Det var deilig å lande litt etter ferien og få sovet ut, jeg har brukt den siste tiden på akkurat det. Gud hvor sliten man kan bli. Men det var også utrolig deilig å komme hjem til mitt hjem som er fylt med lys, god energi og hjemmekos. Det gir meg gode vibber iallefall, særlig siden det var litt negative vibber rundt meg på ferien min. Så det godt å være et sted som er positivt! Det er jeg gla for. Det siste jeg trenger nå i mitt liv er aggressjon og negativitet rundt meg. Det tømmer meg for det jeg har for å si det mildt. Utrolig hvor skjør man blir på sånne ting når man er i den situasjonen jeg er i nå. Men det er vel fordi jeg ikke egentlig innser at jeg er sjuk. Jeg er jo frisk jeg i hodet mitt! Så da blir det vel underbevist litt pressing av seg selv for å kunne gjøre alt det man gjorde før, men det går jo ikke. Det ha jeg jo slitt med de siste årene uansett, utmattelse eller fatigue som dem sier når det kommer av kreftsykdom.
Jeg har gode venner og masse å se fram til å glede meg til nå at jeg går ikke så mye i dette med døden og sånn. Det kommer mest hvis jeg har negativiet rundt meg. Det hele blir en vond spiral, men nå er jeg jo hjemme og da er det lettere å snu denne spiralen. Jeg har lært det at det er greit å være ærlig mht sine egne tanker og følelser, og kjenne på det vonde. Men ikke hele tiden, bare der og da og ikke et minutt lengre. Jeg koser meg masse med Jacob, mine venner, min søster og bilder. Driver mye med for tiden å laer albumer, ordner opp i papirer og skriver testamente. Ja testamente, første utkast fikk jeg her om dagen og da ble jeg så uendelig trist og lei meg at jeg satt å grein på tlf til min venninne. Som sporestreks "kommanderte" meg ned til henne. Det var deilig å komme dit, med liv og røre og to glade barn som prata og skulle ha kos, og middagslaging, og baking og pynting av kaker ja alt på en gang...herlig!! Det er livet, noen ganger er det slitsomt det og, men jeg ser hvor fint det er å ha det sånn. Bare normalt...
Jeg er glad for at folk jobber for å kunne støtte meg og bidra til å gjøre alles sin hverdag mer positiv.
Jeg har gode venner og masse å se fram til å glede meg til nå at jeg går ikke så mye i dette med døden og sånn. Det kommer mest hvis jeg har negativiet rundt meg. Det hele blir en vond spiral, men nå er jeg jo hjemme og da er det lettere å snu denne spiralen. Jeg har lært det at det er greit å være ærlig mht sine egne tanker og følelser, og kjenne på det vonde. Men ikke hele tiden, bare der og da og ikke et minutt lengre. Jeg koser meg masse med Jacob, mine venner, min søster og bilder. Driver mye med for tiden å laer albumer, ordner opp i papirer og skriver testamente. Ja testamente, første utkast fikk jeg her om dagen og da ble jeg så uendelig trist og lei meg at jeg satt å grein på tlf til min venninne. Som sporestreks "kommanderte" meg ned til henne. Det var deilig å komme dit, med liv og røre og to glade barn som prata og skulle ha kos, og middagslaging, og baking og pynting av kaker ja alt på en gang...herlig!! Det er livet, noen ganger er det slitsomt det og, men jeg ser hvor fint det er å ha det sånn. Bare normalt...
Jeg er glad for at folk jobber for å kunne støtte meg og bidra til å gjøre alles sin hverdag mer positiv.
3 kommentarer:
Kjære Linda..
Det er så vondt å lese hva du faktisk går igjennom, og hvilke tanker du har om alt rundt deg. -At du skriver testamente i en alder av 33 år!!? Skal jo ikke være sånn.. Du har en fantastisk positivitet i deg som jeg tar av meg hatten for. Ære være deg for den..vi har alle sammen noe å lære av deg. Ting er ingen selvfølge...aldri. Glad i deg Linda.
Trine
Kjære søs. Du har kommet så inderlig langt i denne prosessen. Du "løper" fra alle oss andre. Jeg er så stolt av deg. Til tross for at du møter på negativ energi fra tid til annen i nærmeste kretser, så står du i det. I noe som andre ikke kan tenke seg til hva du går igjennom. Vi vil aldri forstå... Du ER min sanne helt og ikke minst min "muse" Les: Inspirasjon.. For alltid..
Hei Linda..
Der ser du: Noen ganger er det allright....til og medmatlaging og kakebaking. Heldigvis.. Hvis ikke hadde vi vel ikke hatt hverken kokker eller konditorer.. Personlig ville det for meg nesten vært krise. Jeg er altfor glad i kaker og mat...
Skrive testamente i en alder av vel tretti, er vel kanskje ikke helt vanlig. Og det er klart at det setter visse tanker i sving, og når man lett kan være litt negativ anlagt og sliten for tiden, så er det ikke grann rart om du gråter litt... Jeg ville vel sikkert også gjort det.
På den annen side: hvis du synes det er nødvendig, så må det jo være godt å få det gjort, og skulle det vise seg å være bortkastet og unødvendig....tenk så fint det ville være.... La oss håpe på det...
Og kanskje du gledet din venninne med at hun og barna hennes kunne være til litt hjelp og støtte i en litt tung og grå hverdag...?
Kos deg videre du, med positive tanker, og gjerne god mat....Det har helt sikker en positiv virkning på det meste....
Klem
ole jonny
Legg inn en kommentar