Endelig gode nyheter for meg og!!

Hei alle
Denne dagen startet bra, men ble også vanskelig for meg. Jeg kosa meg meg gutten min på morgenen og tull og tøys. Han er er så god da lille gullet. Etter jeg hadde levert gullet i barnehagen brøyt jeg helt sammen og gikk bare rundt og gråt og gråt og gråt. Måtte bare, det bare kom. Grunnene skal jeg ikke spekulere i her, men det er ganske naturlig synes jeg å gråte på en slik dag. Jeg snakka med mamma og bare gråt da og og det var godt å snakke med henne. Det løftet meg litt opp, etter det måtte jeg ringe min venninne som skulle være med meg på sykehuset og høre om hvor vi egentlig skulle møtes og hva vi hadde blitt enig om, for det hadde jeg fullstendig glemt. Gråtkvalt snakket jeg med henne, og hun bare sa: Jeg kommer til deg, vi har dårlig tid så hiv deg inn i dusjen så kommer jeg å henter deg! Akkurat det jeg trengte. Godt jeg har deg Tanja min. Hva skulle jeg vel gjordt uten deg. Du er virkelig den beste!

Dårlig tid hadde jeg ja....Hadde bare gått rundt å vasa, ikke stelt meg og grini. 15 minutter hadde jeg på meg. Men det gikk bra det! Jeg var klar til å gå akkurat da Tanja gikk inn døra for å hente meg. Vi dro inn, jeg hadde vondt i hodet og følte meg egentlig ganske kjørt, men jeg følte meg trygg for jeg visste det at skulle det være noe så kunne Tanja skrape meg opp fra gulvet, hun er bare god sånn.

Vi kom inn der og hadde god tid ikke noe stress. Jeg tok blodprøve og vi satt ute i kafeen på kreftsenteret og skravla litt før jeg sa kanskje vi skal gå inn ( det var 35 min til timen min) sånn i tilfelle de kommer tidlig å henter meg. Og akkurat i det vi kommer inn så møter vi ei av sykepleierne, og hun sa hun skulle akkurat til å hente meg. Jeg ble helt overlumpla og hadde ikke forberedt meg på å komme inn med en gang. Jeg kjente bare angsten vrei seg helt gal nedi magen min, jeg hadde lyst å kaste opp og gå på do samtidig. Hun viste oss inn på kontoret og det ene minuttet vi satt der å venta hadde jeg verdens største superangst, jeg begynte nesten å grine. Men takk gud for en hånd å holde i akkurat da. Jeg tror jeg klemte henne ganske så hardt.

Så kom legen inn, han så egentlig ganske munter ( ordfattig som jeg er kommer bare muntert opp) ut der han gikk inn. Han lurte på hvordan det gikk og jeg sa at det ikke gikk så bra nå for jeg var så nervøs for svaret. Da svarte han meg at det trengte jeg ikke å være og en stein løftet fra magen min, og jeg brøyt ut i gråt igjen. Jeg var bare så gla, og takka gud og hver man for at det var gode nyheter. Jeg satt å gråt litt før han fortsatte.

Så sånn er tilstanden, kreftcellene i skjellettet har stoppet opp, ingen nye svulster og ingen som har vokst noe mer til å bli større. Kreftcellene i den venstre lungen var så og si nesten forsvunnet, og mer løst opp. Det var "ingen sikre spor til forandring i leveren". Så etter det var det litt halleluja stemning. Han undersøkte hender og føtter og var fornøyd med at rødheten ikke var verre enn sist. Han lurte på åssen formen var og je fortalte at den har vært mye bedre de siste ukene. Jeg har kunnet gå lengre turer uten å bli anpusten og sliten. Dr. Wist sa jo at dette stemte jo i og med at Taxol var mye sterkere for kroppen med flere bivirkninger. Jeg har jo følt at jeg har blitt i bedre form og kommet til den konklusjonen selv at Taxol antageligvis er litt mer ut av systemet. Men det tar visst tid i følge legen siden jeg fortsatt har prikking og vondt i hender og føtter , samtidig som man kan få dette av Xeloda også (cellegiften jeg går på nå).

Jeg og Tanja dro tilbake til Drøbak og rakk til og med å spise og roe oss ned på Bakeriutsalget og spanderte hjemmelagd sjokolade på oss selv, som jo er ren nytelse. Hmmmm sjokolade!!!
Jeg hentet lillegull i barnehagen og har hatt en super kveld. I skrivende stund sitter han inni i dusjen og synger, snakker og ler med seg selv. (HERLIG!!!) Så jeg tror jeg får avslutte nå før han skrumper inn å ser ut som en rosin. Takk for alle som leser, jeg holder dere oppdatert.
Ha en herlig kveld.

Hilsen Linda lykkelig!!