Bedre nå...

Tenkte på å skrive noen ord. Jeg føler det har skjedd noe med meg de siste ukene etter rehaben, og det er at en dag våknet jeg opp og virkelig forsto hvor alvorlig dette greiene er, ikke redsel, bare innsikt i at jeg ikke vet hva som skjer imorgen. Plutselig så demret det for meg på ekte at: jeg har ikke noe å miste på å våge ting. Og hvorfor skal jeg vente til imorgen hvis jeg har mulighet til å gjøre det idag. En ting er sikkert, jeg vet ikke hvilken vei kreften tar og når helsa mi begynner å snu fra ok til dårligere eller skikkelig dårlig. Det er jo gjerne sånn at en ting følger en annen, et bittelite eks på det er at jeg har fått lymfeødem i armen og den er jo dobbelt så stor som den andre armen nesten, og min behandler trodde også at jeg hadde fått litt dårligere blodsirkulasjon. Så det er ikke å feie under en stol at ting skjer i kroppen. Så jeg har jo en holding til dette her som om jeg er frisk, selv om jeg kjenner det når jeg blir sliten. Når jeg tenker at jeg er frisk så tenker jeg ikke på at jeg har denne faen skapen i kroppen enten det er kreft og cellegift. Jeg tenker bare på at, ja jeg klarer ting og tenker at det er bra. De 2 siste helgene har jeg vært på hytteturer og begge turene ble bråbestemt! Fantastisk sier jeg, så lenge jeg kan gjøre det så er jeg super gla. Etter det har vel ting og dager bare fylt seg opp. Med behandling/ kontroll her og der, lille gull, familie terapi og venner. Jeg har tatt masse bilder og føler meg veldig inspirert, og veldig gla for alle som er villig til å hjelpe meg med mine prosjekter og få dem ut. Også har jeg begynt å gjøre ting for meg selv uten å vurdere fram og tilbake hele tiden. Vil jeg ha en av mine bilder på lerret (selv om jeg ikke har noen steder å henge dem eller noen annen plan med dem) så skaffer jeg meg det. Da har jeg dem iallefall ute av datamaskinen. Det blir en del av arven min til Jacob. Bildene mine er de viktigste av verdier jeg har.