En liten prikk

Først vil jeg bare minnes Tone- Elisabeth Simonsen, en fighter uten like, som sovnet inn 6. februar da kreften tok henne fra denne verden. Hun inspirerer meg i min kamp og lært meg at det går an å leve med og det er ikke verdens undergang. Så jeg ville bare minnes henne. Alle andre burde ta en titt og ta det til ettertanke: www.gjorenforskjell.no.

Her går det sakte fremover. Nå har jeg bare 2 ganger av strålebehandlingen igjen ut av 25 ganger. Det har gått utrolig fort, sikkert fordi jeg hele tiden har tenkt at dette er en bra ting. Psykisk sett så har det vært og er det forsatt tøft. Jeg har gått på et par smeller på veien, men jeg har lært av det og kjenner kroppen min bedre og har bedre kontakt med følelsene mine. På tirsdag var jeg hos legen og han kunne fortelle meg at de hadde funnet en prikk ,hvis det er noe med skjelettet så synes det som en svart prikk på røntgenbildene og at det måtte utredes. Han ville selvsagt ikke spekulere i hva det kunne være, men de kunne ikke utelukke at det var spreding av kreften. Fikk skikkelig trøkk i trynet fikk jeg da!! Så etter det har jeg bare tillatt meg å reagere på det og rett og slett få det ut og bli ferdig med det. Men fy f... så redd som jeg ble. Men det går bedre nå, tankene kverner ikke om det hele tiden. Prøver å tenke at det ikke er noe siden de hadde sett den samme prikken (pluss noen til, som jeg ikke hørte noe om nå) før jeg begynte på cellegift. Det kan være noe så enkelt som et slag eller brudd jeg ikke har visst om (slike ting synes også på skjellettscanningen). Men følelsene kan jeg jo ikke styre hele tiden, jeg lurer jo litt på dette her og det murrer litt nedi magen.

Den første tanken min var: at uansett om det er spredning eller ikke så skal jeg leve livet mitt! Så sånn sett så forandrer det jo ingenting, bare det at ting blir litt mere 'akutte'. Med det så mener jeg at man får bare lyst til å begi seg ut på reise, gifte seg og alle de andre tingene man gjerne vil her ilivet med en eneste gang!! Ingen tid å miste liksom! Og sånn er det jo også, livet er for kort til å gå rundt å være ulykkelig og ha tomhet i livet sitt. Jeg har vel også tatt et oppgjør oppi hodet mitt. Livet er rett og slett for kort til å bruke bort den gode energien på noe som ikke gir en selv noe. Det høres innmari egoistisk ut når jeg leser det sånn. La meg ta et eksempel, det GIR meg noe positivt å støtte andre folk som har det vanskelig eller det GIR meg noe når noen er ærlig med meg og ikke driver å tuller rundt enten det er negativt eller positivt.

Til slutt vil jeg bare si at nå er jeg snart ferdig med behandlingene etter et halvt år nedbrytning av kroppen, nå må jeg hvile og så kan kroppen begynne å bygge seg opp igjen. Jeg og alle andre som har/ har hatt kreft er ikke friske selv om all behandling er ferdig. Da kommer det en ny fase med rehabilitering. Hvile, bygge opp celler, immunforsvar, energi og etterhvert da også begynne å trene for å komme i god fysisk form. Jeg får fortsatt og har fysisk vondt. Men tålmodighet er ikke akkurat min sterkeste side.

Jeg er kjempeglad for å få kommentarer og oppmuntringer, for når sant skal sies så er det veldig lett å føle seg ensom ihvertfall når man er så ung og nesten alle de rundt seg av omgangskrets ikke har vært borti eller har noen erfaringer. Og det skal man jo ihvertfall være glad for da!!! Men noen ganger blir det litt ensomt (til tross for de nydelige menneskene jeg har rundt meg)og da er det godt med små oppmuntringer.