Flink pike syndromet

Jeg er så redd. Jeg går rundt med en sånn uro i magen , kroppen. En sånn uhåndgripelig følelse. Den sitter nesten litt i halsen og. Jeg vet ikke helt hva som skaper denne følelsen, men det er vel alt det andre uhåndgripelige da regner jeg med. Hva man føler hvis man har fått en slags tidsbegrensing på livet sitt, er uenig med familien, sorgen, tafattheten, savnet av å ha mine venner rundt meg hele tiden, men som ikke går pga dems egne forpliktelser, ensomheten og savnet etter varme, nærhet en person som synes jeg er den beste i verden og ikke kunne tenke seg å leve uten meg. Den følelsen der, finnes den? Jeg vet ikke om den finnes, jeg har bare opplevd en fabrikert versjon av den følelsen fra en annen, men som jeg trodde var ekte. Er verden virkelig så falsk? Er det jeg som er sååå naiv at jeg lever i drømme land. Dum er jeg i alle fall ikke, så hva er det da?

Det var en eller annen som sa til meg en gang, slutt å spør hvorfor hele tiden, for da dukker det hele tiden opp mer hvorfor som du vet du aldri får svar på. Og spørsmålet om jeg noensinne i hele mitt liv har vært den spesielle personen som nevnt ovenfor for noen andre i denne verden? Hvis noen føler det så må de gjerne si ifra. Jeg blir trist av å vite at jeg antageligvis aldri får vite svaret. Jeg tror vel jeg vet svaret selv og den ene spesielle som har syntes det og følt den varmen og kjærligheten på ekte i forhold til meg er vel ingen på ennå i dette livet. Det ser ikke ut som om jeg blir den personen for noen snart. Man føler seg som shit og ser ut som shit. I allefall ser jeg ikke ut som meg selv, eller den jeg pleide å være. Det tærer på.

Jeg gjør alt jeg kan for å være det beste mennesket jeg kan være og utvikler meg stadig og får mer visdom, og jeg føler vel at jeg er mentalt sett er der hvor jeg vil være. Jeg er god og snill (prøver i alle fall å være det, selv om man kanskje ikke blir oppfattet som god og snill når man er en rasende storm, hvor gnistrende flyr og øya lyner pga denne situasjonen som jeg må takle hele tiden alene.) Jeg er lei av å være alene om alt. Jeg må fikse, ordne, gi kjærlighet, ta initiativ og ta ansvar og være voksen hele tiden for alle og alt. Alt fra at Nav skal ha opplysninger om alle de forskjellige stedene jeg har bodd og må få dokumentasjon for det, hææ?? Jeg har virkelig ikke energi til dette. Til foreldre møter, og jeg er sjuk.

Det et eller annet som har skjedd med benet mitt og som jeg har sagt ifra til Ullevål, kjennes ut som væske rett over kneet eller noe. Noen ganger så føles det ut som om det svikter og jeg detter til den siden. Ganske ekkelt, og det verste er at jeg har gått med det siden 20 august, og det er først nå jeg har sagt noe til noen. Vil ikke være en byrde vet dere. I det siste har jeg også fått vondt i magen, men jeg leste at det kunne man få av Xeloda også har jeg vondt i ryggen. Føler at smerten i ryggen er mer skarp enn før. Jeg er virkelig miss positive her alså men da kom det jeg skrev i min egen private dagbok tidligere når jeg fikk diagnosen som var: ”25 mai fikk jeg beskjed om spreding av kreften både her og der, jeg har dessverre en sterk følelse av at jeg ikke kommer til å overleve en runde til. Jeg tror faktisk jeg kommer til å dø. Men jeg håper på det beste, tror og håper jeg kommer til å få det fint.”

Jeg må bevisst hele dagen holde meg selv oppe med positive tanker og jobbe

med tanke gangen min. Det er viktigere enn noensinne for meg å omgås de personene som er positive og har noe å bidra på en positiv måte, ellers så blir jeg veldig fort dratt ned og den negative tanke spiralen begynner. Denne negative spiralen kan begynne som i en dårlig atmosfære og rulle seg videre til at jeg er ensom alene, fortvilelse over at mennesker jeg må stole på helt til mitt siste pust ikke er positive for meg i mitt liv akkurat nå og den sorgen jeg føler rundt det, til døden og smerter og enda verre Jacob og hans fremtid og om han havner utpå eller får kreft og det som verre er.

Jeg vil ikke tenke på sånt. Jeg tenker nesten hele tiden at jeg har masse å se fram til, jeg har jo mye å se frem til og sammen med venner og ting som skjer, Jula kommer og den er så koselig. Mye kos i jula alså. Jeg tenker at det jeg har gjordt med Jacob i alle hans år, hvorpå han nå er blitt så grei, klok, snill, harmonisk og varm person som han jo har vil telle nok til at han ikke kommer utpå. Han kommer til å få et flott liv og vil ha god helse og en snill partner og gjøre det han drømmer om å jobbe med. I han ser jeg alt han kan bli, han kan bli hva som helst og en gang tror jeg vi hadde vi voksne og. Vi var interesert i forskjellige ting og ville lære. For en evne.