Bare Linda

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om hvordan jeg har hatt det i det siste og hvordan livet har vært. Jeg har endelig begynt å kjenne det at lysten til å faktisk leve og leve livet har kommet tilbake, selvfølgelig også fordi formen er blitt litt bedre. Det er en prosess denne restitusjonfasen både fysisk og mentalt. Jeg satt meg ned å tenkte: hvis jeg skreller bort alle roller, som i hovedsak er mamma, fotograf og kjæreste så kommer jeg til den konklusjonen at jeg ikke kan huske hvem bare Linda var. På samme tid så begynte jeg på et stressmestringskurs som gikk på avspenning, meditasjon og yoga og fant ut at jeg ikke ville stresse med å finne det ut, definere meg selv og sette meg selv i 'bås ' i et forsøk på å finne svaret på hvem jeg er. Kurset hjalp meg å begynne å akseptere meg som jeg er akkurat her og nå uten indre kommentarer. Hvem jeg er er bare noe som får komme naturlig av seg selv uten stress. Jeg vet det kanskje står i stor kontrast mot 'normene' i et moderne samfunn hvor vi hele tiden skal gjøre noe, skal noen steder og oppnå ting. Jeg tror det handler om å begynne å akseptere seg selv og leve mere i nuet. Jeg er god nok som jeg er.

En annen 'kritisk' ting jeg har funnet ut av er at vi står egentlig alle alene her i verden. Det er bare oss selv som kan få oss til å kjenne ekte lykke innenifra. Husker du når du var barn og du noen ganger kunne bare våkne med en sånn boblende lykkelig følelse inni deg (akkurat som når man skal til å le skikkelig godt, det bare bobler oppover) og ikke hadde noen spesiell grunn til det. Det høres forferdelig trist ut når jeg sier man er alene her i verden, men jeg tror også den vissheten gjør at man i mye større grad kan ta ansvar for å oppnå sin egen lykke og føle lykke.Det er litt sånn at man må bli sterkere innenifra. Det er trist, vemodig men samtidig befriende. Det betyr at du har kontrollen til å forandre på det.

Etter en langvarig indre storm har den begynt å roe seg litt. Jeg føler meg mye roligere nå. Jeg føler nå at jeg prøver å stable livet på bena igjen. Jeg har gått igjennom helvete både fysisk og psykisk. Det er først nå jeg skjønner hvor dårlig og redusert jeg var i cellegiftperioden, når jeg var midt oppi det skjønte jeg ikke det og fornektet det faktum at jeg var så syk som jeg egentlig var. Men det har ikke vært en dans på roser psykisk heller. Jeg føler at det er litt roligere nå, men jeg har hatt en tendens til å bli helt fortvila om mine nærmeste har hatt meninger eller vi har hatt diskusjoner vi ikke har delt meninger. Eller at jeg blir helt satt ut og får litt sånn angstfølelse hvis jeg ser eller kommer opp i ubehagelige situasjoner i dagliglivet, så sånn sett så ser jeg at jeg ikke er helt i mål. Er ikke like sterk til å blokkere ut alle inntrykkene og alt det triste og leie som skjer. Men jeg vet det kommer, og når jeg kommer dit tror jeg at jeg kommer til å være sterkere enn før. Det er en prosess og det tar veldig lang tid å lappe seg sammen etter noe slik. Fysisk sett så går det framover men jeg kjente litt på det her for noen uker siden at jeg absolutt ikke var helt i mål der heller. Det hele går litt saktere enn jeg vil at det skal gå. For viljen til å starte livet og på'n igjen er definitivt der, men iløpet av denne perioden har jeg skjønt det at jeg presser meg litt for langt noen ganger. Så jeg har en ny stategi. Bruke tiden jeg har til å bli skikkelig frisk og vente litt, holde meg selv litt igjen. Det siste jeg vil er jo at jeg skal få meg en skikkelig smell fordi jeg har stressa for fort tilbake. Jeg skynder meg langsomt.

Dere ser sikkert at jeg har byttet utseende på siden og det var rett og slett fordi jeg ble lei av den jeg hadde. Jeg følte for forandring.

Litt om kreft. Kreft er en grusom ting og flere og flere unge som meg selv kan få det. Allikavel sier de fleste statistikker at svært få unge får det. Men statistikker skal man ikke stole på for det er reelle feilkilder ute å går. Ja det er en overvekt av mennesker over 60 som får det, og hvis man da skal regne gjennomsnitt her på alder så forsvinner unge så og si i den statistikken. Men jeg har møtt og sett mange unge som har kreft. Og stadig hører jeg og kjenner jeg til folk som får det. Så dette kan skje alle og det er på tide at alle får øyne opp for denne faren i livet sitt. Ikke for å være redd men å ta kroppen og instinktene sine på alvor.
Jeg kan jo være etterpåklok men jeg har sannsynelig gått med denne kreften et par år og når jeg tenker etter så var det et bittelite område inni brystet som aldri ble normalt uansett hvor mye jeg gjorde i ammeperioden. Jeg ser nå at jeg hadde ikke sjans i havet til å vite at det var noe, men nå som jeg selvfølgelig vet så er det lett å legge brikkene sammen når man tenker tilbake. Vær så snill ta disse tankene til ettertanke og ikke gi dere hvis dere merker noe eller føler at det kan være noe. Det kan tross alt redde livet ditt. Jeg vet at det sikkert er flere som tenker at de ikke vil vite, men det er da mye bedre å vite på et tidligere tidspunkt enn å få dårligere prognoser senere uansett om det er kreft eller noe annet man får. Jeg ser det at i mitt tilfelle kunne det ha endt ganske dramatisk siden kreften hadde rukket og vokst seg så stor 8x 7 cm med spreding til 2 lymfekjertler. Jeg var heldig å ikke være Hr 2 positiv som er den aggresive typen og at det ikke hadde begynt å spre seg til noe annet enn brystvevet. Jeg er heldig som lever.

Jeg boinker for alle som kjemper mot kreft og andre alvorlige plager/ sykdommer. Jeg tenker på dere hele tiden. Ikke nøl med å ta kontakt, jeg er her!! Fortsatt...:)

Ta et bilde av meg til

Se så god kjeks

Resultater

I dag fikk jeg vite resultatene av ct og pet scanene mine og det var ingen ondartede kreftceller å finne ihvertfall som de kunne se. Jeg er veldig glad akkurat nå. Legen min sa at nå kunne jeg ihvertfall senke skuldrene mine for nå har de jo undersøkt meg opp og ned og ut og inn!! Nå kan jeg forsiktig si det at jeg er kreftfri selv om jeg bare har lyst til å ringe alle og juble det ut. HURRA den dritten er borte!!! Tør ikke å slippe jubelen helt ut, jeg tror nok det at jeg alltid vil ha den skyggen av en kreft som prikker meg på skulderen og lurer på om den skal komme igjen. Det er sånn det er med denne dritten, sykdommen kreft er en luring og så uforutsigbar. Men nå gleder jeg meg bare og skal ta meg tid til å komme tilbake, men det går sakte og det er en lang prossess. Bare gi meg tid så skal jeg nok komme tilbake å kicke litt rundt jeg også.

Det her har vært en ekstrem påkjenning for oss alle og fortsatt til tider er. Mange spørsmål; hva gjør jeg nå? Når skal jeg begynne å jobbe og se etter jobber (jeg er jo freelanse fotograf så jeg har ikke akkurat noe fast å gå til)? Kommer jeg til å bli bedre i armen og området rundt? Osv osv osv men akkrat nå er jeg bare overlykkelig for at sykdommen er ute av kroppen min sånn at jeg kan begynne på den lange veien til å bli helt restituert.

Takker og bukker for all støtte fra kjente og ukjente. Spesielt stor takknemlighet til de som har stilt opp praktisk. Det har vært uvurdelig og jeg vil for alltid bøye meg i støvet for det. TAKK!!!
Jeg har ikke så mye smart å skrive idag, tenker bare på at jeg er frisk så jeg skriver nok noe mere reflektert senere.

Venter og venter..

Hei, ja jeg har ventet og ventet men nå skal jeg på pet/ct- scan imorgen. Jeg vet nesten ikke hva det er selv, men det er visst et helt fantstisk apperat for å oppdage ting og tang. Etter imorgen er både Ct av lever og pet- scan av ribbenet gjordt, så da er det bare å vente og håpe på det beste. Noe jeg også gjør.

En god varm bjørneklem til alle folk som har sendt meg mail, kommentarer og meldinger, ikke slutt med det. Det varmer så godt. Jeg håper jo at noen får noen nyttig ut av det jeg skriver også. God kveld og god natt.
Klem

MR

Bare en liten notis, idag fikk jeg beskjed om at jeg skal inn på MR av leveren imorgen. Det var jo veldig raskt da synes jeg. Greit å få det unnagjordt. Også har vi bestilt oss sydentur til Kypros, HIPP HURRA jeg er så glad!! Endelig! Nå håper jeg bare at ikke disse prøvene viser noe dumt så jeg ikke får dratt, da drar jeg for det!! Gidder ikke å høre mere på den jævla kreften da! Sånn er det bare! Man må komme seg litt bort også. Vi drar 6. juni.

Like langt

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal skrive på bloggen i det siste og det høres så mye bedre ut når jeg ligger å tenker på det for meg selv i stillheten av natten. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å at det skal være meningsfylt også videre. Når jeg skal skrive det så blir det sånn som nå, bare babbel og vrøvl!!

Siste som har skjedd er at jeg har fått svar på prøvene fra CT' en. Ct en hadde ikke kunne på en fullstendig måte kunne undersøke og avgjøre hva denne prikken på ribbenet var. Jeg fikk også beskjed om at de hadde funnet 3 små områder i leveren det var spørsmål om men som de ikke kunne avgjøre på Ct'en. Så nå skal jeg ta en MR av ribbenet og leveren (MR- da ligger du inne i en sånn trommel å blir undersøkt). Det er 2 forskjellige undersøkelser som må bli gjordt. Legen min ved kreftsenteret på Ullevål kunne ikke si hva det var, men ville bli veldig overrasket om det var noe. Så det føles ikke like ille nå som sist gang for nå er jeg mere forberedt enn sist når jeg fikk vite om prikken på ribbenet. Pluss at denne gangen var Thomas med meg og vi hadde ordnet litt barnevakt for Jacob (Takk Monica og Kristian!) så vi fikk prata litt igjennom det og vært litt sammen og det føltes veldig godt. Jeg er iallefall ikke i panikk modus som jeg var sist gang. Men jeg må jo vente da på å få time igjen da. Ventingen er verst. Men det skal nok gå bra. Jeg er så glad jeg har noen som er så glad i meg.

Det slo meg som et slag i ansiktet en dag da jeg så meg selv i speilet: Jeg har en dødelig sykdom, alså hvis de ikke hadde tatt bort brystene og pumpa kroppen full av gift hadde jeg helt garantert dødd!! Det var litt rar opplevelse...

Jeg kjenner jeg er litt ' desperat' for tiden. Jeg har et enormt sterkt behov for å komme i kontakt med andre folk på min egen alder som har opplevd sykdom og nedsatt funksjonsnivå og kan relatere seg til og forstå noen av de følelsene man kan sitte med. Følelser som frykten for aldri kunne klare å fungere optimalt igjen, skyldfølelser og at man faktisk noen ganger lurer på om man noen gang kommer til å bli gla igjen!!! Psyken følger jo kroppen og mottsatt så det er jo logisk at jeg sliter med sånne følelser i en periode, men det er vanskelig. Jeg tror jeg har et sånt desperat behov for å snakke med folk i samme situasjon fordi det er så få unge som har opplevd noe sånt. Man må ha opplevd det selv for å kunne fullt forstå det. Så det er vel det jeg søker: å ikke føle meg så alene og ensom ved å dele mine spørsmål og erfaringer med likesinnede. Og akkurat nå så er det svært få som jeg kjenner som kan begynne å forstå min og vår livssituasjon og hvordan det er. Det er også vondt å føle seg så alene.

Samtidig så har jeg utviklet meg som menneske og hva jeg ønsker meg av andre. Jeg og Thomas har utviklet forholdet vårt og det er en så utrolig god følelse. Det har liksom nådd neste stadium av nærhet, ærlighet og kjærlighet uansett hvor rart det høres ut for noen.

Til slutt; masse kjærlighet og medmennesklighet til alle dere der ute i cyberspace. Husk at folk er bare mennesker de også, vis toleranse og tolmodighet. Klem

En liten prikk

Først vil jeg bare minnes Tone- Elisabeth Simonsen, en fighter uten like, som sovnet inn 6. februar da kreften tok henne fra denne verden. Hun inspirerer meg i min kamp og lært meg at det går an å leve med og det er ikke verdens undergang. Så jeg ville bare minnes henne. Alle andre burde ta en titt og ta det til ettertanke: www.gjorenforskjell.no.

Her går det sakte fremover. Nå har jeg bare 2 ganger av strålebehandlingen igjen ut av 25 ganger. Det har gått utrolig fort, sikkert fordi jeg hele tiden har tenkt at dette er en bra ting. Psykisk sett så har det vært og er det forsatt tøft. Jeg har gått på et par smeller på veien, men jeg har lært av det og kjenner kroppen min bedre og har bedre kontakt med følelsene mine. På tirsdag var jeg hos legen og han kunne fortelle meg at de hadde funnet en prikk ,hvis det er noe med skjelettet så synes det som en svart prikk på røntgenbildene og at det måtte utredes. Han ville selvsagt ikke spekulere i hva det kunne være, men de kunne ikke utelukke at det var spreding av kreften. Fikk skikkelig trøkk i trynet fikk jeg da!! Så etter det har jeg bare tillatt meg å reagere på det og rett og slett få det ut og bli ferdig med det. Men fy f... så redd som jeg ble. Men det går bedre nå, tankene kverner ikke om det hele tiden. Prøver å tenke at det ikke er noe siden de hadde sett den samme prikken (pluss noen til, som jeg ikke hørte noe om nå) før jeg begynte på cellegift. Det kan være noe så enkelt som et slag eller brudd jeg ikke har visst om (slike ting synes også på skjellettscanningen). Men følelsene kan jeg jo ikke styre hele tiden, jeg lurer jo litt på dette her og det murrer litt nedi magen.

Den første tanken min var: at uansett om det er spredning eller ikke så skal jeg leve livet mitt! Så sånn sett så forandrer det jo ingenting, bare det at ting blir litt mere 'akutte'. Med det så mener jeg at man får bare lyst til å begi seg ut på reise, gifte seg og alle de andre tingene man gjerne vil her ilivet med en eneste gang!! Ingen tid å miste liksom! Og sånn er det jo også, livet er for kort til å gå rundt å være ulykkelig og ha tomhet i livet sitt. Jeg har vel også tatt et oppgjør oppi hodet mitt. Livet er rett og slett for kort til å bruke bort den gode energien på noe som ikke gir en selv noe. Det høres innmari egoistisk ut når jeg leser det sånn. La meg ta et eksempel, det GIR meg noe positivt å støtte andre folk som har det vanskelig eller det GIR meg noe når noen er ærlig med meg og ikke driver å tuller rundt enten det er negativt eller positivt.

Til slutt vil jeg bare si at nå er jeg snart ferdig med behandlingene etter et halvt år nedbrytning av kroppen, nå må jeg hvile og så kan kroppen begynne å bygge seg opp igjen. Jeg og alle andre som har/ har hatt kreft er ikke friske selv om all behandling er ferdig. Da kommer det en ny fase med rehabilitering. Hvile, bygge opp celler, immunforsvar, energi og etterhvert da også begynne å trene for å komme i god fysisk form. Jeg får fortsatt og har fysisk vondt. Men tålmodighet er ikke akkurat min sterkeste side.

Jeg er kjempeglad for å få kommentarer og oppmuntringer, for når sant skal sies så er det veldig lett å føle seg ensom ihvertfall når man er så ung og nesten alle de rundt seg av omgangskrets ikke har vært borti eller har noen erfaringer. Og det skal man jo ihvertfall være glad for da!!! Men noen ganger blir det litt ensomt (til tross for de nydelige menneskene jeg har rundt meg)og da er det godt med små oppmuntringer.

Endelig et nytt år

Nå er det på tide med en liten oppdatering. Lenge siden sist men sånn må det bli når man er i en unntakstilstand i livet sitt for en periode. Har hatt veldig nok med å komme meg fra operasjon og cellegift og beskytte meg selv fra omverden. Jeg har krypi litt inni skallet mitt. Nå føler jeg vel det er på tide å fortelle og forklare litt igjen. Jeg har blitt veldig sårbar og har måtte trekke meg unna alt som heter vonde, negative ting. Akkurat som jeg ikke har noe filter rundt meg som skyver og velger bort å ta alt innover meg. Derfor har jeg måttet trekke meg litt unna. Det blir bare for mye og for sterkt. Og i min situasjon så trenger jeg å konsentrere meg om å bli sterkere og frisk.

Desember var en vanskelig måned fordi hele familien var syk her oppå toppen av det hele. Nå som jeg har fått litt roa over meg og det ikke er sånn akutt krise her hvor det bare er snakk om å overleve og komme seg igjennom hver dag så kommer de følelsesmessige reaksjonene for fullt. Humøret varierer som i en berg og dalbane. Jeg er lykkelig av å være sammen med den lille familien min og de små tingene samtidig som det skifter til redsel, dårlig samvittighet og tristhet. Tanker som lurer og ikke gjør noen godt, skal det alltid gjøre så vondt inni.?. Kommer smerten aldri til å gå bort liksom. Jeg vet jo rasjonelt sett at livet kommer til å gå videre og småligheter kommer opp i dagen igjen som teite hverdags problemer. Jeg har ofte lurt på om det er noe jeg gjør som gjør at ting ikke går så fort framover og slik jeg skulle ønske de gikk, men jeg vet det nå at det er en del av sykdommen. Det er ikke jeg som lager eller oppsøker problemer, og det er jo godt å vite når man har så mye å slite med, at jeg i det minste ikke gjør det verre. Jeg sitter jo ikke akkurat i en boks isolert fra alle, uten kontakt, følelser, tanker eller sosialt liv og nettverk (takk og pris!!). Jeg prøver å gå en tur hver dag, besøker venner og familie og nyter hvert øyeblikk med min lille solstråle (og "store solstråle"). Jeg blir så glad av å være sammen med guttene mine. Det er så mye deilige følelser og latter der i gården. Hva hadde jeg gjordt uten dere og deg Thomas....

Jeg kjenner jeg trenger vennene mine nå og har lært meg hvem som egentlig er mine ekte venner. Det er godt og trist på samme tid. Trist fordi du trodde brydde seg om deg plutselig ikke har gitt en lyd fra seg. Godt fordi da slipper man å kaste bort mye tid på venner man trodde var veldig gode. Når det er sagt så er det ikke så mange av mine venner som har overrasket meg sånn.

Man skal jo liksom være veldig positiv og optimistisk i sånne blogger og gjerne skrive lange avhandlinger om det. Men jeg ønsker å være litt mere oppriktig med meg selv og de som er i livet mitt og leser denne bloggen. Sånn er det og sånn har jeg det akkurat nå. Ikke noe pynting på det og BS. (Bull Shit). Det er alltid noen som har det verre enn deg selv.

Den fysiske formen går veldig sakte men sikkert fremover og det er godt å kjenne. Som før nevnt er det psykiske formen noe varierende. Jeg har veldig gode dager, normale dager og noen skikkelig møkkadager. Men i skrivende stund har jeg det ganske bra. I dag har jeg grått mere enn det har gjordt de siste 6 måneder og det er utrolig avspennende og forløsende. Så byrden er lettet. Det er bra å gråte og få og ha kontakt med følelsene sine.