Inn i skallet mitt

Ville bare si det at på mandag og tirsdag så begynte det å gå litt bedre for meg igjen. Jeg håper det bare går en vei opp nå mht håp, optimisme og positivitet. Jeg har følt meg så nede nå en stund nå at alt har bare gått over stokk og stein i sånn ca 3 måneder med utredning av tilbakefallet, håndtere de beskjedene jeg har fått, reaksjoner og fått meg en skikkelig smell når det gjelder kjærlighethetslivet og greier. Godt noe av det er ryddet opp i iallefall, så slipper jeg å ha det i tillegg til alt annet. Det er alltid vanskelig å gi slipp på noen man er gla i, men jeg tenker jo at jeg skal jo ha det bra selv, og det begynner å bli bedre. Selvsagt har jeg opp og nedturer, det er jo helt naturlig. Må på en måte ta meg av de som også tar seg av meg på en måte og gir uendelig mye av seg selv.

Jeg kjenner det at jeg er frustrert i forhold til helsa fysisk, og dette har bidratt til min mentale helse og jeg har trukket meg unna familien min for jeg vil ikke belaste noen, pluss at jeg har hatt nok med meg selv og på den måten så blir jeg jo enda mer ensom. Og det er vondt, både for meg og mine som står rundt og merker det og føler seg maktesløse. Jeg tror det er lett å stenge familien ute fordi de vil jo alltid være der nesten uansett hva du gjør, og fordi at man ikke orker å forholde seg til alle andres sorg midt oppi det her. Jeg orker det ikke, sikkert ego av meg å gjøre det. Jeg tenker jo, at det er jo meg som MÅ gå denne veien. Ingen andre. Og da er det lett å glemme at man har pårørende som er fortvilte, har sorg over situasjonen og sinne og aggresjon over dette her. Jeg kjenner at jeg har ikke maktet det. Derfor har jeg skjøvet dem unna. Jeg føler også det at jeg på en måte lever på en helt annen planet enn dem i hvordan jeg har det mht dette. Jeg har alltid vært den som har tatt opp ting og på en måte fått familien til å prate sammen og jeg kjenner at jeg ikke orker å være den personen lenger. Jeg har nok med meg selv og mine egne bekymringer, alle sorgene,praktiske gjøremål i forhold til hverdagen og Jacob. Jeg kjenner også at dette pratet om at vi skal gå på pårørende grupper osv vekker den litt strie i meg. Jeg er redd det vil bli for tungt. Det er akkurat som om jeg ikke vil høre deres verste tanker, at jeg er redd for at det å høre det vil plage meg så mye at helsa og psyken går vest i en periode. Vet ikke om jeg orker det. Jeg er veldig gla at ting faller seg ofte sånn at Jacob er borte under de verste smellene mine, så sånn sett har jeg vært heldig, eller er det bare det at da tillater jeg meg selv å falle litt sammen?

Sånn fysisk så hadde jeg noen dager etter cellegift her hvor jeg var rødflammete og kjempesår på knokene og mellom fingrene. Den rødflammede delen hadde gitt seg på mandag heldigvis, men jeg er fortsatt sår. Når jeg hadde det som verst mht denne rødflammede delen på hendene så stod jeg i dusjen og det svei noe innmari og jeg oppdaget hvor hissig det så ut. Da felte jeg en liten tåre, for da var det som fikk det til å bikke over for meg og ville bare ha noen jeg kunne rope på som kom løpende å så til meg og trøste meg litt. En jeg kunne være svak med og en som var sterk for meg og prøvde å gjøre det bedre. Akkurat da. Det er sånne småting som minner meg på hva jeg savner i livet mitt, og som jeg synes ser håpløst ut akkurat nå. Jeg vet jeg skriver mye om dette, men det er jo knyttet opp mot angsten for å være alene og dø alene. Og hva hvis noe skjer.

Har dere tenkt på hvor for gitt vi tar fingertuppene våre, det har virkelig jeg fått kjent på. Er veldig nummen og vond i fingrene nå, det har bare tatt på. Jeg sliter med enkle ting som å feste og løsne setebeltet, knappe igjen en regnfrakk knapp, dra igjen glidelåsen eller åpne en pose som er knytt sammen, det gjør jo så vondt. Jeg ser også at neglebåndene har dratt seg helt opp. Noen negler som begynner å se litt stygge ut også. Er helt hysterisk på å ikke få infeksjon inn der.

Ellers så har jeg hatt litt bedre dager, de har vært slitsomme fysisk men mye bedre psykisk, og det er jo bedre synes jeg. Er jeg sliten kan jeg jo legge meg ned, det er jo verre å bli kvitt den knugende, vonde magen man har.