og "store solstråle"). Jeg blir så glad av å være sammen med guttene mine. Det er så mye deilige følelser og latter der i gården. Hva hadde jeg gjordt uten dere og deg Thomas....
Jeg kjenner jeg trenger vennene mine nå og har lært meg hvem som egentlig er mine ekte venner. Det er godt og trist på samme tid. Trist fordi du trodde brydde seg om deg plutselig ikke har gitt en lyd fra seg. Godt fordi da slipper man å kaste bort mye tid på venner man trodde var veldig gode. Når det er sagt så er det ikke så mange av mine venner som har overrasket meg sånn.
Man skal jo liksom være veldig positiv og optimistisk i sånne blogger og gjerne skrive lange avhandlinger om det. Men jeg ønsker å være litt mere oppriktig med meg selv og de som er i livet mitt og leser denne bloggen. Sånn er det og sånn har jeg det akkurat nå. Ikke noe pynting på det og BS. (Bull Shit). Det er alltid noen som har det verre enn deg selv.
Den fysiske formen går veldig sakte men sikkert fremover og det er godt å kjenne. Som før nevnt er det psykiske formen noe varierende. Jeg har veldig gode dager, normale dager og noen skikkelig møkkadager. Men i skrivende stund har jeg det ganske bra. I dag har jeg grått mere enn det har gjordt de siste 6 måneder og det er utrolig avspennende og forløsende. Så byrden er lettet. Det er bra å gråte og få og ha kontakt med følelsene sine.
Desember var en vanskelig måned fordi hele familien var syk her oppå toppen av det hele. Nå som jeg har fått litt roa over meg og det ikke er sånn akutt krise her hvor det bare er snakk om å overleve og komme seg igjennom hver dag så kommer de følelsesmessige reaksjonene for fullt. Humøret varierer som i en berg og dalbane. Jeg er lykkelig av å være sammen med den lille familien min og de små tingene samtidig som det skifter til redsel, dårlig samvittighet og tristhet. Tanker som lurer og ikke gjør noen godt, skal det alltid gjøre så vondt inni.?. Kommer smerten aldri til å gå bort liksom. Jeg vet jo rasjonelt sett at livet kommer til å gå videre og småligheter kommer opp i dagen igjen som teite hverdags problemer. Jeg har ofte lurt på om det er noe jeg gjør som gjør at ting ikke går så fort framover og slik jeg skulle ønske de gikk, men jeg vet det nå at det er en del av sykdommen. Det er ikke jeg som lager eller oppsøker problemer, og det er jo godt å vite når man har så mye å slite med, at jeg i det minste ikke gjør det verre. Jeg sitter jo ikke akkurat i en boks isolert fra alle, uten kontakt, følelser, tanker eller sosialt liv og nettverk (takk og pris!!). Jeg prøver å gå en tur hver dag, besøker venner og familie og nyter hvert øyeblikk med min lille solstråle (og "store solstråle"). Jeg blir så glad av å være sammen med guttene mine. Det er så mye deilige følelser og latter der i gården. Hva hadde jeg gjordt uten dere og deg Thomas....
Jeg kjenner jeg trenger vennene mine nå og har lært meg hvem som egentlig er mine ekte venner. Det er godt og trist på samme tid. Trist fordi du trodde brydde seg om deg plutselig ikke har gitt en lyd fra seg. Godt fordi da slipper man å kaste bort mye tid på venner man trodde var veldig gode. Når det er sagt så er det ikke så mange av mine venner som har overrasket meg sånn.
Man skal jo liksom være veldig positiv og optimistisk i sånne blogger og gjerne skrive lange avhandlinger om det. Men jeg ønsker å være litt mere oppriktig med meg selv og de som er i livet mitt og leser denne bloggen. Sånn er det og sånn har jeg det akkurat nå. Ikke noe pynting på det og BS. (Bull Shit). Det er alltid noen som har det verre enn deg selv.
Den fysiske formen går veldig sakte men sikkert fremover og det er godt å kjenne. Som før nevnt er det psykiske formen noe varierende. Jeg har veldig gode dager, normale dager og noen skikkelig møkkadager. Men i skrivende stund har jeg det ganske bra. I dag har jeg grått mere enn det har gjordt de siste 6 måneder og det er utrolig avspennende og forløsende. Så byrden er lettet. Det er bra å gråte og få og ha kontakt med følelsene sine.
