Litt etter litt....

Har ikke skrevet på noen uker nå. Grunnen til det er at jeg gikk på en megasmell dagen etter at jeg fikk vite at taxolen ikke funket helt som jeg ville. Det var egentlig helt merkelig, jeg kjente jeg ble helt slapp i kroppen, jeg hadde ingen krefter, følte at jeg holdt på å falle om hele tiden og at bena sviktet, det gjorde de jo selvsagt ikke men det var bare slik det føltes. Jeg var helt utmattet og hadde masse uro i meg. Fikk nesten ikke i meg mat og slepte meg tilbake til rommet mitt. Ble litt redd og faktisk, men skjønner nå at dette var en psykisk smell. Men fyttikatta det var jævelig. Jeg er innmari gla jeg var på Landaasen rehab da. For da kunne jeg ringe på sykepleieren som var å så etter meg og det føltes utrolig trygt. Man kunne liksom kjenne omsorgen, også hadde jeg jo noen nye folk jeg var blitt kjent med som også bekymret seg veldig.

Uansett etter middagen så snakket jeg med sykepleieren, litt redd kan du si og masse uro i meg, hun ba meg om å legge meg for jeg så så trøtt ut (klokka var vel 5 halv 6 om kvelden) også skulle hun se etter meg. På et tidspunkt så klarte jeg ikke å holde hodet oppe fordi jeg var helt utmattet. Jeg våknet klokka halv ti igjen og fikk kveldsmat og snakket litt med mine nye bekjentskaper. Det gjorde godt. Etter det så kom jeg meg gradvis til kvelden etterpå. Etter jeg hadde sovet litt på lørdagen så våknet jeg opp og følte meg fresh, og det var deilig. På kvelden klarte jeg å være med på en aldri så liten grillfest i gapahuken ved Landaasvannet. Det var utrolig hyggelig og morro og jeg var veldig gla jeg fikk vært med.
Dette var jo siste helgen min på Landaasen også så det var litt vemodig.

Jeg kan iallefall si at Landaasen har fått meg opp av gropa mi, jeg har fått plassert visse ting og kan ha det bra med det. Jeg har også fått et knippe gode venner, og det er uvurdelig. Jeg har lært å få mest mulig ut av dagene og ta nåtiden. Det vil si dag for dag, eller noen ganger også time for time hvis det er slik. Jeg har nærmest også ledd meg ihjel på Landaasen og det er virkelig sant, latter er medisin.

En annen ting er at jeg begynner å legge av meg denne konstante dårlig samvittigheten for alt. Jeg vet at jeg gjør mitt beste og at det funker. I helgen tok vi en på sparket tur til Sverige, på en hytte hos en venninne og det var utrolig hyggelig. Men jeg synes det er trist at jeg ikke har noen å komme hjem til å fortelle om dagen min for. Jeg merker at min dag kan være ganske varierende mht tanker, følelser og psyke. Jeg er veldig sliten, jeg prøver å samle energien min til det som er viktig for meg, Jacob, sunn mat og positive opplevelser, enten det er en tur i naturen eller en cafe tur med en venninne.

Sånn praktisk sett så begynte jeg med ny cellegift kur på kvelden den 19. august. Denne kuren er i tablett form. Jeg tar 4 tabletter om morgenen og kvelden hver dag i 2 uker også er det en uke av. Bivirkningene av denne er jeg ikke helt sikker på ennå siden de andre bivirkningene henger fortsatt godt i, men jeg var iallefall sliten de første dagene og litt kvalm. Nå så føles det ut som om fingertuppa er "ON FIRE", men det er greit jeg takler det helt fint jeg. Man blir vant til alt og nå har jeg gått tilbake til det jeg gjorde forrige gang, blokkere ut smerter og ubehageligheter ved å endre holdning, ergo så tenker jeg at jeg er jo frisk. Det funker men det kræsjer med at jeg skal prøve å begrense meg og slappe av når kroppen vil, for jeg er jo FRISK i hodet mitt jeg! Men som sagt det går opp og ned og jeg prøver å gjøre noe positivt hver dag og ikke bebreide meg selv hvis jeg ikke får gjordt alt jeg setter meg fore. Ikke det at det er så mye, men man har jo småting og ordne opp i og. Men mange småting blir jo ofte mye så da klarer jeg ikke å gjøre alt, men jeg tenker at det er greit så lenge jeg gjør det vitigste og det er å ta meg av Jacob og kose meg med han.

Akkurat nå har jeg vondt i halsen og håper inderlig på at jeg ikke blir forkjørla, det er aldri noe godt tegn når man går på cellegift. Håper det går greit!!

Avslutter med å si at jeg er inderlig gla i lille gull Jacob og mine venner!!! Dere er de beste.