Jeg har tenkt mye på hva jeg skal skrive på bloggen i det siste og det høres så mye bedre ut når jeg ligger å tenker på det for meg selv i stillheten av natten. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å at det skal være meningsfylt også videre. Når jeg skal skrive det så blir det sånn som nå, bare babbel og vrøvl!!
Siste som har skjedd er at jeg har fått svar på prøvene fra CT' en. Ct en hadde ikke kunne på en fullstendig måte kunne undersøke og avgjøre hva denne prikken på ribbenet var. Jeg fikk også beskjed om at de hadde funnet 3 små områder i leveren det var spørsmål om men som de ikke kunne avgjøre på Ct'en. Så nå skal jeg ta en MR av ribbenet og leveren (MR- da ligger du inne i en sånn trommel å blir undersøkt). Det er 2 forskjellige undersøkelser som må bli gjordt. Legen min ved kreftsenteret på Ullevål kunne ikke si hva det var, men ville bli veldig overrasket om det var noe. Så det føles ikke like ille nå som sist gang for nå er jeg mere forberedt enn sist når jeg fikk vite om prikken på ribbenet. Pluss at denne gangen var Thomas med meg og vi hadde ordnet litt barnevakt for Jacob (Takk Monica og Kristian!) så vi fikk prata litt igjennom det og vært litt sammen og det føltes veldig godt. Jeg er iallefall ikke i panikk modus som jeg var sist gang. Men jeg må jo vente da på å få time igjen da. Ventingen er verst. Men det skal nok gå bra. Jeg er så glad jeg har noen som er så glad i meg.
Det slo meg som et slag i ansiktet en dag da jeg så meg selv i speilet: Jeg har en dødelig sykdom, alså hvis de ikke hadde tatt bort brystene og pumpa kroppen full av gift hadde jeg helt garantert dødd!! Det var litt rar opplevelse...
Jeg kjenner jeg er litt ' desperat' for tiden. Jeg har et enormt sterkt behov for å komme i kontakt med andre folk på min egen alder som har opplevd sykdom og nedsatt funksjonsnivå og kan relatere seg til og forstå noen av de følelsene man kan sitte med. Følelser som frykten for aldri kunne klare å fungere optimalt igjen, skyldfølelser og at man faktisk noen ganger lurer på om man noen gang kommer til å bli gla igjen!!! Psyken følger jo kroppen og mottsatt så det er jo logisk at jeg sliter med sånne følelser i en periode, men det er vanskelig. Jeg tror jeg har et sånt desperat behov for å snakke med folk i samme situasjon fordi det er så få unge som har opplevd noe sånt. Man må ha opplevd det selv for å kunne fullt forstå det. Så det er vel det jeg søker: å ikke føle meg så alene og ensom ved å dele mine spørsmål og erfaringer med likesinnede. Og akkurat nå så er det svært få som jeg kjenner som kan begynne å forstå min og vår livssituasjon og hvordan det er. Det er også vondt å føle seg så alene.
Samtidig så har jeg utviklet meg som menneske og hva jeg ønsker meg av andre. Jeg og Thomas har utviklet forholdet vårt og det er en så utrolig god følelse. Det har liksom nådd neste stadium av nærhet, ærlighet og kjærlighet uansett hvor rart det høres ut for noen.
Til slutt; masse kjærlighet og medmennesklighet til alle dere der ute i cyberspace. Husk at folk er bare mennesker de også, vis toleranse og tolmodighet. Klem
Siste som har skjedd er at jeg har fått svar på prøvene fra CT' en. Ct en hadde ikke kunne på en fullstendig måte kunne undersøke og avgjøre hva denne prikken på ribbenet var. Jeg fikk også beskjed om at de hadde funnet 3 små områder i leveren det var spørsmål om men som de ikke kunne avgjøre på Ct'en. Så nå skal jeg ta en MR av ribbenet og leveren (MR- da ligger du inne i en sånn trommel å blir undersøkt). Det er 2 forskjellige undersøkelser som må bli gjordt. Legen min ved kreftsenteret på Ullevål kunne ikke si hva det var, men ville bli veldig overrasket om det var noe. Så det føles ikke like ille nå som sist gang for nå er jeg mere forberedt enn sist når jeg fikk vite om prikken på ribbenet. Pluss at denne gangen var Thomas med meg og vi hadde ordnet litt barnevakt for Jacob (Takk Monica og Kristian!) så vi fikk prata litt igjennom det og vært litt sammen og det føltes veldig godt. Jeg er iallefall ikke i panikk modus som jeg var sist gang. Men jeg må jo vente da på å få time igjen da. Ventingen er verst. Men det skal nok gå bra. Jeg er så glad jeg har noen som er så glad i meg.
Det slo meg som et slag i ansiktet en dag da jeg så meg selv i speilet: Jeg har en dødelig sykdom, alså hvis de ikke hadde tatt bort brystene og pumpa kroppen full av gift hadde jeg helt garantert dødd!! Det var litt rar opplevelse...
Jeg kjenner jeg er litt ' desperat' for tiden. Jeg har et enormt sterkt behov for å komme i kontakt med andre folk på min egen alder som har opplevd sykdom og nedsatt funksjonsnivå og kan relatere seg til og forstå noen av de følelsene man kan sitte med. Følelser som frykten for aldri kunne klare å fungere optimalt igjen, skyldfølelser og at man faktisk noen ganger lurer på om man noen gang kommer til å bli gla igjen!!! Psyken følger jo kroppen og mottsatt så det er jo logisk at jeg sliter med sånne følelser i en periode, men det er vanskelig. Jeg tror jeg har et sånt desperat behov for å snakke med folk i samme situasjon fordi det er så få unge som har opplevd noe sånt. Man må ha opplevd det selv for å kunne fullt forstå det. Så det er vel det jeg søker: å ikke føle meg så alene og ensom ved å dele mine spørsmål og erfaringer med likesinnede. Og akkurat nå så er det svært få som jeg kjenner som kan begynne å forstå min og vår livssituasjon og hvordan det er. Det er også vondt å føle seg så alene.
Samtidig så har jeg utviklet meg som menneske og hva jeg ønsker meg av andre. Jeg og Thomas har utviklet forholdet vårt og det er en så utrolig god følelse. Det har liksom nådd neste stadium av nærhet, ærlighet og kjærlighet uansett hvor rart det høres ut for noen.
Til slutt; masse kjærlighet og medmennesklighet til alle dere der ute i cyberspace. Husk at folk er bare mennesker de også, vis toleranse og tolmodighet. Klem
9 kommentarer:
Hei! Jeg kjenner deg ikke,men jeg titter innom bloggen din innimellom.Fant den på "gjør en forskjell" tror jeg:)Det hjelper ikke deg samme hvor mye jeg sier jeg føler med deg,jeg har jo ikke de samme erfaringene som du har...Det skal jeg være takknemlig for, men av en eller annen merkelig grunn så føler jeg meg tom for at jeg ikke har det...da kunne jeg jo ha vært til hjelp...om du skjønner:)Men på min egen "uvitende" måte føler jeg veldig med deg! Jeg er jo et menneske,jeg kjenner frykten for at slikt kan skje meg....Håper så inderlig at alt årdner seg!:) Varme hilsener Hedda:-)
Jeg kjenner deg heller ikke,men jeg er også innom og leser.Ser at du ønsker kontakt med personer på omtrent samme alder som også har kreft.Jeg kunne tenke meg å legge ut linken din på www.gjorenforskjell.Kan jeg gjøre det?
Hei Linda!
Ting kommer til å bli bra igjen, vær sikker på det.
Du er snart i mål med den tyngste oppgaven i ditt liv.
Uansett med nedsatte funksjoner eller ikke vil det komme i skyggen av alle gleder vi har i livet, vi har vel alle lært mye av sidene til Tone og Espen i gjorenforskjell, og ta vare på øyeblikk, glede seg til en fredagskveld med god mat osv. For det er jo det livet handler om nemlig hverdagene sette pris på de enkle ting, for det er vel der lykken ligger å ha fred med seg selv, og de rundt seg, og det vil komme tilbake til deg. Du har vært SÅ TØFF hele veien og med den innstillingen du har vil du helt sikkert bli dobbelt så lykkelig når dette er over.
monica
Ja jeg ønsker sterkt å komme i kontakt med andre mennesker med liknende erfaringer i denne tiden. Du kan godt legge ut linken min i gjorenforskjell.no. De har ihvertfall gjordt en forskjell for meg. Takk for deres støtte. Mange klemmer til alle.
Hei.
Dette er ikke lett... Men jeg har vært gjennom det havet av følelser du sliter med nå. Jeg har vært døden nær i 1995, 1998 og nå sist i 2004. Men jeg har kjempet og opparbeidet meg et supert "støtteapparat" med leger, sykepleiere og fysioterapeuter og vet du hva Linda,- nå kan jeg se folk i øynene å si at jeg har det BRA!! Jeg har virkelig lært hva som er viktig for meg her i livet!
Har ikke lyst til å utdype "sykdomshistorikken" min noe mere på nett, men jeg finnes her ute dersom du ønsker kontakt med meg :o) Kanskje du har en mailadresse jeg kan nå deg på??
Klemmer og tanker fra Mette (38 år)
Hei
Nå har jeg lagt ut e-mail adressen min. Ser fram til å høre fra deg ;)Og andre som vil ha kontakt.
Klem
Hej Linda!
Jag har själv tänkt å lagga blogg,men tankarna kommer på nätterna, så på dagen så verkar dem bara dumma.Men jag har själv cancer samma som Tone hadde. Fick det i 2005, har haft en del kurer efter det, nu går jag på cealyx.Men det som jag vill komma fram till, det är att man känner sig väldigt ensam så du får gärna skriva till mig før det är gott å bytta tankar. Før som många säger du ser så gott ut,ja utan på , men inne vet inte alla hur man har det.
Men jag är en tjej på 48 så jag är äldre än dig, men bara hør av dig.Själv bor jag i Oslo.
Kram Mia (kenzo_maria@hotmail.com)
Hei!
Jeg kjenner deg heller ikke men titter innom her innemellom jeg også. Det er sterkt og lese om hva du går igjennom nå og heldigvis må jeg vel si så kan jeg ikke sette meg inn i situasjonen din.
Gutten din er skjønn!
Stå på videre Linda - dette skal du klare!!!!!!
Ett tips til blogg: www.betty42.blogspot.com - ei fantastisk dame som som har vært igjennom det samme som deg men er FRISK nå! Det skal du også bli!
Hei igjen kjære søster. For en fantastisk støtte du har der ute. Herlige mennesker som appelerer til et annet herlig menneske.. Oppløftende og energigivende.. Gleder meg til å se deg i morgen. Vi snakkes. Glad i deg. Kos deg med all oppmuntringen og støtten fra kjente og ukjente. Klemmer fra søsteren.
Legg inn en kommentar